I dag morres fikk jeg en hyggelig melding fra et søsken i troen som ikke levde for seg selv. På vei til jobben hadde vedkommende anledning til å sende meg et vers fra Bibelen og en tekstlinje fra en sang. Da jeg leste den, kjente jeg at nådens tyngdekraft var i sving. Så, da jeg satt meg med en formiddagssalme - gudfeldigvis Salme 51 - kom de samme linjene som var i tekstlinja jeg hadde fått tilsendt. Da forstod jeg, både i hjertet og i hue, at også i dag ser Gud meg - på grunn av et søsken som ikke levde for seg selv.
Dere har tatt i mot Jesus Kristus som Herre. Lev da i ham, oppmuntrer Paulus i Kolosserne 2,6. Hva betyr det? Tenkte litt på det, og kom fram til at det handler om å ikke leve for seg selv.
Ingen av oss lever for seg selv, sier samme apostel i Romerne 14,7. Da er det dette som er det gode liv, det er dette som er å leve kirke - å leve i Herren, å ikke leve for seg selv.
Hva betyr det praktisk? I denne uka, som startet sist søndag, slik alle uker gjør (i motsetning til den uvanen vår kultur har utviklet til å tro på og omtale mandag som første dag i uken), er det mange anledninger å se tilbake på og reflektere over. Det kjennes godt å se tilbake på anledninger - sammen med forskjellige mennesker, i forskjellige sammenhenger - og vite at visst var det ikke alltid jeg fikk vitnet om troen eller utrettet så mye, men jeg vet at jeg levde ikke for meg selv, jeg levde i Kristus og med han som Herre. Så kan jeg også se anledninger der jeg levde for meg selv, i betydningen mitt eget ego. Det er både ubehagelige og stressa øyeblikk, som jeg har bedt Gud om tilgivelse for.
Lev og la leve!
