I tre måneder tidligere i høst jobba jeg i Oslo. På vei ut av Nationaltheateret Stasjon, etter togturen fra Kongsberg, møtte jeg en mann som satt og tigga. Det blei til at jeg ga han en slant og et blikk og et smil de dagene jeg passerte.
Han satt alltid der. Etterhvert returnerte han også et blikk og et smil. Vi vekslet kanskje et eller to ord, men det ble aldri noen samtale, men han kjente meg igjen i vrimelen. Jeg vet ikke hvem han er, hvor han er fra, hvorfor han tigger, men den siste dagen leverte jeg litt ekstra godt med slanter i pappkruset hans, et brev på min puslete engelsk, og et lite kors. 
Vi ble på en måte litt venner. Det var viktig for meg at han skulle møte Jesu kjærlighet. Jeg håper det nådde fram. Jeg følte meg egentlig ganske hjelpeløs i møte med mannen, men vi ba for han i den livsnære gruppa jeg delte liv med i høst. Nå har det vært kaldt i mange uker. Hvordan har han det, tiggeren? Be med meg, hvis du leser dette. Fortsatt god og takknemlig adventstid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar