Da Ånden falt under frokosten

Noe av de beste stundene med å leve menighet som hel familie, er søndagsfrokostene med tid til bordfellesskap, Guds ord, sang og bønn. Det kan bli lange frokoster noen ganger. Og noen få ganger i løpet av et år skjer det helt uforklarlige: Ånden faller under froksten! Ja, slik vil jeg si det, jeg finner ikke noe bedre forklaring!

Jeg husker for eksempel en første nyttårsdag, tror det var for halv annet år siden. Første nyttårsdag er Jesu navndag - det blei en Jesus-stund helt uten like, med masse Jesus-sanger og en ubeskrivelig herlig berøring av Gud Ånd.

I dag skjedde det noe stort da vi delte fortellingen fra Lukas 15, om den bortkomne sønn - eller om det lengtende Far, som fortellingen heller burde vært kalt. Ord blir fattige, men vi gråt alle fem rundt bordet, den yngste mest. Det var noe som rørte så dypt gjennom Ordet og sangene, om en Far som lengter etter mennesker, som venter og speider, som ikke gjør forskjell på folk som vender hjem. En god Far som lengter etter fellesskap med tollere og syndere, slik Jesu viste det (- det er jo starten på Lukas 15).

Jeg var uforberedt, men satt måpende og utrolig velsigna tilbake. Tenk om mange flere kunne ha det sånn i byen vår?

Huskirker er den beste måten å dele noe av dette livet på, selv om det ofte blir fattig og lite. Andre menighetsformer kan jeg ikke lenger tenke meg duger i det hele tatt til å dele slikt liv, men det er kanskje litt sterkt sagt... Men i alle fall; takk og pris at jeg får være akkurat her jeg er! Tenk om det ble mange familier som fikk dele liv slik som oss? Jeg håper det skjer framover. Da vil fellesskapene preges mer av Gud, enn av byen og verden. Da vil byen snart bli preget mer av Guds menighet, enn menighetene blir preget av byen. Og den omvendelsen må komme, hvis det skal være håp.