Pinseproklamasjoner

Jeg er venn av pinsen – eller pinsevenn, om jeg kan si det slik. Jeg tror på Den Hellige Ånd, én hellig allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse, og det evige liv.
Pinsen er Kirkens fødselsdag, sies det.
Fram til pinsen hadde Kirken ligget gjemt, som et mysterium. Men nå var tiden inne for at Kirken kunne bli født. Jesus hadde åpnet veien, og satt seg ved Faderens høyre hånd. Fødselskanalen var åpnet.
Med kirken ble alle mennesker utrustet til å være prester uten annen mellommann mellom seg og Gud, enn Jesus.
Med kirken ble Guds Ånd øst ut over alle mennesker, slik at et åpent hjerte kan bli nytt og fylles med Guds egen kjærlighet.
Med kirken flyttet Gud ut av gudshus og inn blant menneskene.
Med kirken brøt de brødet i hjemmene.
Med kirken ble en levende organisme født, ikke en organisasjon. Jesu egne ord om kirken handler om liv og relasjoner.
Med kirken ble menneskeheten satt i frihet. Gud er forsonet.
Med kirken ble Guds eget rike tildelt disiplene som surdeig og sennepsfrø. Gud utvalgte det som er lite i verden – én liten mann sammen med Gud er en majoritet.
Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det. Hver dag holdt de sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud og var godt likt av hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse.
Med kirken har alle mennesker tilgang på en mektig trøst, et trygt og fast anker for sjelen, ved å gripe det håpet som ligger foran oss.
Uten pinsen, ingen kirke. Uten kirken, intet håp for verden.

Tampen brenner - samtalen som aldri fant sted

Til glede for huskirkevenner og forargelse for alle som synes det er plagsomt at noen av oss mener vi har funnet tilbake til en autentisk form for kristent fellesskap, bringer jeg nok et stykke fra Wolfgang Simsons "Hjem som forandrer verden" - intet mindre enn en oppdiktet samtale mellom Jesus og Menigheten, også kalt hans brud på jorden. Samtaleemnet var husmenigheter gjennom tidene:

"Dere husker kanskje at jeg sa, jeg ville bygge min menighet?" sa Jesus. "Og fordi jeg lovet å alltid være med dere til tidenes ende, ville jeg også at kirken skulle være en del av deres hverdagsliv, på steder der dere bor, i husene deres."

Det gikk et sus av forbløffelse gjennom disiplene.

"Åh," sa Pachomius, grunnleggeren av klosterbevegelsen, "det du prøvde å si var at du ville vi skulle være med i munkeordener og munkeceller?"

"Ikke helt," sa Jesus.

"Ecclesiolae in "Ecclesiae? - små kirker innenfor den virkelige store kirken," spurte Luther.

"Nærmere!" sa Kristus, "men ennå ikke helt hva jeg mener."

"Collegia pietatis - fromme grupper som leser Bibelen i folks hjem?" spurte Ferdinand Christian Spener.

"Bønnegrupper, eller i det minste fellesskap av samfunnstypen?" spurte moravianerne i Herrnhut. "Vi kunne kalle dem Gemeinshaften!" la de til.

"Nei, jeg snakker om husmenigheter," svarte Jesus.

"Nå vet vi hva du mener. Bibelgrupper, ikke sang?!"

"Ok, hva med vekkelsesbibelstudiegrupper, eller hva synes du om LEGS, Lekfolks Evangeliske GrupperStudier?" spurte en bevegelse på Fillipinene på 1070-tallet.

I andre halvdel av det 20. århundre ropte mange stemmer på oppmerksomhet, nesten alle på en gang.

"Er det ungdomsgrupper?" spurte de. "Omsorgsgrupper? Søndagsskolegrupper? Smågrupper? Hjemmegrupper? Livsgrupper? Eller kanskje Nytt Liv grupper? Oppfølgingsgrupper? Oppdagelsesgrupper? Disippelgrupper? Embetsgrupper? Oikosgrupper? Serendipitygrupper?"

"Vel, han liker ikke ordet grupper," kom det hjelpsomt fra en eller annen. "La oss prøve med celle!"

"Ok, hva med husceller, da? Eller i det minste hjemceller? Omsorgceller? Livscelle? Eller kanskje enkelt celler?"

Ikke noe svar.

"Alpha! Det han mener er Alpha-grupper!" utbrøt noen. "Han vil like navnet, og vi liker maten og det faktum at det kun er fellesskap for en kort stund. Nettopp hav vårt kortlevde samfunn ser etter."

"Er det BSK?"

"Hva betyr det", spurte Jesus.

"Vel, Bittesmåkirker, så klart," var svaret.

"Jeg forstår ikke det første ordet i det slagordet. Hva er det som er bittelite ved meg?" spurte Jesus.

"Greit, vi vet det! Cellekirke, komplett med assisterende underdivisjonssonepastor, type B evangeliseringstrategi og en lang liste med isbryteremner som garantert setter i gang en samtale!" utbrøt noen.

"Nå vel," sa Jesus, "det jeg egentlig mener er husmenigheter, enkle, usofistikerte husmenigheter. Kirken som møtes i vanlige hjem. Hvorfor er det så vanskelig å forstå dette?"

Verdifulle bøker - salte sitater

I 25 år har jeg levd medstrøms med og i det kristelige, besteborgerlige liv. Jeg tror kanskje nok tid har gått med til dette.

Svensken Peter Halldorf skriver i sin meget anbefalelsesverdige bok, "Ånden folk" (Luther Forlag):

"Det er vanskelig å forene medlemskap i en institusjon med et disippelskap som nærer hjemløshet og føder frihet fra denne verden. De radikale disippelbevegelsene som oppstår i ørkenen på 200-tallet og 300-tallet, er reaksjoner mot den tiltagende institusjonaliseringen av kirken. Når kirken blir bofast i verden, bryter noen opp og drar ut på vandring mot sitt rette hjem."

Jeg tror historien gjentar seg. Jeg tror vandringen ut av institusjonene - både innenfor dem og utenfor dem - fortsetter. Jeg tror huskirkelivet kan være en slik nødvendig vandring, "mot sitt rette hjem".

Nordmannen Truls Åkerlund ga for noen år siden ut en skikkelig frisk bok. "Gud i kirkeasyl" (Genesis Forlag). Her er det mye humor og mye alvor. Han mener at "Gud søker mennesker som vil ta risken på å leve sårbart og autentisk utenfor kirkeasylets trygge rammer, for gjennom vår ydmykhet og vilje til tjeneste vil Han komme nær til dem som våre kanonader har holdt på avstand." Med kanonader sikter Åkerlund til evangeliserende framstøt og kamp for den rette moral. Han siterer blant annet amerikaneren Don Miller:

"Menigheten er som et såret dyr nå om dagen. Vi pleide å ha makt og innflytelse, men slik er det ikke lenger. Mange av lederne våre er opprørt på grunn av dette og oppfører seg som bortskjemte unger fordi de ikke kan få viljen sin. De kamuflerer handlingene sine så de ser ut som at de er prinsippfaste, men det er det ikke det - det er bitterhet. De ønsker å ta med seg ballen sin og gå hjem fordi de må sitte på benken. Det Gud ønsker at vi skal gjøre, er å sitte på benken i ydmykhet og vende det andre skinnet til. Dette er det rette utgangspunktet for å dele vår tro: En holdning av ydmykhet og kjærlighet, ikke ut fra begjær etter makt."

Jeg tror svekkelsen av kristendommens plass i samfunn og skole og hvor det måtte være, er så absolutt et resultat av at menighetsinstitusjonene - lavkirkelige så vel som høykirkelige - har fått større plass enn Livet. Derfor tror jeg det er til pass for en selvtilfreds, besteborgelig kristlighet, meg selv medregnet. Nedleggelser av kirker og sognemenigheter, og forslag om religionsnøytrale byer - kom med det! Det er nødvendige for å få ryddet av veien alt rasket fra den moderne tid, og gjøre kirken relevant i en post-moderne tid.

"Ikke gjør dette hjemme"

To gale gutter har en tid forlystet folket via Rikskringkastningen, med å gjøre masse galskap i et kondemnabelt hus. Ting man ellers aldri burde finne på å gjøre i sitt eget hjem. Jeg må innrømme at de få glimta jeg har sett, har vært ganske morsomme - skikkelig gutteprogram, selv om det jo også kan innvendes at det er ganske motbydelig å lage TV av å ødelegge. Så litt ambivalent kan man jo eventuelt føle det.
MEN: Det rant meg i hu, at vi huskirkefolk, kunne lage en liten versjon av dette TV-programmet. Langt inn i våre egne rekker, og for ikke å snakke om de rundt oss, er det stor usikkerhet på om man tør gjøre noe så vågalt som i feire nattverd rundt matbordet, døpe i egen eller andres stue, eller drive med konfirmantundervisning hjemme. Skumle greier - "ikke gjør dette hjemme", synes å være noe av holdningene som ofte må bearbeides.
Men det går ganske bra, heldigvis, og er feiende flott å leve i et ikke-kondemnabelt hjem som også er åsted for kirkeliv.

Stressa menighetsliv

Begynner det nye året, der det gamle slapp - hvor god helse er det i alminnelig menighetsliv? Utklippet fra Vårt Land bør være en tankevekker. Det er ikke til å undres over at såkalte prester er stressa. De må bære manges forventninger, og ofte levere kirkelige tjenester til et passivt publikum. At kvinner som er såkalt prester er mest stressa, er heller ikke å undres over. De må vel som alle andre yrkesaktive kvinner ta hovedstøyt for hjem og familie, og i tillegg opererer de her i en bransje som i alle fall ikke ligger under snittet hva gjelder mannsjovinisme...

Er menighetslivet sunt?

VG gir impulser til romjulsrefleksjon om sunt menighetsliv. Se huskirkas blogg http://www.dinkirke-gk12.blogspot.com Se også VG http://touch.vg.no/article.php?artid=10032756

Med ønske om et ikke altfor innholdsrikt, men velsignet godt, nytt år til alle, uansett kirkeform og kirkesyn.

Menigheten kommer hjem

Hvilket sted er det enkleste sted for en mann å være åndelig? Er det ikke når man gjemmer seg bak en stor talerstol, oppdresset i hellig skrud og taler hellige ord til en masse uten ansikter og deretter forsvinner inn på et kontor? Og hva er det vanskeligste, og kanskje derfor det mest meningsfulle stedet å være åndelig? Hjemme, foran kone og barn, der alt han sier og gjør automatisk blir utsatt for en lakmustest, og der hykleriets ugras effektivt blir luket ut og ektheten kan vokse. Store deler av kristenheten har flyktet fra familien, ofte det sted der man har opplevd åndelige nederlag, til organiserte kunstige forestillinger i hellige bygninger langt borte fra atmosfæren i det virkelige liv. Ettersom Gud holder på med å gjenvinne hjemmene, vil menigheten vende seg tilbake til sine røtter - der den kom fra. Den kommer bokstavelig talt hjem, og fullfører kirkehistoriens sirkel mot slutten av denne verdens historie.

Når kristne på alle livets arenaer, i alle kirkesamfunn og uansett bakgrunn, kjenner gjensvaret i sin sin ånd på hva Guds Ånd sier til sin menighet, og begynner å høre globalt og handle lokalt, vil de etter hvert fungere igjen som ett legeme. De vil organisere seg selv i nabolags-/husmenigheter og møtes til regionale feiringer eller feiringer for hele byen. Du inviteres til å bli en del av denne bevegelsen og gi ditt eget bidrag. Kanskje vil ditt hjem også bli et hjem som forandrer verden.

Og med dette - tese nummer 15 fra Wolfgang Simson "Hjem som forandrer verden". Gjerne for meg - hvis hjemmene gjenvinnes kan alt skje. Hvis ikke, kan kanskje ingenting skje...