En fireårings tjeneste ved nattverdbordet - og en ekstra bordsetting

Huskirke er best! Ikke fordi vi er så flinke, men fordi det er så ekte. Fint frokostfellesskap, der maten smaker ekstra godt fordi vi er flere. Så nattverd.

I dag leste vi teksten om Jesus i Getsemane før nattverden, der den verste kvelden i Jesu liv ebber ut i tårer, desperasjon, men også overgivelse til Guds vilje - mens Jesu nærmeste venner sover på (bønne)vakt. Teksten slutter med at Jesus sier at foræderen er nær.
Innstiftelsesordet fra Bibelen vi leser før vi deler brød og vin rundt frokostbordet i huskirka, begynner med disse ordene "I den natt da han ble forrådt...". Og i dag kom jeg ikke lenger, før fireåringen i den andre familien tok over, og deklamerte innstiftelsesordene nærmest ordrett, mens han prekte om korsfestelsen og oppstandelsen innimellom. Du skulle ha vært der! Kanskje tror du jeg overdriver, skjønnmaler, men det er faktisk slik at ord ikke strekker til for å beskrive hvor flott dette var. Så du skulle heller ha vært der.
Mens fireåringen deklamerte, kunne jeg bryte brødet i biter og holde opp bereget med druesaften. Slik tjente vi sammen. Som om ikke det var nok, da vi hadde delt brød og vin, fastslo fireåringen at vi skulle synge noen sanger, og mente det passet å starte med "Opphøy Jesus" (Halleluja,opphøy Jesus! Han er konge over hele jorden). Så da gjorde vi det. Og videre sang vi "På Golgata stod det et kors", "Jesus passer på meg", "Jeg har en venn som har gitt sitt liv", og "Deg være ære". Alle sangene foreslått spontant rundt bordet, sangtekster fant vi fram underveis.
Til slutt ba vi sammen, for hverandre og andre. Jeg takker Gud for at jeg får leve i dette.
Men det var ikke over, selv om vi ba velsignelsen til slutt. Mens første bordsetting var i ferd med å skulle forlate huskirka, kom neste. Han hadde forsovet seg, og kom svært sent, men godt. Det var frokostmat igjen, og brødet og vinen stod fortsatt på bordet. Etter å ha delt liv, og blant annet søkt opp en potensiell leilighet på "finn" som vedkommende var på jakt etter, lagt inn søknad om å få leie, og talt sammen om åndelige og timelige ting, var det tid for avslutning. Igjen leste vi teksten fra Getsemane, ba sammen og delte Jesu kropp og Jesu blod til syndenes forlatelse.
Takk Gud for menighetslivet!

Pappa... meg synes du er søt

Å være småbarnspappa er en opplevelse jeg snart har hatt sammenhengende i 18 år. Det blir man saktens ikke lei av. Hør her:
En vanlig arbeidsdag måtte tilbringes hjemme, for å avlaste en småsyk kone litt med huset toåring, siden det i tillegg også har kommet en sylfersk verdensborger hit. Kombinasjonen jobb og tilsyn med toåring kan være krevende både for liten og stor, så noen sekvenser innimellom må det en liten pause til, der fokus rettes helt mot toåringen. Denne dagen kom det nok nysnø til at vi alltids kunne gå ut å måke litt, både for å få frisk luft og vært litt ordentlig pappa/toåring. Det ble 20 herlige minutter.
Gårdsplassen er jo sånn passe stor, og vi satte i gang med hver vår sørlandskuffe. Jeg gikk som vanlig systematisk til verks, mens toåringen dura i vei med sin sørlandskuffe, på kryss og tvers, tømte litt her og der. Det formelig lyste av stolthet og følelse av å være med på noe viktig hos min lille medhjelper. Naturligvis ble det jo bare rotet mer til av smårollingens aktivitet, men det var det bare jeg som så. Og sant og si frydet jeg meg - fantastisk flott å se barnet kose seg, engasjert, og i ettertid høre igjen og igjen "meg og pappa måka". Måkinga tok lenger tid, men til en avveksling følte jeg likevel at det gikk for fort. Dette fellesskapet var en stor opplevelse.
Jeg tror Gud har det sånn med oss. Vi styrer på med våre tiltak og aktiviteter, ofte er det omveier og rot i stor skala. Gud kunne sikkert ordnet mye mer effektivt i saker og ting, men det virker som han fryder seg over fellesskapet med oss. Vi durer i vei på kryss og tvers, mens vi er veldig opptatt av hvor viktig det vi holder på med er. "Jeg vil la mitt øye hvile på deg," sier Gud i Salme 32.
Også en opplevelse til: Toåringen er også på prater'n nå. Av de mange ting hun sier er følgende, hjerteknusende, innertier (subjektivt vurdert fra pappan), gjerne uttrykt med hodet litt på skakke: "Pappa... Meg synes du er søt". Need I say more? Også denne minner meg om hvor flott Gud synes det er når vi priser han med munnen. Enkle lovsanger, der teksten går igjen, med sterke ord som uttrykker hengivenhet til Fader, Sønn og Hellig Ånd. Noen mener disse sangene er for enkle. Jeg tror ikke det. Snarere tror jeg Gud fryder seg uendelig mye mer når hans barn sier "Pappa... meg synes du er søt", enn det jeg gjør da min lille pode sier det samme til meg. Selv om jeg frydet meg veldig.

Takk

Det er ordet som duger - takk! Til Gud og mennesker. Huskirke er flott. I dag starta vi dagen med forkost med påleggspleis klokka 10. 24 små og store rundt bordene.

Høydepunktet kommer tidlig i en sånn samling: Når alle har spist, feirer vi nattverd rundt bordet. For en tradisjonsskada lutheraner, er det krevende å gjøre dette uten indre stress. Vil det bli helt kaos? Vil det være frihet for de som ikke vil ta nattverd? Vil det bli "verdig" nok?

Noen ganger nå, har vi gjort det sånn i huskirka vår. Det fungerer fantastisk! Gud er god, så han sørger for en atmosfære av sin hellighet og sitt nærvær, som jeg sjelden opplever - midt i min egen stue, med Guds barn i alderen 0 til 50 år. Det er bare så flott, så verdig, så intenst. Det er kirke!!! Jesus er nær, i ordene fra Bibelen som leses, i brødet og vinen, i fellesskapet av kristne søsken og ikke-troende venner.

Så går vi fra herlighet til herlighet, innover i gudstjenestelivet, med lovsang og tilbedelse, enkel søndagsskole for de minste, med søndagens tekster og Guds ord utlagt av flere, med erfaringer fra egne liv, og med bønn for byen, de som styrer, situasjonen i Pakistan, muslimene som søker Gud nå i ramadan, det ufødte liv, de forfulgte kristne. Og kirkekaffe, eller hva det heter, den kaffen man drikker på slutten av samlinga med gudstjenesteliv i ei huskirke :-)

Hvor lever mer enn 6000 mennesker troen i hverdagen?

Norway belongs to Jesus, erklærte de gamle jazzrockguruene fra Koinonia, foran mer enn 6000 unge (de fleste var i alle fall yngre enn meg) mennesker på Skjærgårds lørdag. Sammen med finsk heavy metall og en eksplosiv urbangospelopplevelse fra gigastjernen Kirk Franklin, var de plakaten på kvelden over alle kvelder for ungdommer i Norge som tror på Jesus og vil ha et skikkelig fellesskapskick - lørdagskvelden på Skjærgårds. Gjennom 30 år har mer enn en kvart million unge nordmenn møttes til gospelfest i varme julidager.

Det er en veldig mektig opplevelse å se så mye unge mennesker juble og svinge seg for Jesus og hverandre. Når hele gjengen startet lovsangen med gamle, sterke "Deg være ære", gir det håp for den tida vi lever i.

Men hvem skal virkelig se disse unge menneskene og lære dem å leve menighet sammen med Jesus og hverandre? Det er en giga utfordring! Følelsene og begeistringa og sommersola på Risøya må foredles til hverdagsliv. Her kommer aktiviteter og opplegg i tradisjonelt menighets- og organisasjonsliv til dramatisk til kort (takk Gud for alle gode unntak). Jeg går for huskirkeliv! Og jeg vet i alle fall at de tre ungdommene jeg reiste sammen med dit, har noe alle de andre trenger (eller lignende) - en liten huskirke som ikke kan dekke seg bak verken program eller opplegg, men bare har de første kristnes 4 b'er å satse på.