Tilbake til Gud?

Med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes, har det hett i Norge i mer enn 1000 år.
Norge er på vei inn i en valgkamp. Visst er en del av det norske lovverket blitt både menneske- og gudfiendtlig. Også den kommende stortingsperioden vil demokratiet sannsynligvis ta oss nye steg vekk fra et lovverk der menneskets ukrenkelige verdi beskyttes og familien som institusjon undergraves. Men er det uloven som øder landet? Er veien tilbake til gode lover kirkens kamp? Er det slik Norge kan komme tilbake til Gud?
Et apropos til dette viderebringes herved fra boken "Feil fortelling fortalt", skrevet av Truls Åkerlund og nylig utkommet på Hermon forlag.
"Pionerene i vekkelsesbevegelsene synes ikke å ha tenkt om sin samtid - vår fortid - at Norge på noen som helst måte hadde kommet til Gud. Drevet av kjærlighet og pasjon kalte de land og folk til frelse og omvendelse - nettopp fordi Norge ikke var et kristent land. Gjennom nostalgiens slør betrakter vi gårsdagens misjonsmark som løftesland, og kirken mister sitt primære oppdrag av syne.
Kampen for en kristen nasjon går feil fordi den tar utgangspunkt i feil fortelling. Den begynner med forestillingen om det kristne samfunnet som en gang var, men som nå må forsvares med nebb og klør. Denne kampen representerer en drift bort fra kirkens primæroppgave, nemlig å løfte fram evangeliet som gode nyheter for samfunn så vel som for individer. Og Herrens budskap kan bare formidles på Herrens måte; ved å ta håndkleet og tjene andre, ikke ta opp sverdet og tvinge i kne.
Veien til samfunnsendring går om endrede hjerter, ikke omvendt. Det er en kortslutning å tro at vi kan forandre et land ved å forandre dets lover. I et demokrati representerer lovgiverne folket, og skal lovene endres, må folket endres først."

Selv har jeg 20 år som folkevalgt bak med, til og med ved et par ørsmå visitter i den lovgivende forsamling. Politikk er en meningsfyllt oppgave. Men politikken er også en veldig dennesidig, endimensjonal arene, som er svært begrenset hva gjelder det viktigste - menneskenes hjerter vendt til Gud. Slik har jeg alltid sett det, men tydeligere med årene. Samtidig har erkjennelsen av kraften i det enkle livet med Jesus og hans venner vokst fram med styrke.
Et biprodukt av dette er også behovet for å skille de to enda lenger fra hverandre. En overbevisning har vokst fra om at kirkens privilegier gjennom institusjoner, embetsmenn, økonomi, regler og lovverk er et stort hinder for evangeliet. Vi har kanskje å gjøre med den sterkeste årsaken til at kirken mister virkning som lys og salt. Derfor: Både lav og høy kirkelighet kan takke Gud for at vi nå kollektivt fratas posisjoner og makt og roller i det synlige samfunnet, og med glede ta i mot et spennende liv "under radaren". Jeg håper dette får stor betydning for hvordan den bekjennende kirke lever. Vi som bor i en ukristelig del av landet har en fordel. En ny tid er her allerede, i alle fall i løpet av dette tiåret. Bibelbeltet må kanskje vente til neste generasjon før man får ristet av seg kirkens konstantinske fangenskap.

Tjenesten uten krykker

I et organisk menighetsliv er det dårlig med faste aktiviteter, semesterplaner, og komiteverv. Og det er jo nettopp noe av poenget - at ikke disse tingene er det som er menighetslivet. For min del bunner det i en opplevelse av at tradisjonelt menighetsliv binder ressurser som tilhører hverdagslivet og menneskene man ellers omgås og er ansvarlig overfor - i familie, på jobb, i nærmiljø og huskirke. Den prisen blir for høy. Derfor blir disse kjente tjenesteaktivitetene droppet. Det er jo ikke noe galt i seg selv med slike aktiviteter. Problemet er at de fortrenger lett det viktigste, både fordi det tar tid og fordi det gir en følelse av å gjøre noe viktig i Guds rike.
Menighetsliv kan beskrives på ulike måter, men jeg vil vel si at det kan handle om et liv sammen med Jesus og noen av de andre vennene hans. I dette livet har Guds ord en veldig sentral plass. Og fellesskapet sammen rundt gavene fra Jesus i Herrens måltid. Hensikten med dette livet er å ære Gud og elske mennesker, slik at frukten av menighetslivet er at flere kan blir født, få leve og vokse i Livet.
Her er tjeneste viktig. Når aktivitets- og semesterplankrykkene er borte, er den store faren ved en slik back to basic-menighetsform at det blir lite bevissthet rundt tjeneste. Der har vi en felles oppgave om å minne hverandre på at livene våre er til for andre, i tjeneste for Gud og mennesker. Tjeneste handler jo om å ta ansvar, forplikte seg, bære og være. Å kaste krykkene er godt, neste steg må aldri bli sofaen. Hver dag er en tjeneste, hvert møte med et annet menneske, hver oppgave som skjøttes i hjem og samfunn - alt er tjeneste. Bibelen sier at vi skal gjøre alt som for Herren.
Uten tjeneste dør troen. Ikke at vi må gjøre noe for å få troens gave. Alt er fullbragt. Men ingen andre kan leve livet for oss. Vi har fått det for å leve, tjene og vokse. Vårt kall er å følge Jesus der han går, der vi lever. Derfor skal vi ikke sitte å vente på at noen skal sette oss i arbeid. Dagene er gitt oss, livet likeså, evner og anlegg og alt annet - for å tjene.