søndag 28. februar 2010

Ba'al-profeter og fyrstekake

Søndag kveld, og jeg har tenkt gjennom dagen i dag, at jeg vil fortelle om gudstjenestefellesskapet mitt fra i formiddag! 10 mennesker, fem voksne og fem barn, fra fire husstander, var sammen. En fin gjeng. Organisk fellesskap med Gud og mennesker.
Noen av oss bor her huskirka samles, og tre av oss hadde tanken om at vi måtte synge "Jesus, ta meg som jeg er" i gudstjenesten - en sang om å komme med livet til Jesus, sånn som det er... Sant og si hadde vi litt krusninger her i oppkjøringa, slik det ofte kan være. Så den sangen skulle vi synge... nåde og bønn om at Gud får gjøre sitt verk med oss :-)
Vanlig norsk messetid, kl 11, var vi en fin gjeng, men vi visste at i alle fall to til skulle komme. Så den første delen av gudstjenstelivet brukte vi til å vente på dem. Vi lærte en ny sang mens vi ventet, slappet av sammen, delte noen oppmuntringer, og sendte oppmuntringer på sms til to som ga beskjed om at de ikke kom.
Så vandret vi videre, nærmere halv 12, med en flott fortelling av Kari Vinje, vi betjente hverandre med syndenes forlatelse, sang lovsanger og priste Gud. Noen hadde med seg en alabasterkrukke, "tatt rett ut av" teksten Lukas 7 om kvinnen som ble tilgitt av Jesus. Og vi leste fra 1 Kongebok 18, der det blant annet stod at Ba'al-proftene hinket nytteløst rundt for sin døde gud (tegningen forestiller de hinkende Ba'al-proftene, tegnet av et av barna, mens han hørte på preken og samtale om bibeltekstene).
Ordet ble delt av han som hadde forberedt preken - livsnært, utfordrende vitnesbyrd og en sterk appell om å stole på Gud. Oppbyggelsen gikk videre i samtale.
Det ringte på døra undeveis, og en gutt fra nabolaget ble inkludert i gudstjenestefellesskapet. Det ble bedt for mange syke, som ble nevnt.
Etterhvert delte vi kaffe og saft og fyrstekaka mm som huskirkas gode ungkar av Guds nåde hadde med til fellesskapet.
Ord blir fattige, du skulle ha vært her, eller et annet sted der Jesu disipler møtes ansikt til ansikt :-) Jeg ønsker meg mange flere slike fellesskap i byen vår, og jeg kjenner skikkelig tilfredshet over å få være en del av et slikt fellesskap selv. Derfor noen ord - selv om de blir fattige - i takknemlighet og med ønsker om å gi videre.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar