Disse dagene i juli 2011 skaker Norge. Midt i grufullhetene, kommer noe enda mer grufullt til syne, slik jeg fornemmer det: Norge mangler Gud og mangler åndelige ord for nød og sorg og lidelse. Det eneste folkereligiøsiteten sitter tilbake med, er å tenne stearinlys og håpe at det blir bedre. Folkets ledere, som gjør så godt de kan, kan ikke annet enn å besverge seg på at "vi må ikke gi opp", at "frykten ikke må vinne".
Den lokale menighet er verden håp, har den amerikanske kirkegründeren Bill Hybels sagt. Jeg holder fast ved det samme, og derfor - etter å ha pustet dypt - legger jeg ut tese nummer 7 fra Wolfgang Simsons Hjem som forandrer verden:
Når vi legger et puslespill trenger vi å ha det rette bildet å pusle etter, ellers blir sluttproduktet, totalbildet, feil, og de enkelte delene gir ikke mye mening. Dette har skjedd med store deler av den kristne verden - vi har alle de riktige brikkene, men har satt dem sammen på feil måte. Dette kan skyldes frykt, tradisjon, religiøs misunnelse eller en mentalitet av makt og kontroll. På samme måte som vann kan eksistere i tre ulike former - is, vann og damp - finnes de fem embetstjenestene som er nevnt i Efeserne 4,11-12: Apostlene, profetene, hyrdene, lærerne og evangelistene i dag. Men disse er ikke alltid i den "rette form" eller på de rette stedene. Ofte har de frosset til is i et rigid system av institusjonalisert kristendom. Noen finnes som rennende vann, og noen har forsvunnet som damp ut i de tynne luftlag av tjenester som reiser fritt og tilhører "uavhengige" menigheter uten å stå til ansvar for noen. Siden det er best å vanne blomstene med den flytende versjonen av vann, er disse fem utrustende tjenestene nødt til å bli omformet tilbake til nye - og på samme tid eldgamle - former, slik at de totale åndelige organismen kan blomstre og de individuelle tjenestene kan finne sin riktige rolle og plass i helheten. Dette er enda en grunn til at vi trenger å gå tilbake til Skaperens originale tegning for menigheten.
Her var det ikke mye trøst for tunge hverdager, sier du kanskje. Vel, jeg tror at menighet i betydningen av levende Jesustro og Jesusliv er verdens håp. Hvis vi er bygningsarbeidere på dette Guds byggverk, bringer vi håp til verden. Men da gjelder det å bygge slik byggmesteren sier, og ikke jobbe på egenhånd. Her har Simsons noen utfordrende innspill til nettopp det - både for de av oss som en (over)ivrige menighetsarbeidere innen ulike deler av "katedralen", eller de av oss som ikke tror vi har noen plass eller oppgave.
Norge balanserer på en knivsegg mellom forfall og Sannheten i disse dager. Mitt i dette holder NRK konsert i Oslo Domkirke til minne for ofrene etter terror. Konserten illustrerer til det ytterste hvilke skjebnesdager dette er for landet vårt. Her var mange vakre ord og toner til trøst og oppmuntring, men intet mer. Kun rabulisten Ole Paus våget ord som ikke først og fremst klør i øret, men ord som setter på valg - en ekte profet. Han sang en gammel folketone, som han etter eget utsagn hadde brukket litt på både hva gjaldt melodi og tekst - men, du verden - se dette:
