Lidelse, tilgivelse, og kjærlighet på kommunalt styremøte

Mens barna mine hadde vært på påskesamling på den kommunale barneskolen, der de sang Jeg løfter mine øyne opp til fjellene og Deg være ære, Herre over dødens makt, evig skal døden være Kristus underlagt, gikk jeg på kommunalt krisestyremøte. I det møtet, den fredagen man ønsker hverandre God påske, kom Jesu lidelseshistorie til å spille en sentral birolle - takket være styrelederen, som var påpasselig med å benevne seg selv som hedning.

Styret vårt skulle ha ekstraordinært møte fordi vi ikke får nok penger for den jobben vi skal gjøre for vår viktigste oppdragsgiver. Fredag ettermiddag, midt i påskeferieoppkjøring er ikke vanlig tidspunkt for slike møter. Litt ekstra krisestemning. Å si lidelse, er vel å dra det langt, men det var dét min gode kollega gjennom mange år i lokalpolitikken, gjorde da han la an dramaturgien ved å bruke Jesu lidelseshistorie som parallell.

Blasfemisk, vil kanskje noen mene. Jeg synes ikke det. Min gode politikerkollega er en ærlig og god humanetiker, som ikke ønsker annet enn godt. Han er flink med retorikken, en av de beste. Når han valgte å slå an tonen, var det spennende hvordan dette bisporet kunne vandre videre i møtet. Etter et godt innlegg, var det vår motspillers tur. Hun gikk rett på sak, det vil si rett på bisporet: Utgangspunktet for hennes innlegg var de to røverne på korset, som Jesus hang mellom. Og at den ene fikk tilgivelse fordi han ba om det, mens den andre gikk det galt med, mente hun å vite. Jeg skjønte ikke helt broa inn til hovedinnlegget hennes, men tilgivelse og Jesus på korset var nevnt. Sterk - jeg hadde for lengst rukket å spørre Den Hellige Ånd hva som kunne bli mitt bidrag til dette viktige bisporet midt i et kommunalt krisestyremøte. Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner, var den klare fornemmelsen jeg fikk. Dette var mitt bidrag - å peke på at Jesu lidelseshistorie og død på korset, var av kjærlighet. Ganske snart var det min tur, og ordvekslingen mellom styreleder og den andre aktøren utviklet seg nøyaktig slik, i forhold til hva jeg ellers hadde på hjertet, at anledningen ble servert på sølvfat: Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner, kunne jeg forkynne - to ganger.

Resten av møtet er en annen historie, men folk vet hva påsken handler om. Og på barneskolen synger de fortsatt om Herren som hjelper og Kristus som er Herre over døden.

Jeg vil leve for at dette blir mer enn ord - at ordene blir liv. Hellige oss i sannheten, ditt ord er sannhet.

Sammen med blankt ark

Huskirkemøte er bra, synes jeg. I går hadde vi et slikt. Hvordan skal vi leve menighet sammen framover? I en huskirke er det blanke arket alltid innen rekkevidde. Sårbart, men også fullt av muligheter.

Det eneste som må stå fast, er Bibelen og kjærligheten til Guds ord. Mennesker kommer og går. Det kan være en utfordring å takle godt - som kanskje alltid vil bety noe sånt som å glede seg over fellesskapet med Gud og oss i mellom som er her akkurat nå. Måter å være sammen på, "lever" også. Det eneste stabile, menneskelige trekket er endringer... Stagnasjon er i alle fall død!

Huskirkemøter kan være mye lovsang og tilbedelse. Tårer og latter. Noen ganger ferieplaner og hjelp til gjennomføring, eller andre praktiske behov. Eller skikkelige teologiske diskusjoner og meningsbrytninger. Alltid Guds ord.

For et liv!

Klar for noen høydepunkter fra min hverdag?
"Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut i fra det," møtte meg mandag kveld, etter at jeg før på dagen hadde snakket med Gud om et helt hjerte. Sammen med to trossøsken, kom Gud igjen på tampen av kvelden, i stillheten og sa: Ett hjerte! Stillhet!
Tirsdag morgen stod det og lese: "Vend om til meg av et helt hjerte... lys ut en faste... kall folket sammen." Som lest, så gjort - tirsdag kveld satt vi en skoletime i stillhet med Guds ord og hverandre her i huskirka. Sånn blir det hver kveld i 14 dager, har vi sagt, også nå i helga.
Onsdag middag møtte jeg en tenårings ord: "I dag fikk jeg æren av å bli erta for Jesu skyld." God innstilling, det der, og tankene gikk til Apg 5,41. Seinere på kvelden avslappa fellesskap i livsnær gruppe, med oppmuntringer, lovsang, oppbyggelse og forbønn - og ikke minst: Hva kan være neste skritt for å nå vår felles visjon en ny huskirke?
Torsdag formiddag ga en god prat over kaffekoppen, med en trofast medarbeider, om livet i og utenfor huskirka vår, veien videre. Kvelden delte noen av oss nød for å høre Guds stemme, og oppmuntrer hverandre med alt det gode som skjer i huskirkene våre. Vi bestemte dekkskiftaksjon første helga over påske og snakket om vår deltakelse på alternativmessa her i byen.
I dag formiddag har jeg tilbrakt tiden med en god bror - vi deler liv og lengter etter mer her i byen. Og vi bestemte oss for å foreslå bønnenatt for gjengen vi møter i bønnefellesskapet mandag kveld.
Mye menighet. Ja, takk og pris for det. Men i tillegg er det knall spennende gjennom hele uka å være daglig engasjert i morgendagens premiere i barne- og ungdomsteateret her, og de seks påfølgende forestillingene. Det lukter skikkelig teater nå - se http://www.aasenteateret.no/ - en livlig skuespillergjeng og veldig mange hyggelige voksne foreldreteatermedarbeidere.
Rakk visst et par skiturer denne uka, også :-) Livet er godt - og fortsatt ligger ei spennende helg med teater- og huskirkelivet foran!

Det gjorde en forskjell i Kongsberg

Den gamle Metodistkirka er et varmt sted for lovsang og bønn. Fredagskvelden her, hver tredje uke, betyr mye for meg. Sammen med folk fra mitt eget fellesskap, og folk fra andre fellesskap i byen, uten særlig program eller planer. Alle bidrar slik de kjenner for. Gud er nær. Noen ganger i stillhet, noen ganger i dans. Alltid noen spennende overraskelser. Alltid sang. Alltid Guds tiltale. Alltid ære til Jesu navn og Jesu fullbragte verk på korset.

Nå, fredag, vandret vi også rundt i kirken til bønnestasjoner. Bønn for Menigheten i Kongsberg, Barn og unge i Kongsberg, Ledere i Kongsberg, og Syke og ensomme i Kongsberg. Jeg vet det gjorde en forskjell, fordi jeg tror på Gud.

Min sterkeste bønn i dette nå er at menigheten i byen får større innflytelse på byen, enn det byen har på oss. Det samme med det enkelte fellesskap, den enkelte disipel, hver kristen familie - større innflytelse på byen og omgivelsene, enn motsatt. Da er det én sak som gjelder - at Gud får større innflytelse på oss, enn noe annet - hellige oss i sannheten, ditt ord er sannhet.