Jubelåret 2011 - tenk at! Tenk om!

Hvert 50ende år var et jubelår i det gamle Israel. "Dere skal holde det femtiende året hellig og rope ut frihet i landet for alle som bor der. Det skal være et frigivelsesår for dere," proklameres det i 3. Mosebok.

På årets siste dag, proklamerer Kongsbergs lokalavis, Laagendalsposten, 2011 som jubelår. Mon tro om redaksjonen kjenner opprinnelsen for ordet jubelår?

Jeg håper og tror det er mer profetisk enn hva gjelder ordførerens 50 år, Birger Ruuds 100 år, og Kongsberg kirkes 250 år. Ingenting galt sagt om disse jubilantene. Men et skikkelig jubelår i Kongsberg - et skikkelig nådens, godt nytt år over hele byen! Med frihet for alle som bor her, et frigivelsesår for alle, det er hva 2011 kan bli.

Jeg snakker om friheten i Jesus. Han som er universets sentrum. Han som er grunnen til at vi går fra å skrive 2010 til 2011. Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri, proklamerer Jesus selv i Johannesevangeliet. For den som satser livet på denne Sannheten, blir 2011 i alle fall et jubelår. Godt Nytt År!

Jeg lurer på hvordan han har det i kulda

I tre måneder tidligere i høst jobba jeg i Oslo. På vei ut av Nationaltheateret Stasjon, etter togturen fra Kongsberg, møtte jeg en mann som satt og tigga. Det blei til at jeg ga han en slant og et blikk og et smil de dagene jeg passerte.

Han satt alltid der. Etterhvert returnerte han også et blikk og et smil. Vi vekslet kanskje et eller to ord, men det ble aldri noen samtale, men han kjente meg igjen i vrimelen. Jeg vet ikke hvem han er, hvor han er fra, hvorfor han tigger, men den siste dagen leverte jeg litt ekstra godt med slanter i pappkruset hans, et brev på min puslete engelsk, og et lite kors.

Vi ble på en måte litt venner. Det var viktig for meg at han skulle møte Jesu kjærlighet. Jeg håper det nådde fram. Jeg følte meg egentlig ganske hjelpeløs i møte med mannen, men vi ba for han i den livsnære gruppa jeg delte liv med i høst. Nå har det vært kaldt i mange uker. Hvordan har han det, tiggeren? Be med meg, hvis du leser dette. Fortsatt god og takknemlig adventstid.

En begivenhet av det store slaget

Men lynfart legges herved ut en 14 dager gammel begivenhet i mitt liv :-)

Familiemedlem nummer syv - det store verden! For en glede, både for foreldre og søsken.

Guds rike hører barna til og jeg er regnet med, sier den gamle barnesangen - og de flotte broderiene på dynetrekket som ankom i barselgave i går.

Ord på vegger

Det største av alle navn, lyste mot meg under hele kommunestyremøtet i går kveld. En sjelden, herlig gang, glemmer pinsemenigheten Betania å fjerne "JESUS" i gullskrift på frontveggen i salen der Kongsberg kommunestyre har sine møter - og har hatt det i mer enn 20 år. Jeg tror det har en betydning når rundt 40 mennesker sitter i fire timer og ser navnet Jesus slik!

Et annet profetisk budskap sto skrevet på inngangsdøra til Normisjons hovedkontor i Oslo. Noen hadde i sin fortvilelse over en forside i Aftenposten Aften, hengt opp et nødrop. Og det er virkelig stor nød i landet vårt - jeg har aldri sett sånne tall: Én av to gravide tar abort!

La oss leve menighet og familieliv radikalt i denne tida. Nå står jula for døra, og det blir mye kos - og det er jo greit nok. Men vårt kall er å leve slik ved Guds nåde at det peker på hva jula handler om - at Jesus er Guds kjærlighet i praksis. Han kom til jorda, og bar bort all verdens synd. I Jesus har alle Guds løfter fått "ja". Bare Jesus kan gi fred. Jeg tro at hvis juleforberedelsene mine er å dvele ved dette, kan denne november- og desemberøkta bli til at noen tar i mot den største gaven - evig liv i Jesus! Et apropos, fant jeg i en kjøledisk på Rimi. Budskapet på skriften på kjøleveggen forteller om folk som jakter desperat på noe, men ikke jakter på rett sted, selv om juleribbe kan føles litt som å jakte like i nærheten...

Ære være de som våger det umulige!

Akkurat kommet innafor døra, etter HalloVenn på Tislegård ungdomsskole, med mange hundre mennesker inne på alternativt Halloween-arrangement, må jeg bare si det: Det er gøy når folk gir jernet, og ikke lar seg stoppe, og gjør det umulige mulig.
100-vis av timer med dugnad, for ikke å si 1000-vis. 29 aktivitetsposter, flommer av godteri, glede, og gode vibber!
Å være pappa i en by, der kristne ungdommer tar sånne initiativ, får med seg alle generasjoner (jommen sa jeg enhet), fullfører med trøkk og stil, gjør meg glad!
Jeg legger hermed ut favoritt-illustrasjonen min, til ære for HalloVenn-gjengen på Kongsberg.

Å leve

I dag morres fikk jeg en hyggelig melding fra et søsken i troen som ikke levde for seg selv. På vei til jobben hadde vedkommende anledning til å sende meg et vers fra Bibelen og en tekstlinje fra en sang. Da jeg leste den, kjente jeg at nådens tyngdekraft var i sving. Så, da jeg satt meg med en formiddagssalme - gudfeldigvis Salme 51 - kom de samme linjene som var i tekstlinja jeg hadde fått tilsendt. Da forstod jeg, både i hjertet og i hue, at også i dag ser Gud meg - på grunn av et søsken som ikke levde for seg selv.

Dere har tatt i mot Jesus Kristus som Herre. Lev da i ham, oppmuntrer Paulus i Kolosserne 2,6. Hva betyr det? Tenkte litt på det, og kom fram til at det handler om å ikke leve for seg selv. Ingen av oss lever for seg selv, sier samme apostel i Romerne 14,7. Da er det dette som er det gode liv, det er dette som er å leve kirke - å leve i Herren, å ikke leve for seg selv.

Hva betyr det praktisk? I denne uka, som startet sist søndag, slik alle uker gjør (i motsetning til den uvanen vår kultur har utviklet til å tro på og omtale mandag som første dag i uken), er det mange anledninger å se tilbake på og reflektere over. Det kjennes godt å se tilbake på anledninger - sammen med forskjellige mennesker, i forskjellige sammenhenger - og vite at visst var det ikke alltid jeg fikk vitnet om troen eller utrettet så mye, men jeg vet at jeg levde ikke for meg selv, jeg levde i Kristus og med han som Herre. Så kan jeg også se anledninger der jeg levde for meg selv, i betydningen mitt eget ego. Det er både ubehagelige og stressa øyeblikk, som jeg har bedt Gud om tilgivelse for.

Lev og la leve!

En strukturell reformasjon - det var godt å få sagt det

For tiden vikarierer jeg som redaktør i "Norges største kristne månedsmagasin" (som det kaller seg. Ikke vet jeg hvordan et magasin kan være kristent, men kanskje kristelig...) - Agenda 3:16. Det innebærer at jeg har 130 prosent jobb, og med konas 80 prosent, vil jeg nok si at det grenser mot å leve i synd, hva gjelder det som godt er med tanke på å binde ressurser til arbeidsplikter. Å leve kirke med en slik arbeidsmengde hos de voksne i en familie, stjeler verdifullt tid til bare å leve , være til, ha tid til overs osv - kan ikke skjønne annet enn at slikt alltid vil gå utover det viktigste; forholdet til Gud, forholdet til familien, og forholdet til de kristne søsken jeg lever nærmest. Men, takk og pris så er det snart over :-)

Samtidig er det flott å bli av med noe av det jeg har på hjertet. Som i siste lederartikkel, der jeg tar opp tanken om en strukturell reformasjon i kirken. I samme utgave www.agenda316.no deler jeg også inntrykk fra Bedehuskirken i Bryne www.bedehuskirken.no - et spennende fellesskap av organisk menighetsliv, med 18 huskirker med rundt 300 mennesker i alderen 0 til 60 år.

Ny vin i nye sekker, sa Jesus. Jeg tror det handler om struktur nå. I sin nåde har Gud latt Jesus-etterfølgere oppleve mye fornyelse de siste ti-årene. Jeg tror tanken var at denne nye vinen skulle over i nye sekker. Jeg tror også at den åndelige fornyelsen vil stoppe, hvis ikke kirken vender om fra gamle strukturer, hierarkier, og tradisjonalisme.

Men bare Gud vet.

Besøk fra Israel

Litt over klokka sju i kveld ringte det på døra, og der sto en hyggelig dørselger fra Israel! En student som solgte oljemalerier.

Det ble to uforglemmelige timer, både for han og oss. Da har forlot oss, var vi et menneskemøte, et oljemaleri, og en hilsen med husets minstemann sitt navn skrevet på hebraisk (til venstre), rikere, samt kontaktinformasjon og invitasjon til å være sammen med han hvis vi kom til Israel.

Vår gjest, Victor, gikk ut i den mørke høstkvelden med sin betaling, en engelsk bibel med røde Jesus-sitater, et eple, og sangene All because of Jesus og Above all, som ferske inntrykk. Han var overrasket og entusiastisk over hva som skjulte seg bak ei norsk ytterdør!

Noe av det flotteste var hvordan han tok i mot vårt vitnesbyrd om Jesus med vennlighet og varme, og ga uttrykk for at det rørte ved han. Vi sang for han og vi fikk forklare om Jesus, og om at vår tro - som han gang på gang gjentok at rørte han - ikke handlet om en religion, men om en relasjon.

Bildet vi kjøpte var av tre flotte liljer, og vi slo opp, og leste sammen, i Matteus, om Gud som kler liljene på marken, i en den engelske bibelen.

Vi kommer til å minnes møtet med Victor, og snakke om det. Det var viktig for oss, og vi tror det var viktig for han. Det var herlig å sitte igjen, og kjenne den store gleden en kristne familie kan få lov til å oppleve ved å bruke tid sammen med et åpent menneske som bare ringer på døra. Det ble en knallstart på ei ny uke! Vi ber Gud velsigne vår gjest, og at han skal ble enda mer kjent med den Jesus han møtte i kveld.

Lar det seg gjøre med én setning?

Kanskje denne er til inspirasjon? http://twitter.com/biblesummary

Kreativt, spør du meg. Sosiale medier kan stadig også brukes til noe positivt.

Les et kapittel, og se om twitter-oppsummeringen stemmer med din forståelse av samme kapittel i Bibelen. Her har de begynt i 1. Mosebok, og har per i dag (30. sept) kommet til tredje kapittel i Andre Mosebok. Spennende å se hvor langt personen bak denne twitringa har tenkt seg med sine en-setningsoppsummeringer.

Takk

Det er ordet som duger - takk! Til Gud og mennesker. Huskirke er flott. I dag starta vi dagen med forkost med påleggspleis klokka 10. 24 små og store rundt bordene.

Høydepunktet kommer tidlig i en sånn samling: Når alle har spist, feirer vi nattverd rundt bordet. For en tradisjonsskada lutheraner, er det krevende å gjøre dette uten indre stress. Vil det bli helt kaos? Vil det være frihet for de som ikke vil ta nattverd? Vil det bli "verdig" nok?

Noen ganger nå, har vi gjort det sånn i huskirka vår. Det fungerer fantastisk! Gud er god, så han sørger for en atmosfære av sin hellighet og sitt nærvær, som jeg sjelden opplever - midt i min egen stue, med Guds barn i alderen 0 til 50 år. Det er bare så flott, så verdig, så intenst. Det er kirke!!! Jesus er nær, i ordene fra Bibelen som leses, i brødet og vinen, i fellesskapet av kristne søsken og ikke-troende venner.

Så går vi fra herlighet til herlighet, innover i gudstjenestelivet, med lovsang og tilbedelse, enkel søndagsskole for de minste, med søndagens tekster og Guds ord utlagt av flere, med erfaringer fra egne liv, og med bønn for byen, de som styrer, situasjonen i Pakistan, muslimene som søker Gud nå i ramadan, det ufødte liv, de forfulgte kristne. Og kirkekaffe, eller hva det heter, den kaffen man drikker på slutten av samlinga med gudstjenesteliv i ei huskirke :-)

Bekymringene blir ikke noe av!

Fra mitt lille hjørne av verden, er jeg gla' for å kunne rapportere om følgende: Bekymringene mine blir ikke noe av! Opplever at Gud ved oppstarten av denne høsten gir meg en særlig erfaring av nettopp dette. Bekymringene, både de jeg med letthet kaster på Herren (selv om de kan angå store ting), og de som surrer rundt i hue på meg mye (selv om de kan angå små ting).

Bibelen er krystallklar her: Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile (Matt 11,28). Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk!

Bekymringer er jo ofte uttrykk for engasjement og omsorg. I seg selv er det ikke noe galt i dem - snarere tvert i mot, men det er det å bære dem med seg videre når de kommer, som er synd.

Visst nok er det også via forskning dokumentert at de aller fleste bekymringer blir det aldri noe av.

Indian summer med huskirkene

Huskirka jeg lever i, tilhører et fellesskap av huskirker. I helga var vi på Dokka gård. En perle av et sted, og deilige sommerdager. Det var en slags arbeidshelg. Alle husstandene som var påmeldt, hadde på forhånd spurt seg: "Hva er vårt mål for vårt mål i huskirka i tiden framover?" Vi presenterte hver våre svar på dette spørsmålet, og ble bedt for. Det var mye oppmuntrende, en vakker bukket. Min familie gjorde også en beslutning, som vi delte. Nå er hverdagen her. Den er knalltravel, men vårt konkrete mål, som vi satte oss og delte med de andre, er godt å leve i. Vi hjelper hverandre, og det går bra så langt!

Tema for helga var Guds kjærlighet til oss, i oss, mellom oss, og ut i fra oss. Vi ble herlig betjent fra Guds forråd av en god broder Jan fra Bergen.

Noe jeg ikke har vært med på før i en slik setting, er powertime for hver husstand/familie - en tid tidlig på dagen, der hver husstand/familie trekker seg tilbake og setter seg ned. Det gjorde vi - synes det er en knallide til hverdagen. Tid hver for seg er viktig, tid sammen som familie, for de som har en, er enda viktigere. Vanskelig også, men verdt å kjempe for. Også nå når vi har kommet ned i hverdagen igjen.

Fælt og fantastisk fint!

Sommerferie er godt for veldig mye, men ikke for alt - det vitner badevekta om! Det blir så tiltak å få bevega seg litt, og da tanken i kveld slo inn om at "nå kan du ta deg en liten joggetur i skaugen", var det lett å si "nei". Og det gjorde jeg også - slik kan jo gjøres en helt annen dag.

Men så gikk det et minutt, og så kom eldstedatra og spurte om jeg ville være med på joggetur. Da kunne jeg ikke si nei.

Det var visst ikke bare badevekta som bærer preg av sommerferie. Pust og puls hadde visst også blitt prega av late dager. Så der løp vi - datra foran, lett og lekent, og jeg pesende bak. Det meste av tida klarte jeg å holde følge med henne, så jeg kunne lese det som stod på t-skjorta: JESUS ELSKER DEG!

Det er fantastisk å være tenåringspappa og få følge etter ei sånn ryggtavle! Fantastisk fint, men joggeturen var fæl!

Hvor lever mer enn 6000 mennesker troen i hverdagen?

Norway belongs to Jesus, erklærte de gamle jazzrockguruene fra Koinonia, foran mer enn 6000 unge (de fleste var i alle fall yngre enn meg) mennesker på Skjærgårds lørdag. Sammen med finsk heavy metall og en eksplosiv urbangospelopplevelse fra gigastjernen Kirk Franklin, var de plakaten på kvelden over alle kvelder for ungdommer i Norge som tror på Jesus og vil ha et skikkelig fellesskapskick - lørdagskvelden på Skjærgårds. Gjennom 30 år har mer enn en kvart million unge nordmenn møttes til gospelfest i varme julidager.

Det er en veldig mektig opplevelse å se så mye unge mennesker juble og svinge seg for Jesus og hverandre. Når hele gjengen startet lovsangen med gamle, sterke "Deg være ære", gir det håp for den tida vi lever i.

Men hvem skal virkelig se disse unge menneskene og lære dem å leve menighet sammen med Jesus og hverandre? Det er en giga utfordring! Følelsene og begeistringa og sommersola på Risøya må foredles til hverdagsliv. Her kommer aktiviteter og opplegg i tradisjonelt menighets- og organisasjonsliv til dramatisk til kort (takk Gud for alle gode unntak). Jeg går for huskirkeliv! Og jeg vet i alle fall at de tre ungdommene jeg reiste sammen med dit, har noe alle de andre trenger (eller lignende) - en liten huskirke som ikke kan dekke seg bak verken program eller opplegg, men bare har de første kristnes 4 b'er å satse på.

Overraskende og rørende Shrek

I dag var jeg på kino med et engere utvalg av familien. Jeg så min første Shrek-film, den siste, Shrek 4. Det var visst på tide å stifte bekjentskap med denne historien som jeg har hørt go'ord om. Parallellene med det kristne kjærlighetsbudskapet er sterke og mange og sentrale i filmen. Søndagens tekstord fra Matteus 16, om å miste sitt liv for å berge det, blir foldet ut over kinolerretet - og mye, mye mer. Mest nydelig er kjærlighetsbudskapet i filmen - et kjærlighetsbudskap med mange bunner - den nederste bunnen er opplagt og tydelig Jesu selvoppofrende kjærlighet. Fantastisk - anbefales!

Sentrale elementer fra kjernen i det kristne budskapet finnes i veldig mye av det klassiske eventyrmaterialet og i nyere historer. Vi tar det vel som en selvfølge, men mye av det som rører oss og som river oss med i film, bøker og teater henter inspirasjon fra Guds kjærlighetsplan gjennom sin sønn Jesus. http://www.damaris.no/ er et sted som egner seg for fordypning om dette teamet.

sealltidlystpaalivet.blogspot.com?

Kanskje jeg hører noen mene at det burde vært navnet på bloggen min? Vel, livet har jo ups og downs. Man kunne jo velge å fokusere på det som er vanskelig, eller i det minste på både dumme og gode ting, eller på at livet er komplisert? Hva vet jeg, hva mener du?

levekirke er for min del mye av det samme som sealltidslystpaalivet. Kanskje det er det noen kaller gla'kristendom :-)

I dag er jeg i perlehumør!

For jeg og min knallkone har 20 års bryllupsdag i dag - også visstnok kalt perlebryllup!
På hvert vårt kort, høytidelig overrakt under frokosten sammen med barna, hadde vi blant annet skrevet til hverandre, uavhengig av hverandre: Du er Guds gave til meg! Jeg tror det er derfor vi har det bedre enn noen sinne, fordi vi begge ser det sånn. Jeg tror også barna er veldig glade for at vi ser det sånn - at vi er Guds gave til hverandre, og må behandle hverandre deretter. Eller som de skrev på sitt kort til oss: "Gratulerer med å ha holdt ut med hverandre i 20 år nå! Det er vi glade for! Dere er to supre foreldre og vi er alle sammen kjempeglad i dere! Vi håper dere får en fin dag, og et herlig og fortryllende liv sammen i mange, mange år til!"
Alle ektepar er Guds gave til hverandre. Barna er også fantastiske gaver til oss som ektepar sammen. Men bindingen til ektefellen min vil være og må alltid være sterkere. Barna er bare til låns, de er selvstendige, og skal bli uavhengige av oss. For oss ektefolk er det motsatt - vi er ett og skal leve avhengige av hverandre og bundet til hverandre - det er frihet!

Da Ånden falt under frokosten

Noe av de beste stundene med å leve menighet som hel familie, er søndagsfrokostene med tid til bordfellesskap, Guds ord, sang og bønn. Det kan bli lange frokoster noen ganger. Og noen få ganger i løpet av et år skjer det helt uforklarlige: Ånden faller under froksten! Ja, slik vil jeg si det, jeg finner ikke noe bedre forklaring!

Jeg husker for eksempel en første nyttårsdag, tror det var for halv annet år siden. Første nyttårsdag er Jesu navndag - det blei en Jesus-stund helt uten like, med masse Jesus-sanger og en ubeskrivelig herlig berøring av Gud Ånd.

I dag skjedde det noe stort da vi delte fortellingen fra Lukas 15, om den bortkomne sønn - eller om det lengtende Far, som fortellingen heller burde vært kalt. Ord blir fattige, men vi gråt alle fem rundt bordet, den yngste mest. Det var noe som rørte så dypt gjennom Ordet og sangene, om en Far som lengter etter mennesker, som venter og speider, som ikke gjør forskjell på folk som vender hjem. En god Far som lengter etter fellesskap med tollere og syndere, slik Jesu viste det (- det er jo starten på Lukas 15).

Jeg var uforberedt, men satt måpende og utrolig velsigna tilbake. Tenk om mange flere kunne ha det sånn i byen vår?

Huskirker er den beste måten å dele noe av dette livet på, selv om det ofte blir fattig og lite. Andre menighetsformer kan jeg ikke lenger tenke meg duger i det hele tatt til å dele slikt liv, men det er kanskje litt sterkt sagt... Men i alle fall; takk og pris at jeg får være akkurat her jeg er! Tenk om det ble mange familier som fikk dele liv slik som oss? Jeg håper det skjer framover. Da vil fellesskapene preges mer av Gud, enn av byen og verden. Da vil byen snart bli preget mer av Guds menighet, enn menighetene blir preget av byen. Og den omvendelsen må komme, hvis det skal være håp.

Memento mori

Kjære Gud, har du lest Vårt Land i dag? Slik skal visst en gammel indremisjonshøvding ha innledet sin bønn i andres påhør, i fortvilelsen over tingenes utvikling. Hva det gjaldt, veit jeg ikke. Men den uvanlige bønneinnledninga rant meg i hu i dag. Fordi:

Pappa, har du lest Vårt Land i dag, spurte eldstedatra mi på morrakvisten. Om han som snakker om døden. Det burde du lese, mente hun og fortsatte: Det er ikke rart at mennesker er redd for døden, når de ikke veit hva som kommer etterpå.

Så sant. Selv om jeg heller ikke helt veit hva som som skjuler seg bak siste åndedrag, har jeg det kristne håpet. Erfaringen av dét håpets kraft, er så konkret, at vi vel kan snakke om at vi "veit hva som kommer etterpå". Jeg tror det.

Jeg blar fram Vårt Land, og finner tre sider med den godeste sosialmedisiner Fugelli. En herlig friskus i samfunnsdebatten, som jeg mang en gang har gleda meg storstilt over. Nå er han her med bok om døden. Er det noe vi trenger mer av i livene våre, så er det død, sier han blant annet. Formuleringene triller ut i løpet av intervjuet. Boken er sikkert enda bedre. Kan formelig høre hans stavangerdialekt når jeg leser linjene. Vi fortrenger døden i det moderne Norge. Vi tåler den ikke, sier Fugelli.

I Johannes Åpenbaring 2 taler Jesus om å være tro til døden, slik at vi vinner seierskransen, og ikke rammes av den andre død. Døden er sannelig en viktig del av livet. Å dø hver dag, er kanskje den eneste måten å møte døden på, uten frykt. Da er jo det å dø en del av å leve kirke.

Memento mori. Husk, du skal dø. En skikk i det gamle Roma var slik at når en hærfører vendte hjem fra en seier på slagmarken, ble han innvilget et storstilt triumftog. Men på vognen hans, rett bak han, satt en slave med to oppgaver. Den ene var å holde seierskransen, den andre var å hele tiden si, så hærerføreren hørte det: Memento mori. Husk, du skal dø. Det er livsnært!

Gudstjenesteliv og vannkrig med mer

Jeg har gjort det før, men fikk lyst til å gjøre det igjen - sette noen ord på en søndag i huskirka:

Små og store fra fem husstander møttes til gudstjenesteliv kl 10. Vi startet med frokostfellesskap med påleggspleis. Nattverden fikk ta oss videre inn i gudstjenestelivet. Tenk at Jesus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid. Ikke noe er større enn å ta mot alt Jesus er for oss gjennom de velsignede gavene i brødet og saften fra vintreets frukter, i det vi leser fra Bibelen.

Lovsang i både ord og toner, følger deretter. Så Guds ord lest, før voksne og barn samles hver for seg for å ta i mot mer fra Ordet og fellesskapet. Takk til Marte og Gunnar for den tjenesten de gjorde for oss i går, ved å lede barna og de voksne innover i Jesu ord. Og vi fikk som alltid alle være med å gi ord og respons og bilder.

Vi feirer gudstjeneste for å tro, ikke fordi vi tror, sa Peter Halldorf da jeg hørte han nylig. Vi kommer til tro i gudstjenestefellesskapet, igjen og igjen. Det kjennes når vi er sammen. Gud rører ved våre liv - og vi trenger det! Vi ber sammen og velsigner hverandre.

Gudstjenestelivet i ei huskirke tar aldri slutt - takk og pris! Fellesskapet fortsatte i sommersola. Noen dro ganske snart videre til andre venner. De fleste ble, og vi delte etterhvert oppvask og middagsforberedelser sammen - og endelig et spontant, ikke-planlagt, sommerlig grillmåltid.

Sommervarmen økte herlig på. Plastbassenget for de minste ble etterhvert for fristende for varme, store barn og varme, små voksne. Det endte i en vilter og herlig vannkrig - vis meg lignende kirkeliv på en alminnelig søndag! Til slutt måtte husverten dømme bassenget for å få spredt forsamlingen, slik at vi kunne vandre videre - noen etter skift av våte klær. Andre satte seg dyvåte i bilen! Besøk hos ulike venner ventet, og dessuten et flatt bilbatteri, som trengte starthjelp.

Jeg vet ikke om det går an å være mer velsignet, enn det jeg erfarer gjennom slike dager. Jeg gleder meg til dem før de kommer, og jeg kjenner at Gud møter oss på en helt særlig måte når vi er sammen i Jesus navn. Og det er så mye, mye mer enn ord og lære. Det er liv og frelse som utfolder seg i blant oss på alle måter, når vi er sammen.

Slik ser nå i alle fall jeg det.

Å følge etter Jesus bygger menighet

Det er flere år siden aversjonene mot pyramider og hierarki i Guds menighet begynte å melde seg for alvor hos meg. Da blei det frigjørende å se et bilde av en pyramide som dyttes over ende, og mer ligner på en plog. Noe som er i bevegelse!

Leve menighet, var et uttrykk jeg kom over enda tidligere enn "plogen", nærmere bestemt høsten 2002, og det har vært viktig siden. Det kan også billedliggjøres med plogen. Et liv i bevegelse, i endring. Nye oppdagelser, nye feil, nye framskritt, sammen med medmennesker og søsken. Ingenting blir som det er - det er det eneste som er sikkert der livet lever.

I vinter kom det noe av en selvfølgelighet til meg. Det skjedde ved et dansk kjøkkenbord i et huskirkehjem i Vejen. Da tegnet husverten Svend plogen "min", som jeg hadde sett for noen år tilbake. Og så skrev han Jesus foran: Menighet er de som følger etter Jesus, sa han. Noen er veldig bevisst på dette og går rett bak Jesus hele tiden. De vil ikke miste et eneste av hans skritt eller vink eller ord. Andre vet knapt at det er Jesus de følger, men de går etter noen som går etter noen som følger etter Jesus. Omtrent slik uttrykte han seg, Svend. Slik følger noen Jesus, nærmest uten å være bevisst på det. Mens andre lever hver dag i bevissthet om etterfølgelse av Jesus.

Bevisstheten om Jesus-etterfølgelse, og det jeg vil kalle det profetiske innslaget i livet, er det som bestemmer om livet mitt i plogen har innflytelse på omgivelsene. Innflytelse blir ikke til ved å kalle seg eller bli kalt leder eller noe annet, men ved det livet jeg lever - på godt og vondt. Etter Jesus!

Gud velsigne Kongsberg

Lørdag morgen over Storåsen i morrasola. Pulsen slår raskt, svetten renner, og belgen hiver etter pusten! Nå, sist lørdag, løp jeg bakerst - fæle greier, men du verden så flott!

Joggetur med gutta lørdag morgen, har vært blant de mange velsignelsene i mitt liv de siste åra.

Et par av løypene vi har brukt disse åra, gir på et punkt god utsikt over byen. Noen ganger stopper vi opp og ser ut over. Kanskje ber flere av oss en bønn til Gud i det stille, for byen og menneskene her.

Nå lørdag, mens vi stod på løkkene i Håvet, ledet en av gutta oss i bønn for byen, om velsignelse, om Guds lys og glede i menneskenes liv, i Jesu navn. Det skjedde visst forrige lørdag også (da ble bildet tatt), da hadde ikke jeg gleden av å være med.

Det er meningsfylt å stå der - pulsen banker og svetten renner, det sosiale fellesskapet er godt, og bønnen til en god Gud om nåde og velsignelse for menneskene bæres fram mens øynene hviler på en solbadet by.

- Forkynn evangeliet for fattige

Det er Are Karlsens postulat, slik jeg oppfattet han, da vi møttes en formiddag i Sandefjord. Forkynn evangeliet for fattige, hentes naturvis rett ut fra Jesu ord i Matteus 11,5 og Lukas 7,22. Slik er det der Guds rike bryter fram - evangeliet forkynnes for fattige. Det er veien til menneskers hjerter! Der er de syke som trenger lege, ikke de friske. Det er syndere som trenger frelse, ikke egenrettferdige.

Det var spennende å møte denne mannen, som jeg tidligere har "møtt" via hans blogg http://arekarlsen.blogspot.com/ og gjennom et intersant videointervju http://www.glandberger.net/2009/02/videointervju-med-are-karlsen-om-husforsamlingar/.

Han er pinsevenn, med bakgrunn fra etablerte pinsekirker, men har nå brutt tvert med all hierarkisk tenkning i menighetssammenheng og lever et radikalt husmenighetsliv i Sandefjord.

Blogg og intervju anbefales til refleksjon og utfordring!

Hvis Jesus er veien, sannheten og livet, hva er kirke da?

Jeg er veien, sannheten og livet, sier Jesus i Johannes 14. Tøffere blir det ikke, siden utsagnet serveres i bestemt form entall! Alternativerne steiler av dette, og det gjøre vel alle politisk korrekte nordmenn også.

Hva er kirke, sett i lys av det Jesus sier om seg selv at han er VEIEN? Kirke er vei og vandring, framfor det statiske og institusjoner.
Jesus-ordet om Veien har vært avgjørende viktig for de kristnes identitet helt fra starten. I Apostlenes Gjerninger kalles rett og slett den kristne menigheten for Veien. Her er ingenting om institusjoner eller bygninger eller over- og underordnede.

Hva er kirke, sett i lys av det Jesus sier om seg selv at han er SANNHETEN? Kirke er Guds ord som det faste punktet i menigheten, og de relative sakene får mindre plass. Sannhet er på Jesu hjerte da han ber for oss Skjærtorsdag. Jeg tror det er på Jesu hjerte, når han stadig går i forbønn for oss hos Faderen: Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet (Joh 17,17).

Hva er kirke, sett i lys av det Jesus sier om seg selv at han er LIVET? Kirke er livet som bestemmer ordningene, ikke ordningene som bestemmer livet. Hold ut, så skal dere vinne livet! (Luk 21,19) I Ham var liv, og livet var menneskenes lys. (Joh 1,4) Jeg er oppstandelsen og livet (Joh 11,25). La folket få høre hele dette budskapet om livet (Apg 5,20). Her er veldig lite om hierarki og strukturer.

Var det vi som var alternativet, eller er det de andre som var det til oss...?

Alternativmesse på Kongsberg på 10. året, tror. Fellesskap jeg er med i, var der for andre året på rad. Med Jesus.
Begrepet Alternativ, hva står det i forhold til? Vi skilte oss i alle fall ut ved at vi var eneste alternativ som ikke tok betalt, eneste alternativ som talte som Guds ord, eneste alternativ fra Kongsberg, tror jeg.
Suksessen vår på messa er mannakorn. Folk trekker villig, og vi leser fra Bibelen. Det gir mulighet til litt prat. Sier dette deg noe? Vil du jeg skal si noe om det for deg? Hvilket forhold har du til Jesus? Vil du jeg skal be for deg?
Det mest dramatiske, for meg, i møte med alle disse alternativerne, er at de ikke dealer skikkelig med det onde, med ondskapen. Det blir liksom bare borte i all praten om kjærligheten og kilden og jeg veit ikke hva. For meg står det klart og skarpt tilbake: Bare én har beseiret det onde: JESUS - og jeg er inderlig gla' for at det er han jeg skal få leve med i tid og evighet!

Forbruke eller foredle fellesskap - er dét spørsmålet?

Det sies at vi lever i et forbrukersamfunn. Hva betyr det for måten vi er sammen på? Hva vi forventer av hverandre? Hvordan fellesskapene våre vokser eller krymper?

Det har jeg i grunnen ikke tenkt så mye på. Men nylig hørte jeg en kristen leder be noe sånt som at Gud må hjelpe oss å foredle fellesskapene våre, og ikke forbruke dem.

Jeg har ikke kommet så langt i hva det kan bety, men har blitt litt nysgjerrig på at her ligger det kanskje en liten åpenbaring og venter... Kanskje noen andre der ute har gjort seg noen tanker om foredling vs forbruk av menneskelige relasjoner og fellesskap?

Deilig vårvær og rekordmange biler

Aldri har så mange bytta dekk, når vi tilbyr hjelp. Perfekt timing - skikkelig vårsol, vinter helt fram til det siste, men værmelding som sier at våren blir værende, og god stemning.

Sjekk den innsatsen på gutta! Et bilde sier mer enn 1000 ord, spør du meg. 20 biler, kaffekopper og kjeks.

Jeg er stolt av å være en del av denna gjengen, men nøyer meg med oppgaven som pratemaker og køordner.

I dag morres leste jeg i Hebreerne 13: La oss da ved ham stadig bære fram for Gud vår lovprisning som offer, det vil si frukten av lepper som bekjenner hans navn. Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre, for slike offer er etter Guds viljer. Dekkskift er gøy, Gud er god!

Å dekke behov

Fellesskapet jeg lever i skal lørdag bokstavelig talt dekke andres behov - vi skal skifte dekk på biler i Kongsberg. Gøy og meningsfylt for folk fra to huskirker!

1450 løpesedler er sendt ut på Gamlegrendåsen og noen linjer rykkes inn i lokalavisa. Første gang vi gjorde dette var høsten 2005, og siden da har det blitt noen biler, dekk og kaffekopper, både vår og høst.

Jobben er gratis, og det blir på en måte praktisk forkynnelse av nåde og godhet. Et annet fellesskap vi har hatt en del kontakt med, gjør det samme. De kaller det Godhet 2010 og gjør også andre tjenester. De har laga eller lånt en kul logo til formålet - varselskilt med hjerte!

Pass opp - noen viser godhet! Sant og si har vi også opplevd disse årene at noen lar seg provosere av at vi gjør dette. Men mest av alt har vi hatt det gøy og fått gode tilbakemeldinger.

Våre venner med den fine logoen&Godhet 2010 finner du på www.nedreglomma.no

Lidelse, tilgivelse, og kjærlighet på kommunalt styremøte

Mens barna mine hadde vært på påskesamling på den kommunale barneskolen, der de sang Jeg løfter mine øyne opp til fjellene og Deg være ære, Herre over dødens makt, evig skal døden være Kristus underlagt, gikk jeg på kommunalt krisestyremøte. I det møtet, den fredagen man ønsker hverandre God påske, kom Jesu lidelseshistorie til å spille en sentral birolle - takket være styrelederen, som var påpasselig med å benevne seg selv som hedning.

Styret vårt skulle ha ekstraordinært møte fordi vi ikke får nok penger for den jobben vi skal gjøre for vår viktigste oppdragsgiver. Fredag ettermiddag, midt i påskeferieoppkjøring er ikke vanlig tidspunkt for slike møter. Litt ekstra krisestemning. Å si lidelse, er vel å dra det langt, men det var dét min gode kollega gjennom mange år i lokalpolitikken, gjorde da han la an dramaturgien ved å bruke Jesu lidelseshistorie som parallell.

Blasfemisk, vil kanskje noen mene. Jeg synes ikke det. Min gode politikerkollega er en ærlig og god humanetiker, som ikke ønsker annet enn godt. Han er flink med retorikken, en av de beste. Når han valgte å slå an tonen, var det spennende hvordan dette bisporet kunne vandre videre i møtet. Etter et godt innlegg, var det vår motspillers tur. Hun gikk rett på sak, det vil si rett på bisporet: Utgangspunktet for hennes innlegg var de to røverne på korset, som Jesus hang mellom. Og at den ene fikk tilgivelse fordi han ba om det, mens den andre gikk det galt med, mente hun å vite. Jeg skjønte ikke helt broa inn til hovedinnlegget hennes, men tilgivelse og Jesus på korset var nevnt. Sterk - jeg hadde for lengst rukket å spørre Den Hellige Ånd hva som kunne bli mitt bidrag til dette viktige bisporet midt i et kommunalt krisestyremøte. Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner, var den klare fornemmelsen jeg fikk. Dette var mitt bidrag - å peke på at Jesu lidelseshistorie og død på korset, var av kjærlighet. Ganske snart var det min tur, og ordvekslingen mellom styreleder og den andre aktøren utviklet seg nøyaktig slik, i forhold til hva jeg ellers hadde på hjertet, at anledningen ble servert på sølvfat: Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner, kunne jeg forkynne - to ganger.

Resten av møtet er en annen historie, men folk vet hva påsken handler om. Og på barneskolen synger de fortsatt om Herren som hjelper og Kristus som er Herre over døden.

Jeg vil leve for at dette blir mer enn ord - at ordene blir liv. Hellige oss i sannheten, ditt ord er sannhet.

Sammen med blankt ark

Huskirkemøte er bra, synes jeg. I går hadde vi et slikt. Hvordan skal vi leve menighet sammen framover? I en huskirke er det blanke arket alltid innen rekkevidde. Sårbart, men også fullt av muligheter.

Det eneste som må stå fast, er Bibelen og kjærligheten til Guds ord. Mennesker kommer og går. Det kan være en utfordring å takle godt - som kanskje alltid vil bety noe sånt som å glede seg over fellesskapet med Gud og oss i mellom som er her akkurat nå. Måter å være sammen på, "lever" også. Det eneste stabile, menneskelige trekket er endringer... Stagnasjon er i alle fall død!

Huskirkemøter kan være mye lovsang og tilbedelse. Tårer og latter. Noen ganger ferieplaner og hjelp til gjennomføring, eller andre praktiske behov. Eller skikkelige teologiske diskusjoner og meningsbrytninger. Alltid Guds ord.

For et liv!

Klar for noen høydepunkter fra min hverdag?
"Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut i fra det," møtte meg mandag kveld, etter at jeg før på dagen hadde snakket med Gud om et helt hjerte. Sammen med to trossøsken, kom Gud igjen på tampen av kvelden, i stillheten og sa: Ett hjerte! Stillhet!
Tirsdag morgen stod det og lese: "Vend om til meg av et helt hjerte... lys ut en faste... kall folket sammen." Som lest, så gjort - tirsdag kveld satt vi en skoletime i stillhet med Guds ord og hverandre her i huskirka. Sånn blir det hver kveld i 14 dager, har vi sagt, også nå i helga.
Onsdag middag møtte jeg en tenårings ord: "I dag fikk jeg æren av å bli erta for Jesu skyld." God innstilling, det der, og tankene gikk til Apg 5,41. Seinere på kvelden avslappa fellesskap i livsnær gruppe, med oppmuntringer, lovsang, oppbyggelse og forbønn - og ikke minst: Hva kan være neste skritt for å nå vår felles visjon en ny huskirke?
Torsdag formiddag ga en god prat over kaffekoppen, med en trofast medarbeider, om livet i og utenfor huskirka vår, veien videre. Kvelden delte noen av oss nød for å høre Guds stemme, og oppmuntrer hverandre med alt det gode som skjer i huskirkene våre. Vi bestemte dekkskiftaksjon første helga over påske og snakket om vår deltakelse på alternativmessa her i byen.
I dag formiddag har jeg tilbrakt tiden med en god bror - vi deler liv og lengter etter mer her i byen. Og vi bestemte oss for å foreslå bønnenatt for gjengen vi møter i bønnefellesskapet mandag kveld.
Mye menighet. Ja, takk og pris for det. Men i tillegg er det knall spennende gjennom hele uka å være daglig engasjert i morgendagens premiere i barne- og ungdomsteateret her, og de seks påfølgende forestillingene. Det lukter skikkelig teater nå - se http://www.aasenteateret.no/ - en livlig skuespillergjeng og veldig mange hyggelige voksne foreldreteatermedarbeidere.
Rakk visst et par skiturer denne uka, også :-) Livet er godt - og fortsatt ligger ei spennende helg med teater- og huskirkelivet foran!

Det gjorde en forskjell i Kongsberg

Den gamle Metodistkirka er et varmt sted for lovsang og bønn. Fredagskvelden her, hver tredje uke, betyr mye for meg. Sammen med folk fra mitt eget fellesskap, og folk fra andre fellesskap i byen, uten særlig program eller planer. Alle bidrar slik de kjenner for. Gud er nær. Noen ganger i stillhet, noen ganger i dans. Alltid noen spennende overraskelser. Alltid sang. Alltid Guds tiltale. Alltid ære til Jesu navn og Jesu fullbragte verk på korset.

Nå, fredag, vandret vi også rundt i kirken til bønnestasjoner. Bønn for Menigheten i Kongsberg, Barn og unge i Kongsberg, Ledere i Kongsberg, og Syke og ensomme i Kongsberg. Jeg vet det gjorde en forskjell, fordi jeg tror på Gud.

Min sterkeste bønn i dette nå er at menigheten i byen får større innflytelse på byen, enn det byen har på oss. Det samme med det enkelte fellesskap, den enkelte disipel, hver kristen familie - større innflytelse på byen og omgivelsene, enn motsatt. Da er det én sak som gjelder - at Gud får større innflytelse på oss, enn noe annet - hellige oss i sannheten, ditt ord er sannhet.

Ba'al-profeter og fyrstekake

Søndag kveld, og jeg har tenkt gjennom dagen i dag, at jeg vil fortelle om gudstjenestefellesskapet mitt fra i formiddag! 10 mennesker, fem voksne og fem barn, fra fire husstander, var sammen. En fin gjeng. Organisk fellesskap med Gud og mennesker.

Noen av oss bor her huskirka samles, og tre av oss hadde tanken om at vi måtte synge "Jesus, ta meg som jeg er" i gudstjenesten - en sang om å komme med livet til Jesus, sånn som det er... Sant og si hadde vi litt krusninger her i oppkjøringa, slik det ofte kan være. Så den sangen skulle vi synge... nåde og bønn om at Gud får gjøre sitt verk med oss :-)

Vanlig norsk messetid, kl 11, var vi en fin gjeng, men vi visste at i alle fall to til skulle komme. Så den første delen av gudstjenstelivet brukte vi til å vente på dem. Vi lærte en ny sang mens vi ventet, slappet av sammen, delte noen oppmuntringer, og sendte oppmuntringer på sms til to som ga beskjed om at de ikke kom.

Så vandret vi videre, nærmere halv 12, med en flott fortelling av Kari Vinje, vi betjente hverandre med syndenes forlatelse, sang lovsanger og priste Gud. Noen hadde med seg en alabasterkrukke, "tatt rett ut av" teksten Lukas 7 om kvinnen som ble tilgitt av Jesus. Og vi leste fra 1 Kongebok 18, der det blant annet stod at Ba'al-proftene hinket nytteløst rundt for sin døde gud (tegningen forestiller de hinkende Ba'al-proftene, tegnet av et av barna, mens han hørte på preken og samtale om bibeltekstene).

Ordet ble delt av han som hadde forberedt preken - livsnært, utfordrende vitnesbyrd og en sterk appell om å stole på Gud. Oppbyggelsen gikk videre i samtale.

Det ringte på døra undeveis, og en gutt fra nabolaget ble inkludert i gudstjenestefellesskapet. Det ble bedt for mange syke, som ble nevnt.

Etterhvert delte vi kaffe og saft og fyrstekaka mm som huskirkas gode ungkar av Guds nåde hadde med til fellesskapet.

Ord blir fattige, du skulle ha vært her, eller et annet sted der Jesu disipler møtes ansikt til ansikt :-) Jeg ønsker meg mange flere slike fellesskap i byen vår, og jeg kjenner skikkelig tilfredshet over å få være en del av et slikt fellesskap selv. Derfor noen ord - selv om de blir fattige - i takknemlighet og med ønsker om å gi videre.

Levende snømann i fantastisk vinterland

Jeg som trodde at Gamlegrendåsen var neste flat og bare småkuppert!?! Og fallet var stort! Det kan jeg si, akkurat tilbake fra ei god mils skitur rundt Brannknattene, i hellingene ned mot Krekling og Grosvoldkroken. Denne rundløypa er for første gang siden jeg flytta hit for vel fem år siden, kjørt opp med snøskuter. Takket være mye snø! Faktisk mye utfor og opp igjen, litt svingete også. I en av svingene turte jeg ikke annet enn å foreta en kalkulert utforkjøring, for å stoppe. Og fallet var stort, og snømannen som kava seg opp av den dype, dype løssnøen, enda større. Herlig :-)

Bildet er fra Bjørndalsmyra, eller Brandmyra som den også kalles etter den store skogbrannen i begynnelsen av forrige årshundre (samme grunn til at Brannknattene lyder sitt navn). Denne myra ligger innerst på et småkuppert og trivelig, litt kortere rundløype, som jeg har rusla rundt mange ganger i vinter. Denne vinteren har jo vært et mirakel for en skiglad familiefar med stor fleksibilitet på dagtid. Godt for både ånd, sjel og legeme!

Sannhetens øyeblikk

Huskirke gir mulighet til nattverd som en del av livet. Den tradisjon jeg "stammer" fra, ja kanskje mer eller mindre alt tradisjonelt menighetsliv, praktiserer nattverd som noe litt rart og ekstraordinært. Man ønsker orden og det er jo godt. Men hva hvis denne orden stenger livet ute?


Forrige uke feiret jeg nattverd to ganger. En gang sammen med tenåringer og ledere på weekendtur. En gang sammen med min livsnære gruppe. Begge gangene i forbindelse med et godt måltid mat. Begge gangene var det planlagt, og bekjentgjort på forhånd.


Nattverd forkynner Jesu død for oss, og gir oss syndenes forlatelse. Korset står sentralt. Og Guds kjærlighet. To sider av samme sak.

Bønnefellesskapet FOTVASKERE bygger tilllit

Jeg er veldig glad for å være blant fotvaskere i byen min. Det er et bønnefellesskap som består av 18 mennesker, som fra før lever kirke i fire ulike kristne fellesskap.

I går kveld var det samling igjen. Det er mye stillhet og bønn. Det er undervisning. Vi hørte, noe vi også erfarer, at kristne som ber sammen

- går fra mistenkeliggjøring til tillit

- utvikler reklasjonsenhet framfor funksjonsenhet

- vokser i vertikal enhet, i forholdet til Gud, like mye som horisontal enhet

- erfarer at Gud tar bolig, ikke bare kommer på besøk med vekkelse

- går fra å være arbeidere, til å være elskede

- sammen blir tilbedere, framfor krigere

- ydmykes til å være lærevillige, framfor eksperter

Hver tredje fredag inviterer fotvaskere kristne i byen til den gamle metodistkirken.

Skikkelig mannfolkfellesskap

I helga var jeg på men... til Menn i Vennesla. Vi var en god neva Jesus-mannfolk som reiste fra Kongsberg, og hadde helga sammen med mer enn 400 av samme sorten. Gode greier!

Opplegget var i utgangspunktet ganske trad konferansesetting, men det var sunne og gode opplegg for å leve kirke sammen, betjene hverandre med Guds nåde og kjærlighet. Ikke noe opphausa greier, men jordnært og ekte. Hverdagslivet blei tatt på alvor! Og mye godt matfellesskap!

Det gode var jo at dette ikke var en konferanse, der du blei dratt opp på ei rosa sky, for så å havne tilbake i grå hverdag, hjemme igjen! Nå er det mandag, og jeg kjenner meg oppmunta og utrusta til å leve Jesus-livet her midt i virkeligheten. Takk til de jeg reiste sammen med, alle jeg møtte, og til Far!

Leve kirke, leve menighet, leve livet

Det var dette som skulle til for at jeg ble blogger!
Livet som Jesu disippel er spennende og utfordrende og livsnært. Og det er nettopp livet det handler om! Ikke alt rundt av kirkebygninger, ordninger, kirkesamfunn, debatter, for ikke å snakke om aktiviteter.

Jeg ønsker å inspirere til slikt liv, i hverdagen, og å bli inspirert selv. Dele erfaringer, høre andres.

De siste par-tre årene har jeg fått leve menighet med tyngdepunkt på det organiske. Det er mye avlæring som skal til, men etter å ha gått et stykke vei, er det ingen vei tilbake: Hverdagslivet med mennesker og Gud vil jeg leve i små fellesskap, ikke i de store byggene og organisasjonene og oppleggene.