Elefanter eller kaniner - hvordan er rask multiplikasjon mulig?

Et ubestridt faktum: Alle naturlige former for vekst er basert på at organiske celler multipliseres. 

Hvis kirke først og fremst er bygg, funksjoner, organisasjoner, programmer er ikke dette faktum om vekst særlig relevant å bry seg med i forhold til menighetsliv. Hvis kirken først og fremst er liv, må dette faktum være helt sentralt i hva vi tenker om menighetsliv. 

For å sette det hele på spissen stiller Wolfgang Simson opp formeringstakten til elefanter og kaniner ved siden av hverandre. Husmenigheter formerer seg ikke som kaniner, men dette eksemplet viser det teoretiske potensialet ved hurtig mangedobling, sier han. Tanken er at menighetsliv i små enheter etter nytestamentlige prinsipper kommer tettest på det naturlige og livsprinsippene fra naturen, det organiske, vil slå inn. Det finnes mange eksempler på sterk vekst i husmenigheter.  Simson setter opp et ekmsempel der han bruker en gjennomsnittlig størrelse på 12 personer per husmenighet og en fordoblingsrate under gjennomsnittet, 12 måneder. Han antar også at husmenigheten ikke fordobler seg i det hele tatt i løpet av det første året på grunn av diverse problemer. Så legger han til en smule pessimisme og antar et bortfall på 25 prosent, det vil si perioder med vekst og konsolidering som betyr at en av fire husmenigheter som opprettes til slutt vil bli lagt ned innen fem år. Ut av dette får han følgende vekstbilde:

Denne måten å regne på kan jo ta pusten fra noen hver, selv med litt "pessimisme innlagt i regnestykkene. Det er sikkert 15 år siden jeg for alvor begynte å få øynene opp for den sannheten som multiplikasjon av liv innebærer. For å si det sånn - erfaringene siden da er ikke bare rett fram og vekst i taket... Man kan jo undres. Likevel Alle naturlige former for vekst er basert på at organiske celler multipliseres. Hvis kirken først og fremst er liv, må dette faktum være helt sentralt i hva vi tenker om menighetsliv. Og da foretrekker jeg å la meg utfordre, og utfordre, framfor å skyve det vekk.

Så undrer jeg på - hva skal til for å få se dette i full blomst? Hvis det er et prinsipp fra Gud, tror jeg også at Gud har gitt ordninger og verktøy for at det kan skje. Simson peker på de femfoldige tjenestegavene som står omtalt i Efeserne 4,11-13. For at organisk menighetsliv skal multipliseres må også disse gavene multipliseres, sier han. Han snakker om hyrden, profeten, apostelen, læreren og evangelisten som håndens fem fingre. Han peker også på at vekten tradisjonelt her lett for å havne på hyrden, læreren og evangelisten, og at profeten og apostelen skyves (og jages) vekk. Jeg tror det er noe avgjørende i de fem sammen. Og jeg tror det er noe i at av disse gavene anses noen mer behagelig å ha rundt i menighetslivet enn andre. Det er i så fall synd. Jeg tror det kan være en gudgitt sammenheng mellom av-seg-selv-vekst og sameksistens, samvirke mellom de fem tjenestegavene. Jeg skulle gjerne forstått meg mer på dette. Her ligger kanskje kimen til store ting?

Fra prestedrakt via fornavn til samliv

En gudfeldighet er det samme som mange kaller tilfeldighet. Forskjellen er at uttrykket "gudfeldighet" peker på Gud som opphavsmann for hendelser som kommer slik i forhold til hverandre at de passer. Et liv med Jesus som Herre er fyllt av slike gudfeldigheter. Den sikreste måten å oppleve gudfeldigheter på er ved å lese ofte i Bibelen. Da faller hendelser i livet sammen med ordene i den levende boka på en måte som bare kan forklares som gudfeldig. Det kan være til trøst, oppmuntring, formaning, råd og veiledning.
Noen ganger opplever jeg at bibellesnigen i seg selv blir en stor gudfeldighet. Som i dag. Ved å lese litt forskjellige steder i Bibelen - for min del gjerne en kombinasjon av Det gamle testamentet, evangeliene, og Det nye testamentes brevlitteratur. Hør bare her:

Dagens bibelreise startet i 3. Mosebok, kapittel 16 (tallassosiasjonen til Johannesevangeliet kapitel 3, vers 16 - den lille bibel - er flott i seg selv). Her står det om "Den stor soningsdagen". Om yppersteprestens presteklær, om den ene dagen i året da presten gjør soning for folkets synder, om syndebukk og dramatikk og om stor avstand mellom Gud og mennesker. Vanlig folk måtte la seg representere av prester. Stor avstand, men en fantastisk ordning fra en nådig Gud.
Neste stoppested er ved Jesu oppstandelse i Johannesevangeliet kapittel 20. Jesus møter Maria ved å si navnet hennes. "Maria" - idet Jesus sier navnet, kjenner hun den oppstandne Mester og Herre igjen. For et sprang - fra fjerne presterepresentanter til fornavn og personlig relasjon ansikt til ansikt.
Men reisen går videre - til Romerbrevets 6 kapittel. Der skriver Paulus om å leve med Jesus, om et samliv, om å være ett. Et fellesskap gjennom liv og død, gjennom tid og evighet. Et liv. Mange mener jo at Paulus ikke har forstått stort, og kanskje ikke burde hatt sin plass i en bibel anno 2013. For min del er det etter hva jeg kan forstå ingen som ha fått se "hele bildet" slik som Paulus. Jeg er glad for hver tøddel av Pauli ord som vi har fått. Jeg leser alt med stor glede!

Tre dimensjoner - den gammeltestamentlige og den nytestamentlige, og midt i mellom disse - Gud selv gjester jorden i Jesu person - overgangen og gjennombruddet. I dette finnes også tre dimensjoner av menighetsliv og kristne tradisjoner:
Den gammeltestamentlige med prester og prestedrakter og mellommenn (og kvinner) mellom vanlige folk og Gud - dessverre stadig svært utbredt i mer eller mindre autrerte former.
Overgangsformen med et personlig forhold til Gud - på fornavn med Gud selv, Jesus, min personlige frelser - personlige kristne. Veldig individorientert, sterkt fokus på ytre skiller mellom mennesker.
Den nytestamentlige - organisk kristenliv, menighet som en organisme, som Jesu kropp, et intimt fellesskap mellom brud (alle troende, både den lille flokken og hele den verdensvide menighet) og brudgom.
Disse tre dimensjonene hører nok sammen. Men uten den siste blir de to første neppe bibelsk kristendom.

En strukturell reformasjon - det var godt å få sagt det

For tiden vikarierer jeg som redaktør i "Norges største kristne månedsmagasin" (som det kaller seg. Ikke vet jeg hvordan et magasin kan være kristent, men kanskje kristelig...) - Agenda 3:16. Det innebærer at jeg har 130 prosent jobb, og med konas 80 prosent, vil jeg nok si at det grenser mot å leve i synd, hva gjelder det som godt er med tanke på å binde ressurser til arbeidsplikter. Å leve kirke med en slik arbeidsmengde hos de voksne i en familie, stjeler verdifullt tid til bare å leve , være til, ha tid til overs osv - kan ikke skjønne annet enn at slikt alltid vil gå utover det viktigste; forholdet til Gud, forholdet til familien, og forholdet til de kristne søsken jeg lever nærmest. Men, takk og pris så er det snart over :-)

Samtidig er det flott å bli av med noe av det jeg har på hjertet. Som i siste lederartikkel, der jeg tar opp tanken om en strukturell reformasjon i kirken. I samme utgave www.agenda316.no deler jeg også inntrykk fra Bedehuskirken i Bryne www.bedehuskirken.no - et spennende fellesskap av organisk menighetsliv, med 18 huskirker med rundt 300 mennesker i alderen 0 til 60 år.

Ny vin i nye sekker, sa Jesus. Jeg tror det handler om struktur nå. I sin nåde har Gud latt Jesus-etterfølgere oppleve mye fornyelse de siste ti-årene. Jeg tror tanken var at denne nye vinen skulle over i nye sekker. Jeg tror også at den åndelige fornyelsen vil stoppe, hvis ikke kirken vender om fra gamle strukturer, hierarkier, og tradisjonalisme.

Men bare Gud vet.

Bekymringene blir ikke noe av!

Fra mitt lille hjørne av verden, er jeg gla' for å kunne rapportere om følgende: Bekymringene mine blir ikke noe av! Opplever at Gud ved oppstarten av denne høsten gir meg en særlig erfaring av nettopp dette. Bekymringene, både de jeg med letthet kaster på Herren (selv om de kan angå store ting), og de som surrer rundt i hue på meg mye (selv om de kan angå små ting).

Bibelen er krystallklar her: Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile (Matt 11,28). Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk!

Bekymringer er jo ofte uttrykk for engasjement og omsorg. I seg selv er det ikke noe galt i dem - snarere tvert i mot, men det er det å bære dem med seg videre når de kommer, som er synd.

Visst nok er det også via forskning dokumentert at de aller fleste bekymringer blir det aldri noe av.