søndag 31. juli 2011

Et profetisk kall midt i trøst og oppmuntring

Norge balanserer på en knivsegg mellom forfall og Sannheten i disse dager. Mitt i dette holder NRK konsert i Oslo Domkirke til minne for ofrene etter terror. Konserten illustrerer til det ytterste hvilke skjebnesdager dette er for landet vårt. Her var mange vakre ord og toner til trøst og oppmuntring, men intet mer. Kun rabulisten Ole Paus våget ord som ikke først og fremst klør i øret, men ord som setter på valg - en ekte profet. Han sang en gammel folketone, som han etter eget utsagn hadde brukket litt på både hva gjaldt melodi og tekst - men, du verden - se dette:
Kom hjem, kom hjem, du villfarne barn, fra din mørklagte vei, og fra fristerens garn. Du villfarne barn, du villfarne barn. Kom hjem - å, kom hjem.
Kom hjem, kom hjem, fra løgn og fra last, fra sorg og fra svik, og fra drømmer som brast. Du villfarne barn, du villfarne barn. Kom hjem - å, kom hjem.
Kom hjem, kom hjem, kom din Frelser i favn. Se han lengter så sårt og han visker ditt navn. Du villfarne barn, du villfarne barn. Kom hjem - å, kom hjem.
Se også her http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/272317/ - et budskap til Norge, både drapsmenn, offer, sørgende, likegyldige.

mandag 25. juli 2011

De riktige bitene - men satt sammen på en gal måte

Disse dagene i juli 2011 skaker Norge. Midt i grufullhetene, kommer noe enda mer grufullt til syne, slik jeg fornemmer det: Norge mangler Gud og mangler åndelige ord for nød og sorg og lidelse. Det eneste folkereligiøsiteten sitter tilbake med, er å tenne stearinlys og håpe at det blir bedre. Folkets ledere, som gjør så godt de kan, kan ikke annet enn å besverge seg på at "vi må ikke gi opp", at "frykten ikke må vinne".
Den lokale menighet er verden håp, har den amerikanske kirkegründeren Bill Hybels sagt. Jeg holder fast ved det samme, og derfor - etter å ha pustet dypt - legger jeg ut tese nummer 7 fra Wolfgang Simsons Hjem som forandrer verden:
Når vi legger et puslespill trenger vi å ha det rette bildet å pusle etter, ellers blir sluttproduktet, totalbildet, feil, og de enkelte delene gir ikke mye mening. Dette har skjedd med store deler av den kristne verden - vi har alle de riktige brikkene, men har satt dem sammen på feil måte. Dette kan skyldes frykt, tradisjon, religiøs misunnelse eller en mentalitet av makt og kontroll. På samme måte som vann kan eksistere i tre ulike former - is, vann og damp - finnes de fem embetstjenestene som er nevnt i Efeserne 4,11-12: Apostlene, profetene, hyrdene, lærerne og evangelistene i dag. Men disse er ikke alltid i den "rette form" eller på de rette stedene. Ofte har de frosset til is i et rigid system av institusjonalisert kristendom. Noen finnes som rennende vann, og noen har forsvunnet som damp ut i de tynne luftlag av tjenester som reiser fritt og tilhører "uavhengige" menigheter uten å stå til ansvar for noen. Siden det er best å vanne blomstene med den flytende versjonen av vann, er disse fem utrustende tjenestene nødt til å bli omformet tilbake til nye - og på samme tid eldgamle - former, slik at de totale åndelige organismen kan blomstre og de individuelle tjenestene kan finne sin riktige rolle og plass i helheten. Dette er enda en grunn til at vi trenger å gå tilbake til Skaperens originale tegning for menigheten.
Her var det ikke mye trøst for tunge hverdager, sier du kanskje. Vel, jeg tror at menighet i betydningen av levende Jesustro og Jesusliv er verdens håp. Hvis vi er bygningsarbeidere på dette Guds byggverk, bringer vi håp til verden. Men da gjelder det å bygge slik byggmesteren sier, og ikke jobbe på egenhånd. Her har Simsons noen utfordrende innspill til nettopp det - både for de av oss som en (over)ivrige menighetsarbeidere innen ulike deler av "katedralen", eller de av oss som ikke tror vi har noen plass eller oppgave.

lørdag 9. juli 2011

Ingen kirke ledes av en pastor alene

Den lokale menighet ledes ikke av en pastor, men blir omsorgsfullt tatt vare på av en eldste, en person i nærmiljøet med visdom og ekthet. Den lokale husmenighet inngår i et nettverk ved hjelp av tjenestene fra de fem embetene (apostler, profeter, pastorer, evangelister og lærere) som sirkulerer "fra hus til hus", og der tjenesten til apostelen og profeten er gitt en spesiell og fundamental rolle (Efeserne 2,20 0g 4,11-12). En pastor (hyrde) er en svært nødvendigdel av dette teamet, men han kan ikke oppfylle mer enn en del av den store oppgaven, nemlig å "utruste de hellige til tjeneste" og pastoren må derfor bli utfylt på en gjensidig måte av de andre fire embetene for å kunne fungere etter sin hensikt.


Her, i Wolfgang Simsons sjette tese i "Hjem som forandrer verden", finnes mye som blir veldig galt hvis det praktiseres bitvis. Men nettopp dèt er da også tesens utgangspunkt: At den moderne, tradisjonelle menighet praktiserer tjenestegavene i Efeserbrevets fjerde kapittel bitvis! Pastortjenesten har for stor plass. Stakkars ydmyke pastorer - de løper rundt og prøver gjøre alle til lags og alt godt de kan komme over, og samtidig blir de proppen i flaska! Mens menigheten ser på TV, reiser på hytta, og jobber overtid...


Apostler og profeter kan man jo saktens spørre om finnes som "embeter"? Det er uvant i norsk menighetssammenheng, og en sunn, ikke-hierarkisk praksis er avgjørende for å ta slik begreper i bruk. Menigheter som er seg selv nok vil alltid foretrekke å kun holde seg med pastor, som løper rundt og fyller hull for det allmenne prestedømmet som er opptatt med mer private sysler. Blir pastor utbrent, finner man alltids en ny som har kjempet så lenge med kallet at han eller hun ikke kan motstå oppgaven.


Pastoren er ikke problemet, det er rollen pastoren har fått, som er problemet - og det problemet er gedigent, etter min mening.

mandag 4. juli 2011

Kirken må bli liten for å kunne vokse seg stor

De fleste av dagens kirker er rett og slett for store til å kunne gi ekte fellesskap. De har alt for ofte blitt "fellesskap uten fellesskap". Den nytestamentlige menigheten var en masse som besto av små grupper, typisk 10 og 15 i hver. De vokste ikke oppover til store forsamlinger med mellom 20 og 300 mennesker som fylte en katedral og derfor gjorde ekte og gjensidig kommunikasjon umulig. Nei, i stedet mangfoldiggjorde gruppene seg sideveis, som organiske celler, straks disse gruppene besto av mer enn 15-20 mennesker. Hvis det så var mulig samlet alle de kristne seg til feiring som dekket hele byen, på samme måte som i Salomos buegang på tempelplassen i Jerusalem. Den tradisjonelle forsamlingsmenigheten slik vi kjenner den er statistisk sett verken stor eller vakker, men heller en trist kompromiss: En forvokst husmenighet eller en krympet feiring - og det verste er at den ofte mister dynamikken i begge.
I kjærlighet til Guds menighet på mitt sted vil jeg si: Hvert eneste ord i disse linjene fra Wolfgang Simson, i hans tese nummer 4, deler jeg. Det er min overbevisning at menighetens uttallige tapte slag i hjem og samfunn topp-3 skyldes at vi har syndet, og synder, mot de forholdene som Simson tar opp her. Med erfaring fra 1000-vis at møter og prekner, i settinger som ligner en forvokst husmenighet og en krypet feiring, takker jeg Gud for at jeg i dag får famle og fryde meg gjennom å leve menighet i huskirke.