Fra kirkehus til huskirker - fra menighetshus til husmenigheter

På nytestamentets tid var der ikke noe "gudshus". Med livet som innsats minnet Stefanus utvetydig tilhørerne om at: "Gud bor ikke i templer som er skapt av menneskehender". Menigheten er Guds folk. Derfor var og er kirken hjemmehørende der folk hører til - i vanlige hus. Og der deler Guds folk sine liv i Den Hellige Ånds kraft. De har "spisekomster" - det vil si de spiser når de kommer sammen. De nøler ofte ikke med å selge privat eiendom for å dele åndelige så vel som dennesidige velsignelser. De underviser hverandre i ekte hverdagssituasjoner hvordan det er å adlyde Guds ord, gjennom dialog, og ikke som skolelæreren. De ber og profeterer sammen, de døper, de taper ansikt og ego ved å bekjenne syndene for hverandre. De gjenvinner en ny felles identitet ved å erfare kjærlighet, aksept og tilgivelse.

Tese nummer fire hos Wolfgang Simson. Radikalt, også erfart for egen del - mye godt, mye å gå på. Veien videre går langs denne ruta.

Menighetens framtid henger sammen med forholdet til Bibelen

Både i tid og evighet - forholdet til Bibelen er ganske sikkert avgjørende for menighetens framtid. I de fleste norske kirkehus og menigheter er det langt mellom biblene. Man foretrekker at noen leser teksten for seg, og tror det er like greit. Det tror ikke jeg! Eller man kjører dubbeditt-bibel, og tror det er like greit. Veit ikke helt? Mulig jeg er gammaldags, der.

Kinesiske kristne elsker sin bibel. Den er alltid med på gudstjenesten og menigheten noterer ivrig, problamerer Bibelselskapet i sin brosjyre for å få penger til bibler i Kina. Bildet viser en forsamling med kvinner som "kjører buss" - slik som man gjør i de fleste norske menigheter også - men de har åpen bibel alle sammen - slik man har det i de færreste norske menigheter. En vesentlig forskjell! Da får buss være buss, hvis alle "elsker sin bibel".

Den tredje reformasjonen?

Da Luther gjenoppdaget evangeliet med frelsen ved tro og nåde alene, startet han en reformasjon av kirken ved en reformasjon av teologien. På 1700-tallet gjenoppdaget bevegelser som Herrnhuterne en ny intimitet med Gud som førte til en spirituell reformasjon, den andre reformasjonen. Nå rører Gud ved selve vinsekkene, og setter i gang en tredje reformasjon, en reformasjon av strukturene.

Tese nr 3 i Wolfgang Simsons "Hjem som forandrer verden" herved servert.

For egen regning: Den moderne tid er over, hva venter i den såkalt post-moderne tid? Det er sagt at den moderne tid strakk seg fra Napolion til Murens fall, over 200 år. Det er ikke usannsynlig at denne tiden, etter den moderne som vi bare så vidt har sett starten på, vil få sin egen reformasjon av hva som er kirke. Jeg håper det.

Det er på tide å forandre systemet

For å innrette seg etter de aktuelle religiøse mønstre, tok den historisk ortodokse kirken etter Konstantin på 300-tallet i bruk et religiøst system som i stor grad var gammeltestamentelig, komlett med prester, alter, et kristent tempel (katedral), røkelse og en gudstjenestefeiring hentet fra den jødiske synagogegudstjenesten.

Den romersk-katolske kirke gikk videre og kanoniserte dette systemet. Luther reformerte virkelig innholdet i evangeliet, men lot de ytre formene av "kirken" være forbausende urørte. Frikirkene frigjorde systemet fra staten, baptistene døpte det, kverkerne tørr-renset det, Frelsesarmeen uniformerte det, pinsevennene salvet det og karismatikerne fornyet det, men til denne dag har ingen gjort noe med den grunnleggende strukturen. Det er tid for å gjøre nettopp det.

Det er mulig noen blir støtt av dette, jeg vet ikke? Disse linjene av Simsons tese 2, fra Hjem som forandrer verden, må forstås med en kobinasjon av glimt i øyet og det dypeste alvor. Jeg er hjertens enig i at det er på høy tid å forandre systemet!

Menigheten er en måte å leve på, ikke en rekke av religiøse møter

Før noen ble kalt kristne ble Jesu etterfølgere kalt "veien". En av grunnene var at de faktisk hadde funnet "veien til livet". Menighetens natur gjenspeiles ikke gjennom en stadig rekke av religiøse møter ledet av kirkelige ansatte i hellige rom som er særskilt avsatt for å erfare Jesus, men gjennom den profetiske måte Jesu etterfølgere lever sitt hverdagsliv. Det vil si i utvidede åndelige familier, som et levende gjensvar på de spørsmål som samfunnet i dag stiller, på det stedet der det teller aller mest, i hjemmene.

Dette er tese nummer 1 i "Hjem som forandrer verden", Wolfgang Simsons utfordrende bok. Han har 15 teser. Jeg deler flere gjennom sommeren. Jeg håper han vil provosere deg. Kanskje er jeg ikke skråsikker på om jeg følger alle hans påstander hele veien ut. Likevel er det den mest relevante boken jeg har lest om menighetsliv.