søndag 27. oktober 2013

Tvang til tro er dårers tale


K'en skal inn i RLE-faget, slik at det blir Kristendom Religion Livssyn og Etikk, KRLE. En seier for kristenfolket, og for et herværende kristelig parti? Mulig det, men jeg tror det er et tap for relasjonen mellom tro og liv. Visst er det ikke ment som tvang. Visst er det viktig med vår 1000-årige kristenarv. Men visst er det også mye ved tvangserfaringer i forhold til kristendommen som gjør dette forslaget svært uviselig, etter min mening. Kirken har ikke forvaltet sin majoritetsmakt godt, noe som heller neppe var mulig. Kirke og majoritet er en livsfjern illusjon som har vært holdt vedlike ved statsmakt og privilegier. K'en forbindes med dette, og jeg forstår at de som har fått smake pisken blir kvalme.
Mulig det er et ønske om å berge stumpene hos de oppvoksne generasjoner kjennskap til kristen kulturarv og bibelfortellingene. Ikke bare mulig, det er helt sikkert et velment ønske om dette. Mot formodning kan det sikkert også lykkes, men jeg tror prisen er for høy.
"Tvang til tro er dårers tale" - Henrik Ibsen blir gjerne tilskrevet dette sitatet. Men utgangspunktet er visst et annet - nemlig den kjente danske salmedikteren Grundtvig. Han skal visstnok ha begått dette visdomsordet om dumhet.
I vår tid synes det ikke så relevant. Men vi glemmer lett at det fortsatt er mange som selv har fått denne beklemmende følelsen av noe tvangsaktiv, eller har hørt foreldre eller besteforeldre "vitne" om tvangsforing av trosinnhold. Da hjelper det ikke om motivene er aldri så gode og argumentasjonen like så. Følelsen av tvang er nok til at forslag bør droppes.
Følelsen av tvang må være en av de verste av alle mulige følelser kirken kan knytte til troen på Jesus. Han ga sitt liv frivillig. I kjærlighet. Mennesket er skapt med fri vilje. Tvang er å trampe på mennesket. Det har kirken gjort. Derfor er alt som lukter av tvang trist. Alltid, og særlig når kirken - takk Gud - omsider taper sin majoritetsmakt. Jeg håper kristne i Norge kan si 'nei takk' til K'en". Kanskje politikerne omvender seg da?

onsdag 23. oktober 2013

Guds menighet er jordens største under

I det daglige lever jeg kirke innenfor og utenfor de aller enkleste rammer. Sist søndag erfarte jeg nok en gang hvor sterkt og livsnært dette kan være. Men før jeg vitner litt om det, vil jeg gi ære til søskenfellesskapet i det kirkesamfunnet jeg er tilsluttet.
La meg først si at jeg ikke finner noe bedre måte å plassere kirkesamfunnenens eksistens på enn å litt hjelpeløst si at det er en konsekvens av syndefallet. Mye av et nødvendig onde, nær sagt. Dessuten er jeg ganske overbevisst om at det, slik det tradisjonelt framstår, tilhører en forgangen tid - det moderne samfunn som er mer historie enn nåtid. MEN: Fellesskapet med disse søskenene (gjerne representanter de fleste av dem fra menighetsfellesskap som er veldig ulikt det jeg lever i) vil jeg virkelig ikke være for uten. De enkle og gode ordningene for tilsyn, er også uvurderlige.
Nylig var vi samlet til tilsynsmøte i det distriktet huskirkenettverket vårt sokner under. Det var til stor inspirasjon. Den menneskelige varmen, fellesskapt om Guds ord, Herrens måltid (om enn i en mer livsfjern fasong enn hva jeg foretrekker), engasjementet for at mennesker skal bli kjent med Jesus, den åndelige tryggheten og kraften - i sum var det til stor inspirasjon og oppmuntring. Jeg ville aldri vært det foruten. Jeg gleder meg til neste gang. Jeg reiste hjem med nytt mot, ny glede, ny kraft.
Det jeg reiser hjem til - nå kommer vitnesbyrdet om sist søndag - er det beste av alt. Når vi samles til forkost med påleggsspleis søndag i huskirka, og den myke kjerne setter hverandre stevne på slaget klokka 10, vet jeg allerede at dette vil jeg ikke være foruten. Det er godt å være familie i dette. Det er godt å møte venner på denne måten. Det er en stor gave å gi egne og andres barn og ungdommer denne måten å leve kirke på. Jeg fryder meg over å tenke på at uansett hva som hender og hvor de reiser ut i livet, så forbinder de kirke med dette enkle livet og fellesskapet. Denne søndagen opplever vi i tillegg at fellesskapet ved fire anledninger suppleres av flere mennesker som kommer til. I løpet av to timer er vi 20 små og store i hus, og selv med de sist ankomne blir det rikelig med tid til livsnær samtale om Guds tilgivelse ved det Jesus har gjort, om smerte som livets hårde realiteter bringer med seg, kaffe og mye annet. Men mest av alt sitter ett bilde igjen etter denne søndagen: Min snart tre år gamle datter som insisterer på å hente sin barnebibel (Jarle Waldemars - anbefales) når vi skal feire nattverd. Hun vil slå opp oppslaget der Jesus og vennene holder påskemåltid Skjærtorsdag, og ha det foran seg når innstiftelsesordene leses og brødet brytes. Slik er veslajenta med og konstituerer kirke - og jeg takker Gud og mennesker for at jeg får leve i dette.