Løfte på stolene og stole på løftene

Jeg har en lei tendens til å gjenta meg selv. En av de tingene jeg ikke kan klare å la være å si hvis jeg driver på og løfter stoler, er å begå morsomheten og ordforvekslingen "løfte på stolene" og "stole på løftene".
Noe i den morsomme (synes jeg) ordforvekslingen rører kanskje dypere enn bare det morsomme. Kanskje Jesu disippelflokk bør stole like mye på Guds løfter som vi løfter rundt på stoler i små og store menighetslokaler? Det kunne jo være et sted å starte...
I dag gjorde min datter meg oppmerksom på en liten annonse i en herværende kristelig dagsavis. Hun veit av sånt trigger meg...

Rart å tenke på at for 10 år siden ville en sånn annonse fått meg fjern i blikket, drømmende om et menighetslokale med fine stoler og mye annet morro. I dag får en slik annonse meg til å humre lett... Hva med følgende ordforveksling: "Trenger din menighet å stole på Guds løfte? Ekstra gode tilbud på kvalitetsløfter fra Han selv. Gå inn her"

Slutt dere sammen i husmenigheter

"Alt for lenge har den store massen av Guds folk og Jesu venner vært et publikum i kirkebenkene. Nå er tiden kommet for denne appellen: Slutt dere sammen i husmenigheter! Dette betyr ikke at dere bør slutte å gå på de vanlige gudstjenestene, men det betyr at det behovet dere har for kristent fellesskap og personlig nærhet til andre Herrens disipler blir tilfredsstillet. Det sitter fullt av ensomme og skuffede kristne rundt omkring i kirkene, bedehusene og misjonshusene. De er ikke skuffet over evangeliet. De er glade for å være Guds barn. Ofte får de også stort utbytte av å høre prekener og delta i sangen. Men de er dypt skuffet, og tvers igjennom utilfredse, fordi de ikke har funnet inn i et virkelig kristent fellesskap.

Det finnes en historie om en mann som beholdt hatten på i kirken. Presten og klokkeren visket nervøst sammen om saken. Til slutt gikk klokkeren ned og forklarte at vi pleier å ta hatten av oss i kirken. Strålende fornøyd rakte mannen fram sin høyre hand til hilsen mens han med sin venstre tok av seg hatten. Jo - det vet jeg godt, sa han, men jeg beholdt den på for å se om jeg kunne få hilse på noen."

Dette er innledningen på Edin Løvås bok om husmenigheten, som kom for snart 30 år siden. Den er knallaktuell, lun og utfordrende. Hele boken finner du her