Jeg og humanetikerne - barnet og badevannet

Det livssynsåpne samfunn, heter et stykke arbeid som en gruppe mennesker har gjort for regjeringen. 2013s første NOU - om livssyn og tro i det norske samfunn. Jeg har ikke studert innholdet, eller behov for å uttrykke veldig sterke meninger om det av innholdet som jeg har fått med meg.
Men det er mange andre som har hatt behov for det. Da blir det debatt. Slike debatter kan være både underholdende og tankevekkende. Noen fronter er forutsigbare, andre ikke fullt så. Det er fristende å kommentere, men bedre å la det være.
Humanetikerne interesserer meg mye i slike debatter. Jeg liker folk som tenker prinsipielt, og ofte synes jeg en del av disse klarer det. Det sies ofte at de har litt lite å fare med, litt lite å tilby på egen kjøl. Sant nok, og det er vel også deres poeng - at de ikke har tro på noe livssyn utover mennesket selv. Dermed lar de være å koke religiøs suppe, og lar være å late som de er et alternativ i så måte. Og jeg foretrekker dette framfor en dvask, folkereligiøs suppe av et minste felles, politisk korrekt multiplum.
Egentlig føler jeg at jeg har mye til felles med humanetikerne. Jeg vet ikke om jeg yter dem helt rettferdighet ved å si det sånn, men:
Jeg tror at en humanetiker enten er en person som er godt over gjennomsnittet prinsipiell, og dermed ser på den opportune folkereligiøsiteten som de fleste luller seg inn i, som falsk. Jeg tror også en humanetiker kan være en person som har hatt nærkontakt over gjennomsnittet med dobbeltmoral i religionens navn, og skyr det hele med vemmelse og ulyst.
Jeg kan følge humanetikerne helt til døra. Opportunisme og dobbeltmoral er ikke tiltrekkende. Hvis det i tillegg kombineres... Men jeg kan ikke følge dem inn i det livssynsnøytrale rommet. Der inne finnes det også fanatisme, som kan kalles nøytralisme - en ganske slitsom religion det og, men heldigvis er de færreste humanetikere så religiøse.
Dessuten - der inne i det livssynsnøytrale rommet - er ikke barnet! Jeg følger deres behov for å kaste ut badevannet, og har selv gjort det. Og må sant og si stadig gjøre det. Men barnet i badevannet, da? Det er trist at så mange har kastet ut barnet fordi de fikk behov for å kvitte seg med møkkete badevann. Behovet for oppbrudd og oppgjør ble så sterkt at troen ble umulig. Og barnet - det er livet med Jesus og Guds kjærlighet. Skift gjerne vann, men bli heller kjent med barnet, enn å kaste det ut med vannet,

Lidelse, tilgivelse, og kjærlighet på kommunalt styremøte

Mens barna mine hadde vært på påskesamling på den kommunale barneskolen, der de sang Jeg løfter mine øyne opp til fjellene og Deg være ære, Herre over dødens makt, evig skal døden være Kristus underlagt, gikk jeg på kommunalt krisestyremøte. I det møtet, den fredagen man ønsker hverandre God påske, kom Jesu lidelseshistorie til å spille en sentral birolle - takket være styrelederen, som var påpasselig med å benevne seg selv som hedning.

Styret vårt skulle ha ekstraordinært møte fordi vi ikke får nok penger for den jobben vi skal gjøre for vår viktigste oppdragsgiver. Fredag ettermiddag, midt i påskeferieoppkjøring er ikke vanlig tidspunkt for slike møter. Litt ekstra krisestemning. Å si lidelse, er vel å dra det langt, men det var dét min gode kollega gjennom mange år i lokalpolitikken, gjorde da han la an dramaturgien ved å bruke Jesu lidelseshistorie som parallell.

Blasfemisk, vil kanskje noen mene. Jeg synes ikke det. Min gode politikerkollega er en ærlig og god humanetiker, som ikke ønsker annet enn godt. Han er flink med retorikken, en av de beste. Når han valgte å slå an tonen, var det spennende hvordan dette bisporet kunne vandre videre i møtet. Etter et godt innlegg, var det vår motspillers tur. Hun gikk rett på sak, det vil si rett på bisporet: Utgangspunktet for hennes innlegg var de to røverne på korset, som Jesus hang mellom. Og at den ene fikk tilgivelse fordi han ba om det, mens den andre gikk det galt med, mente hun å vite. Jeg skjønte ikke helt broa inn til hovedinnlegget hennes, men tilgivelse og Jesus på korset var nevnt. Sterk - jeg hadde for lengst rukket å spørre Den Hellige Ånd hva som kunne bli mitt bidrag til dette viktige bisporet midt i et kommunalt krisestyremøte. Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner, var den klare fornemmelsen jeg fikk. Dette var mitt bidrag - å peke på at Jesu lidelseshistorie og død på korset, var av kjærlighet. Ganske snart var det min tur, og ordvekslingen mellom styreleder og den andre aktøren utviklet seg nøyaktig slik, i forhold til hva jeg ellers hadde på hjertet, at anledningen ble servert på sølvfat: Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner, kunne jeg forkynne - to ganger.

Resten av møtet er en annen historie, men folk vet hva påsken handler om. Og på barneskolen synger de fortsatt om Herren som hjelper og Kristus som er Herre over døden.

Jeg vil leve for at dette blir mer enn ord - at ordene blir liv. Hellige oss i sannheten, ditt ord er sannhet.