Memento mori

Kjære Gud, har du lest Vårt Land i dag? Slik skal visst en gammel indremisjonshøvding ha innledet sin bønn i andres påhør, i fortvilelsen over tingenes utvikling. Hva det gjaldt, veit jeg ikke. Men den uvanlige bønneinnledninga rant meg i hu i dag. Fordi:

Pappa, har du lest Vårt Land i dag, spurte eldstedatra mi på morrakvisten. Om han som snakker om døden. Det burde du lese, mente hun og fortsatte: Det er ikke rart at mennesker er redd for døden, når de ikke veit hva som kommer etterpå.

Så sant. Selv om jeg heller ikke helt veit hva som som skjuler seg bak siste åndedrag, har jeg det kristne håpet. Erfaringen av dét håpets kraft, er så konkret, at vi vel kan snakke om at vi "veit hva som kommer etterpå". Jeg tror det.

Jeg blar fram Vårt Land, og finner tre sider med den godeste sosialmedisiner Fugelli. En herlig friskus i samfunnsdebatten, som jeg mang en gang har gleda meg storstilt over. Nå er han her med bok om døden. Er det noe vi trenger mer av i livene våre, så er det død, sier han blant annet. Formuleringene triller ut i løpet av intervjuet. Boken er sikkert enda bedre. Kan formelig høre hans stavangerdialekt når jeg leser linjene. Vi fortrenger døden i det moderne Norge. Vi tåler den ikke, sier Fugelli.

I Johannes Åpenbaring 2 taler Jesus om å være tro til døden, slik at vi vinner seierskransen, og ikke rammes av den andre død. Døden er sannelig en viktig del av livet. Å dø hver dag, er kanskje den eneste måten å møte døden på, uten frykt. Da er jo det å dø en del av å leve kirke.

Memento mori. Husk, du skal dø. En skikk i det gamle Roma var slik at når en hærfører vendte hjem fra en seier på slagmarken, ble han innvilget et storstilt triumftog. Men på vognen hans, rett bak han, satt en slave med to oppgaver. Den ene var å holde seierskransen, den andre var å hele tiden si, så hærerføreren hørte det: Memento mori. Husk, du skal dø. Det er livsnært!