søndag 29. august 2010

Takk

Det er ordet som duger - takk! Til Gud og mennesker. Huskirke er flott. I dag starta vi dagen med forkost med påleggspleis klokka 10. 24 små og store rundt bordene.
Høydepunktet kommer tidlig i en sånn samling: Når alle har spist, feirer vi nattverd rundt bordet. For en tradisjonsskada lutheraner, er det krevende å gjøre dette uten indre stress. Vil det bli helt kaos? Vil det være frihet for de som ikke vil ta nattverd? Vil det bli "verdig" nok?

Noen ganger nå, har vi gjort det sånn i huskirka vår. Det fungerer fantastisk! Gud er god, så han sørger for en atmosfære av sin hellighet og sitt nærvær, som jeg sjelden opplever - midt i min egen stue, med Guds barn i alderen 0 til 50 år. Det er bare så flott, så verdig, så intenst. Det er kirke!!! Jesus er nær, i ordene fra Bibelen som leses, i brødet og vinen, i fellesskapet av kristne søsken og ikke-troende venner.

Så går vi fra herlighet til herlighet, innover i gudstjenestelivet, med lovsang og tilbedelse, enkel søndagsskole for de minste, med søndagens tekster og Guds ord utlagt av flere, med erfaringer fra egne liv, og med bønn for byen, de som styrer, situasjonen i Pakistan, muslimene som søker Gud nå i ramadan, det ufødte liv, de forfulgte kristne. Og kirkekaffe, eller hva det heter, den kaffen man drikker på slutten av samlinga med gudstjenesteliv i ei huskirke :-)

onsdag 25. august 2010

Bekymringene blir ikke noe av!


Fra mitt lille hjørne av verden, er jeg gla' for å kunne rapportere om følgende: Bekymringene mine blir ikke noe av! Opplever at Gud ved oppstarten av denne høsten gir meg en særlig erfaring av nettopp dette. Bekymringene, både de jeg med letthet kaster på Herren (selv om de kan angå store ting), og de som surrer rundt i hue på meg mye (selv om de kan angå små ting).

Bibelen er krystallklar her: Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile (Matt 11,28). Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk!

Bekymringer er jo ofte uttrykk for engasjement og omsorg. I seg selv er det ikke noe galt i dem - snarere tvert i mot, men det er det å bære dem med seg videre når de kommer, som er synd.
Visst nok er det også via forskning dokumentert at de aller fleste bekymringer blir det aldri noe av.

onsdag 18. august 2010

Indian summer med huskirkene

Huskirka jeg lever i, tilhører et fellesskap av huskirker. I helga var vi på Dokka gård. En perle av et sted, og deilige sommerdager. Det var en slags arbeidshelg. Alle husstandene som var påmeldt, hadde på forhånd spurt seg: "Hva er vårt mål for vårt mål i huskirka i tiden framover?" Vi presenterte hver våre svar på dette spørsmålet, og ble bedt for. Det var mye oppmuntrende, en vakker bukket. Min familie gjorde også en beslutning, som vi delte. Nå er hverdagen her. Den er knalltravel, men vårt konkrete mål, som vi satte oss og delte med de andre, er godt å leve i. Vi hjelper hverandre, og det går bra så langt!
Tema for helga var Guds kjærlighet til oss, i oss, mellom oss, og ut i fra oss. Vi ble herlig betjent fra Guds forråd av en god broder Jan fra Bergen.

Noe jeg ikke har vært med på før i en slik setting, er powertime for hver husstand/familie - en tid tidlig på dagen, der hver husstand/familie trekker seg tilbake og setter seg ned. Det gjorde vi - synes det er en knallide til hverdagen. Tid hver for seg er viktig, tid sammen som familie, for de som har en, er enda viktigere. Vanskelig også, men verdt å kjempe for. Også nå når vi har kommet ned i hverdagen igjen.

mandag 2. august 2010

Fælt og fantastisk fint!

Sommerferie er godt for veldig mye, men ikke for alt - det vitner badevekta om! Det blir så tiltak å få bevega seg litt, og da tanken i kveld slo inn om at "nå kan du ta deg en liten joggetur i skaugen", var det lett å si "nei". Og det gjorde jeg også - slik kan jo gjøres en helt annen dag.

Men så gikk det et minutt, og så kom eldstedatra og spurte om jeg ville være med på joggetur. Da kunne jeg ikke si nei.

Det var visst ikke bare badevekta som bærer preg av sommerferie. Pust og puls hadde visst også blitt prega av late dager. Så der løp vi - datra foran, lett og lekent, og jeg pesende bak. Det meste av tida klarte jeg å holde følge med henne, så jeg kunne lese det som stod på t-skjorta: JESUS ELSKER DEG!
Det er fantastisk å være tenåringspappa og få følge etter ei sånn ryggtavle! Fantastisk fint, men joggeturen var fæl!