Planter som setter frø

Noe av julens sunne snadder mandariner og klementiner. Like sikkert som 1. desember kommer disse små, søte appelsinene i hus, og det er ingen begrensning på hvor mange som kan spises. Sjelden vare her i huset hva gjelde grenseløshet og fri tilgang - av mandariner bærer vi så mye til huset som det trengs, og man kan spise så mange man vil, når man vil.
I den anledning hentet jeg en kasse med seks-syv kilo slike søte, sunne forleden dag. Vi hadde prøvesmakt en liten pose, og kona ga ordre om å gjøre et større innkjøp - for disse var riktig gode.
Sant og si vei jeg ikke helt forskjell på mandariner og klementiner, men har det kanskje med hvorvidt det er steiner i dem eller ei? Uansett, de med steiner er litt mindre populære enn de uten. Det samme gjelder druer. Året rundt får man stort sett en halvkilo steinløse druer i plastpakning i butikkene - bortsett fra rett i forbindelse med skolestart. Da kommer de virkelige druene i store, søte klaser, til ok pris. Og med stein.
Seedless, står på utenlandsk når det ikke er steiner. Vi ønsker det helst slik. At frukten har fått manipulert vekk sin evne fra Skaperen til å sette frø, passer oss liksom best i vår overflod. Så får andre bry seg med å skaffe planter som setter frø, slik at vi kan kose oss neste jul også, eller hele året, med frøløse druer.
Midt i julekosen blir det en tankevekker for meg. Pakninger som selges med "seedless" som et pluss appellerer til en hop mennesker som helst vil ha kontrollen selv og liv når det passer. For så vidt er det en verdslig holdning som alltid har fulgt menneskeheten. La oss slippe å innordne oss en Skaper, la oss få konsentrere oss om våre egne henders verk. Slik er mennesket, og jeg vil ikke moralisere over det. Men det viser meg at verden ikke klarer seg så godt på egenhånd. Heldigvis visste Gud det lenge før meg, og har gjort noe med den saken - det er jo derfor vi sier god jul.
Så ingen moralisering til verden. Men jeg vil derimot riste litt i drueklasene til menigheten. Når den blir slik, at den helst vil bli servert seedless - hva har vi da? Jeg tror det er stor risiko for at vi ber om og serverer ufruktbar frukt. Dumt, fordi ut av sann åndelighet, vokser planter som sette frø, ikke kastrerte frukter.
Nyt jula i fulle drag, og la det bli til ettertanke når du finner en stein i frukten, hvor spennende det er at Gud har ment og gjort det mulig at alt liv skal sette frø.

Lys i desember

Lys i desember - en skikkelig klisje av et uttrykk.

Men det slår meg når jeg vandrer gatelangs i mitt eget trivelige bestborgelige nabolag, at vi liker å spre lys i desember. To av tre hus har lys på en busk i hagen. Ni av 10 har lys i vinduet, gjerne i form av en eller flere lysende julestjerner eller "tente" syvarmede lysesaker.
Det er jo en trivelig tradisjon, dette. Kanskje er det også uttrykk for en lengsel?
Den lysende stjerna viser jo vei til stallen i Betlehem.
Den syvarmede lysestaken, tent med elektrisk lys, er jo symbolet på at jord og himmel har møttes - jordens tall er fire og himmelens tall er tre - syv til sammen. Det at staken er tent - den syvarmede lysestaken i jødisk tradisjon er jo ikke tent - er tegnet på at Messias har kommet. Selv om det er aldri så mye er adventstid, er ventetiden over. Himmelen har landet. Det skjedde med det lille Jesusbarnet. Gutten som fullførte løpet, fram til korset, tok tidenes borteseier, og evighetens hjemmeseier ved oppstandelsen 1. påskedag.
Jula varer helt til påske! Derfor: Tenn så mange lys som mulig rundt hjem og i nabolag.

Fritt fall, nye muligheter

La meg prøve: Bloggen har vært urørt lenge. Men jeg har lyst til å prøve noen linjer igjen. Dessuten ser jeg til oppmuntring at mange stadig er inne og leser gamle innlegg. Så jeg prøver noen nye linjer.

I dag skriver Vårt Land at kristent livssyn stuper på gallupen. Humanetisk livssyn er i sterk framgang. Jeg har et litt ambivalent forhold til slike saker.

På en måte er jeg like overrasket over de som er like overrasket hver gang slik info kommer opp. Trenden er klar, og det norske samfunnet er i stor grad etter-kristent. På fire år har prosenten gått fra 59 til 50 hva gjelder andelen som mener det kristne livssynet ligger nærmest sitt eget. Jeg tror paradoksalt nok at levende hverdagstro får bedre kår ettersom kristendommen som religion mister sine privilegier. Krykkene blir borte, og tilbake står lev og la leve.

At en biskop, i følge Vårt Land, håper at "trosopplæringsreformen vil være en betydelig motoffensiv som i hvert fall bremser utviklingen," er etter mine begreper ganske hjelpeløst. Kristendomsopplæring er neppe svaret, etter hva jeg kan forstå. Kjennskap og erfaring, framfor kunnskap, selv om moderne opplæring sikkert inneholder mye erfaring, også...

Snarere tror jeg stadig på levd liv i små fellesskap, multiplisert langsomt og tålmodig.

Pinseproklamasjoner

Jeg er venn av pinsen – eller pinsevenn, om jeg kan si det slik. Jeg tror på Den Hellige Ånd, én hellig allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse, og det evige liv.
Pinsen er Kirkens fødselsdag, sies det.
Fram til pinsen hadde Kirken ligget gjemt, som et mysterium. Men nå var tiden inne for at Kirken kunne bli født. Jesus hadde åpnet veien, og satt seg ved Faderens høyre hånd. Fødselskanalen var åpnet.
Med kirken ble alle mennesker utrustet til å være prester uten annen mellommann mellom seg og Gud, enn Jesus.
Med kirken ble Guds Ånd øst ut over alle mennesker, slik at et åpent hjerte kan bli nytt og fylles med Guds egen kjærlighet.
Med kirken flyttet Gud ut av gudshus og inn blant menneskene.
Med kirken brøt de brødet i hjemmene.
Med kirken ble en levende organisme født, ikke en organisasjon. Jesu egne ord om kirken handler om liv og relasjoner.
Med kirken ble menneskeheten satt i frihet. Gud er forsonet.
Med kirken ble Guds eget rike tildelt disiplene som surdeig og sennepsfrø. Gud utvalgte det som er lite i verden – én liten mann sammen med Gud er en majoritet.
Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det. Hver dag holdt de sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud og var godt likt av hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse.
Med kirken har alle mennesker tilgang på en mektig trøst, et trygt og fast anker for sjelen, ved å gripe det håpet som ligger foran oss.
Uten pinsen, ingen kirke. Uten kirken, intet håp for verden.

Tampen brenner - samtalen som aldri fant sted

Til glede for huskirkevenner og forargelse for alle som synes det er plagsomt at noen av oss mener vi har funnet tilbake til en autentisk form for kristent fellesskap, bringer jeg nok et stykke fra Wolfgang Simsons "Hjem som forandrer verden" - intet mindre enn en oppdiktet samtale mellom Jesus og Menigheten, også kalt hans brud på jorden. Samtaleemnet var husmenigheter gjennom tidene:

"Dere husker kanskje at jeg sa, jeg ville bygge min menighet?" sa Jesus. "Og fordi jeg lovet å alltid være med dere til tidenes ende, ville jeg også at kirken skulle være en del av deres hverdagsliv, på steder der dere bor, i husene deres."

Det gikk et sus av forbløffelse gjennom disiplene.

"Åh," sa Pachomius, grunnleggeren av klosterbevegelsen, "det du prøvde å si var at du ville vi skulle være med i munkeordener og munkeceller?"

"Ikke helt," sa Jesus.

"Ecclesiolae in "Ecclesiae? - små kirker innenfor den virkelige store kirken," spurte Luther.

"Nærmere!" sa Kristus, "men ennå ikke helt hva jeg mener."

"Collegia pietatis - fromme grupper som leser Bibelen i folks hjem?" spurte Ferdinand Christian Spener.

"Bønnegrupper, eller i det minste fellesskap av samfunnstypen?" spurte moravianerne i Herrnhut. "Vi kunne kalle dem Gemeinshaften!" la de til.

"Nei, jeg snakker om husmenigheter," svarte Jesus.

"Nå vet vi hva du mener. Bibelgrupper, ikke sang?!"

"Ok, hva med vekkelsesbibelstudiegrupper, eller hva synes du om LEGS, Lekfolks Evangeliske GrupperStudier?" spurte en bevegelse på Fillipinene på 1070-tallet.

I andre halvdel av det 20. århundre ropte mange stemmer på oppmerksomhet, nesten alle på en gang.

"Er det ungdomsgrupper?" spurte de. "Omsorgsgrupper? Søndagsskolegrupper? Smågrupper? Hjemmegrupper? Livsgrupper? Eller kanskje Nytt Liv grupper? Oppfølgingsgrupper? Oppdagelsesgrupper? Disippelgrupper? Embetsgrupper? Oikosgrupper? Serendipitygrupper?"

"Vel, han liker ikke ordet grupper," kom det hjelpsomt fra en eller annen. "La oss prøve med celle!"

"Ok, hva med husceller, da? Eller i det minste hjemceller? Omsorgceller? Livscelle? Eller kanskje enkelt celler?"

Ikke noe svar.

"Alpha! Det han mener er Alpha-grupper!" utbrøt noen. "Han vil like navnet, og vi liker maten og det faktum at det kun er fellesskap for en kort stund. Nettopp hav vårt kortlevde samfunn ser etter."

"Er det BSK?"

"Hva betyr det", spurte Jesus.

"Vel, Bittesmåkirker, så klart," var svaret.

"Jeg forstår ikke det første ordet i det slagordet. Hva er det som er bittelite ved meg?" spurte Jesus.

"Greit, vi vet det! Cellekirke, komplett med assisterende underdivisjonssonepastor, type B evangeliseringstrategi og en lang liste med isbryteremner som garantert setter i gang en samtale!" utbrøt noen.

"Nå vel," sa Jesus, "det jeg egentlig mener er husmenigheter, enkle, usofistikerte husmenigheter. Kirken som møtes i vanlige hjem. Hvorfor er det så vanskelig å forstå dette?"

Verdifulle bøker - salte sitater

I 25 år har jeg levd medstrøms med og i det kristelige, besteborgerlige liv. Jeg tror kanskje nok tid har gått med til dette.

Svensken Peter Halldorf skriver i sin meget anbefalelsesverdige bok, "Ånden folk" (Luther Forlag):

"Det er vanskelig å forene medlemskap i en institusjon med et disippelskap som nærer hjemløshet og føder frihet fra denne verden. De radikale disippelbevegelsene som oppstår i ørkenen på 200-tallet og 300-tallet, er reaksjoner mot den tiltagende institusjonaliseringen av kirken. Når kirken blir bofast i verden, bryter noen opp og drar ut på vandring mot sitt rette hjem."

Jeg tror historien gjentar seg. Jeg tror vandringen ut av institusjonene - både innenfor dem og utenfor dem - fortsetter. Jeg tror huskirkelivet kan være en slik nødvendig vandring, "mot sitt rette hjem".

Nordmannen Truls Åkerlund ga for noen år siden ut en skikkelig frisk bok. "Gud i kirkeasyl" (Genesis Forlag). Her er det mye humor og mye alvor. Han mener at "Gud søker mennesker som vil ta risken på å leve sårbart og autentisk utenfor kirkeasylets trygge rammer, for gjennom vår ydmykhet og vilje til tjeneste vil Han komme nær til dem som våre kanonader har holdt på avstand." Med kanonader sikter Åkerlund til evangeliserende framstøt og kamp for den rette moral. Han siterer blant annet amerikaneren Don Miller:

"Menigheten er som et såret dyr nå om dagen. Vi pleide å ha makt og innflytelse, men slik er det ikke lenger. Mange av lederne våre er opprørt på grunn av dette og oppfører seg som bortskjemte unger fordi de ikke kan få viljen sin. De kamuflerer handlingene sine så de ser ut som at de er prinsippfaste, men det er det ikke det - det er bitterhet. De ønsker å ta med seg ballen sin og gå hjem fordi de må sitte på benken. Det Gud ønsker at vi skal gjøre, er å sitte på benken i ydmykhet og vende det andre skinnet til. Dette er det rette utgangspunktet for å dele vår tro: En holdning av ydmykhet og kjærlighet, ikke ut fra begjær etter makt."

Jeg tror svekkelsen av kristendommens plass i samfunn og skole og hvor det måtte være, er så absolutt et resultat av at menighetsinstitusjonene - lavkirkelige så vel som høykirkelige - har fått større plass enn Livet. Derfor tror jeg det er til pass for en selvtilfreds, besteborgelig kristlighet, meg selv medregnet. Nedleggelser av kirker og sognemenigheter, og forslag om religionsnøytrale byer - kom med det! Det er nødvendige for å få ryddet av veien alt rasket fra den moderne tid, og gjøre kirken relevant i en post-moderne tid.

"Ikke gjør dette hjemme"

To gale gutter har en tid forlystet folket via Rikskringkastningen, med å gjøre masse galskap i et kondemnabelt hus. Ting man ellers aldri burde finne på å gjøre i sitt eget hjem. Jeg må innrømme at de få glimta jeg har sett, har vært ganske morsomme - skikkelig gutteprogram, selv om det jo også kan innvendes at det er ganske motbydelig å lage TV av å ødelegge. Så litt ambivalent kan man jo eventuelt føle det.
MEN: Det rant meg i hu, at vi huskirkefolk, kunne lage en liten versjon av dette TV-programmet. Langt inn i våre egne rekker, og for ikke å snakke om de rundt oss, er det stor usikkerhet på om man tør gjøre noe så vågalt som i feire nattverd rundt matbordet, døpe i egen eller andres stue, eller drive med konfirmantundervisning hjemme. Skumle greier - "ikke gjør dette hjemme", synes å være noe av holdningene som ofte må bearbeides.
Men det går ganske bra, heldigvis, og er feiende flott å leve i et ikke-kondemnabelt hjem som også er åsted for kirkeliv.

Stressa menighetsliv

Begynner det nye året, der det gamle slapp - hvor god helse er det i alminnelig menighetsliv? Utklippet fra Vårt Land bør være en tankevekker. Det er ikke til å undres over at såkalte prester er stressa. De må bære manges forventninger, og ofte levere kirkelige tjenester til et passivt publikum. At kvinner som er såkalt prester er mest stressa, er heller ikke å undres over. De må vel som alle andre yrkesaktive kvinner ta hovedstøyt for hjem og familie, og i tillegg opererer de her i en bransje som i alle fall ikke ligger under snittet hva gjelder mannsjovinisme...