Ved årets slutt - en spontan kåring

"Kirken er ikke mer hellig enn en do," siterer Vårt Land på sin fredagsførsteside rett før jul. Og jeg kårer det til årets beste avisforside, helt uten annen begrunnelse enn at den intuitive, ekstremt subjektive.

Temaet for forsiden er i utgangspunktet kirkeasyl, og justisministerens beslutning om å be politiet om å avvikle ordningen, i samarbeid med "Kirken". Den sakens kjerne skal jeg ikke si noe bastant om. Vanskelige greier. Visst er det en god ting at kirken betyr noe for mennesker i nød. Myndighetenes behandling av asylsøkere kan være ganske så tankevekkende. Det har dette året så visst gitt meg nær kjennskap til. I huskirkenettverket som jeg lever har vi også vært et tilholdssted for mennesker i nød, og enda mer - et sted der mennesker har blitt kjent med Jesus, tatt i mot troens gaver og levd ut sin tro og sitt liv - levd menighet. Vi har sett en venn få oppholdstiltatelse på grunn av troen på Jesus, andre har flyktet videre i frykt for å bli retturnert dit de ikke vil, mens andre av våre søsken igjen har blitt hentet av politiet og returnert under dramatiske omstendigheter fordi de ikke blir trodd av myndighetene. Visst kan det oppleves veldig rett å bry seg, og å gi beskyttelse. Slik sett vil jeg ikke ta stilling til kirkeasyl, eller si noe mot de menighetene som tar en slik byrde. Jeg forutsetter at de gjør det i tro og medmenneskelighet - Gud velsigne dem i det.

Men - hele ordningen med kirkeasyl bygger på falske premisser om hva et kirkebygg er. At kirkebygget skulle ha noen form for særlig hellighet utover andre bygg. At "basketak foran alteret", som en politiker uttalte det i sakens anledning, skulle være mer uverdig enn basketak et hvilket som helt annet sted. Den danske forskeren som uttaler seg i Vårt Land setter skapet på plass - "Kirken er ikke mer hellig enn en do". 

Hvorfor tiltaler denne førstesiden meg så sterkt? Fordi den utfordrer Ola Normanns forståelse av hva kirke er. Og fordi den også utfordrer det meste av tradisjonell kirkelighets forståelse av det samme. Hvorfor kan ikke disse ha sine forestillinger i fred? Vel, det får de stort sett, men: Slike forestillinger står etter min mening i veien for menneskers tro og åndelige modning. I denne forståelsen er kirke noe man går til, ikke noe man lever. Kirke reduseres til arrangementer i hellige bygninger med hellige prester og hellige handlinger. Slik lulles Ola og Kari, også de såkalte aktive kirkegjengere i høy og lav kirkelighet, inn i forestillinger om at det er et helt sett med spesielle forutsetninger som skal til for at de kan ha fullverdig kirke. De umyndiggjøres, sløves, splittes - og Kirkens svekkes, mens den mer og mer sorteres ut på sidelinjen som en livsfjern seremonileverandør. Hverdagslivet er vi dermed dømt til å leve uten kirke. Takke meg til kirke på do!

Syv brennende lys

I hele desember har de syv lysene i den syvarmede lysestaken lyst i mitt vindu - og titusener av andre hjem, for ikke å si hundretusener.

Lys er godt, og noe av det vakre med jula er alle lysene. I stadig flere vinduer sniker det seg inn lysestaker med fem lys eller med mange lys, felles for dem er at begge stilles opp i samme formasjon som for den syvarmede. Harmløst kanskje, men litt trist også, fordi det mister linken til tallet syv og de syv brennende lysene.

Som kristent symbol peker de syv lysene på at jord og himmel har møttes i Jesus. De tre lysene - den treeninge Guds tall, og de fire lysene - jordens tall - og summen et uttrykk for at jord og himmel møttes og møtes i Jesus. Syv lys er tent for Jesus - derfor er det også i år en god jul.

 

Der Gud er lyset

Et glimt av himmel! Dagens inntrykk fra samlinga rundt forkostbordet i huskirka var et glimt av intet mindre enn Byen der Gud er lyset. Dit alle hjelpeløse kommer ved troens gave. Hør også (klikk på tittelen) Ein by, ein båt, ein fest og någen barn

Tekst: Erik Hillestad / Melodi: Sigvart Dagsland

Det ligge ein by med så tomme hus Ein plass ved ei fremmed strand Og byen e pynta med løv og flag for det ventes et skib imod land Det seile et skib gjønå natt og død Det fylle ei sjelden lei Ei kvinna står vakt ved roret Det e ei stjerna som vise hu vei Ein morgen ska kvert aue se at skibet har kommt i havn Og yre trinn og glade stemmer ska myldra i byens favn Det vente ein fest i ei bortgjømt sal På bordet står fodle fad Det sove ein sang i rommet snart ska 'an våkna av latter og prat Det går någen barn langs ein smale sti De tråkke i støv og slam De går for seg sjøl, og ingen spør Kor de ska, ka som drive de fram Ei dør ska eingang åbna seg Og barnå de ska strømma inn Te lys og fest og sang som våkne te evige dansetrinn

Nye fellesskap starter ofte i hjemmet - er ikke det bra nok?

Prisverdig! Organisasjonen som er etterkommer av mitt åndelige barne- og ungdomshjem vil etablere 20 nye fellesskap innen 2015. De er optimister, mener å se at det ligger noe og ulmer under overflaten i form av mulige nye fellesskap. Vi ser en tendens til at nye fellesskap ofte starter som små grupper, gjerne i hjemmene, uttaler de.

Hvorfor ikke la det stoppe der? Jeg mener - hvorfor skal et nytt fellesskap bli noe mer enn en liten gruppe? Når den vokser, hvorfor ikke la den kalve i stedet for å skulle vokse seg ut av hjemmet og inn i en svett gymsal eller forsamlingshus eller kirkebygg? For all del la det bare skje - at det vokser seg større enn et hjem, men det skjer jo ikke!

Vi har ikke sett så mange nye fellesskap ennå, innrømmer organisasjonen. Jeg tror det handler om at alle de som i dag bærer på en lengsel om å se et fellesskap vokse fram, gjerne ut i fra det livet de selv lever sammen med Jesus, ikke orker tanken på andres forventning til hva det skal bli og vokse til. Målet er at vi får med oss mange unge og mange som kanskje ikke har tenkt på at de kan være med og skape nye fellesskap, sies det ambisiøst. Flott! Begynn med å gjøre det klart at målet ikke er å etablere den tradisjonelle forsamlingen eller menigheten. Si at det bra nok med fellesskap! La flere fellesskap vokse opp ved siden av hverandre. Ikke før dem sammen mer enn nødvendig. Støtt dem heller i å vokse utover - fri dem fra forventningen om å vokse innover og oppover.

Tvang til tro er dårers tale

K'en skal inn i RLE-faget, slik at det blir Kristendom Religion Livssyn og Etikk, KRLE. En seier for kristenfolket, og for et herværende kristelig parti? Mulig det, men jeg tror det er et tap for relasjonen mellom tro og liv. Visst er det ikke ment som tvang. Visst er det viktig med vår 1000-årige kristenarv. Men visst er det også mye ved tvangserfaringer i forhold til kristendommen som gjør dette forslaget svært uviselig, etter min mening. Kirken har ikke forvaltet sin majoritetsmakt godt, noe som heller neppe var mulig. Kirke og majoritet er en livsfjern illusjon som har vært holdt vedlike ved statsmakt og privilegier. K'en forbindes med dette, og jeg forstår at de som har fått smake pisken blir kvalme.
Mulig det er et ønske om å berge stumpene hos de oppvoksne generasjoner kjennskap til kristen kulturarv og bibelfortellingene. Ikke bare mulig, det er helt sikkert et velment ønske om dette. Mot formodning kan det sikkert også lykkes, men jeg tror prisen er for høy.
"Tvang til tro er dårers tale" - Henrik Ibsen blir gjerne tilskrevet dette sitatet. Men utgangspunktet er visst et annet - nemlig den kjente danske salmedikteren Grundtvig. Han skal visstnok ha begått dette visdomsordet om dumhet.
I vår tid synes det ikke så relevant. Men vi glemmer lett at det fortsatt er mange som selv har fått denne beklemmende følelsen av noe tvangsaktiv, eller har hørt foreldre eller besteforeldre "vitne" om tvangsforing av trosinnhold. Da hjelper det ikke om motivene er aldri så gode og argumentasjonen like så. Følelsen av tvang er nok til at forslag bør droppes.
Følelsen av tvang må være en av de verste av alle mulige følelser kirken kan knytte til troen på Jesus. Han ga sitt liv frivillig. I kjærlighet. Mennesket er skapt med fri vilje. Tvang er å trampe på mennesket. Det har kirken gjort. Derfor er alt som lukter av tvang trist. Alltid, og særlig når kirken - takk Gud - omsider taper sin majoritetsmakt. Jeg håper kristne i Norge kan si 'nei takk' til K'en". Kanskje politikerne omvender seg da?

Guds menighet er jordens største under

I det daglige lever jeg kirke innenfor og utenfor de aller enkleste rammer. Sist søndag erfarte jeg nok en gang hvor sterkt og livsnært dette kan være. Men før jeg vitner litt om det, vil jeg gi ære til søskenfellesskapet i det kirkesamfunnet jeg er tilsluttet.
La meg først si at jeg ikke finner noe bedre måte å plassere kirkesamfunnenens eksistens på enn å litt hjelpeløst si at det er en konsekvens av syndefallet. Mye av et nødvendig onde, nær sagt. Dessuten er jeg ganske overbevisst om at det, slik det tradisjonelt framstår, tilhører en forgangen tid - det moderne samfunn som er mer historie enn nåtid. MEN: Fellesskapet med disse søskenene (gjerne representanter de fleste av dem fra menighetsfellesskap som er veldig ulikt det jeg lever i) vil jeg virkelig ikke være for uten. De enkle og gode ordningene for tilsyn, er også uvurderlige.
Nylig var vi samlet til tilsynsmøte i det distriktet huskirkenettverket vårt sokner under. Det var til stor inspirasjon. Den menneskelige varmen, fellesskapt om Guds ord, Herrens måltid (om enn i en mer livsfjern fasong enn hva jeg foretrekker), engasjementet for at mennesker skal bli kjent med Jesus, den åndelige tryggheten og kraften - i sum var det til stor inspirasjon og oppmuntring. Jeg ville aldri vært det foruten. Jeg gleder meg til neste gang. Jeg reiste hjem med nytt mot, ny glede, ny kraft.
Det jeg reiser hjem til - nå kommer vitnesbyrdet om sist søndag - er det beste av alt. Når vi samles til forkost med påleggsspleis søndag i huskirka, og den myke kjerne setter hverandre stevne på slaget klokka 10, vet jeg allerede at dette vil jeg ikke være foruten. Det er godt å være familie i dette. Det er godt å møte venner på denne måten. Det er en stor gave å gi egne og andres barn og ungdommer denne måten å leve kirke på. Jeg fryder meg over å tenke på at uansett hva som hender og hvor de reiser ut i livet, så forbinder de kirke med dette enkle livet og fellesskapet. Denne søndagen opplever vi i tillegg at fellesskapet ved fire anledninger suppleres av flere mennesker som kommer til. I løpet av to timer er vi 20 små og store i hus, og selv med de sist ankomne blir det rikelig med tid til livsnær samtale om Guds tilgivelse ved det Jesus har gjort, om smerte som livets hårde realiteter bringer med seg, kaffe og mye annet. Men mest av alt sitter ett bilde igjen etter denne søndagen: Min snart tre år gamle datter som insisterer på å hente sin barnebibel (Jarle Waldemars - anbefales) når vi skal feire nattverd. Hun vil slå opp oppslaget der Jesus og vennene holder påskemåltid Skjærtorsdag, og ha det foran seg når innstiftelsesordene leses og brødet brytes. Slik er veslajenta med og konstituerer kirke - og jeg takker Gud og mennesker for at jeg får leve i dette.

Å leve i en familie med spesielle begavelser

Det er få forunt, og det blir stadig færre. I vårt velutviklede samfunn går det mer i retning av at det blir tilrettelagt for at kun svært få av oss får nyte det privilegiet som jeg får. Godet blir stadig knappere, og de av oss som er så velsignet kommer stadig i en mer utprega særstilling. Jeg snakker om det udelte godet det er å leve med mennesker som har helt særlige begavelser på livets viktigste områder. Begavelser som er så sterkt til stedet at jeg ikke finner i nærheten av tilsvarende hos de av oss som tilhører majoriteten - som er vanlige. Ikke det at egenskapene er fraværende hos oss, men de er i sum aldri så sterke, aldri så tydelige, aldri så overbevisende, ekte og smittende. Å leve nær et slikt mennesker overgår uendelig den største lottogevinsten. Å bli lottomillionær fortoner seg som en grå hverdagslighet i lys av det vinnerlodden jeg har blitt tildelt i livet.

 

Jeg veit ikke hvor mange ganger i løpet av dagen jeg får høre: "Pappa, jeg er gla' i deg" og "Pappa, Jesus er gla' i deg" eller "Pappa, skal jeg si deg noe veldig viktig? Jeg er gla' i deg" eller "Jesus er gla' i deg". Det er min yngste sønn som ustoppelig, i lange tider - jeg tror vi snakker om mer enn et år - har kommet med disse kjærlighetserklæringene fra seg selv og Jesus, flere ganger hver dag. I helgene får jeg slike hilsener ekstra mye, for da er vi mye sammen. I familien vår erfarer vi ofte at Den Hellige Ånd taler direkte til oss gjennom han, enten ved at han proklamere åndelige sannheter, eller er den første som ber om tilgivelse, eller slår opp i sin bibel og leder oss til å lese de mest overraskende steder - som oftes til stor oppmuntring og formaning og veldig relevant inn i vår livssituasjon. Eller når han tillyser en skikkelig go'runde der oppgaven er for oss alle å si noe oppmuntrende til den av familiens andre medlemmer som han velger ut. Når dette hender er det som regel på tampen av et godt måltidsfellesskap.

 

Jeg har mange barn, og alle er spesielle og fantastiske og uerstattelige. Min yngste sønn går likevel oss alle en høy gang på mange områder. Han har også en annen uovertruffen styrke: Han gleder seg alltid. Han går i sjette klasse på barneskolen, og alle dager uten unntak gleder han seg til skolen. Det går heller ikke en dag uten at han forteller oss andre om noe han gleder seg til. Det kan være alt mulig av små og store gleder - hver eneste dag kommer "Jeg gleder meg til...". Jeg kan aldri huske han gi uttrykk for at han mangler noe, selv om han noen ganger gir uttrykk for ønsker. Han er absolutt ikke opptatt av penger. Han baktaler ikke. Han er raus med komplimenter. Fysisk nærhet er også veldig naturlig for han. Mye mer kan sies.

 

Jeg har kommet til at han rett og slett er spesielt rikt utrustet på livets viktigste områder. Ikke det at han er født før syndefallet, slett ikke. Men i sum kan man si at han er slik utrustet at han har særlig lett for å la kjærlighet, glede, fred og godhet blomstre fram i sitt liv og spre det i omgivelsene.

 

Samfunnet anerkjenner i dag i økende grad at slike som han er et problem og at de med fordel kan tas livet av før de blir født. For meg er det et av vår tids sterkeste uttrykk for forfall og fattigdom.

Går det an å kalle et hjem kristent uten at man setter ord på troen sammen?

Agenda 3:16 setter prisverdig søkelys på å snakke om tro hjemme. Magasinet refererer til en ny norsk undersøkelse om tro på hjemmebane, gjennomført av NLA Høgskolen. Kun 47 prosent av de som har fått såkalt kristen oppdragelse eller vokser opp i et såkalt kristent hjem svarer at de er helt enig eller delvis enig i påstanden "Vi snakket ofte om åndelige spørsmål hjemme". En kan jo saktens spørre om det er noe i nærhetene av å kunne kalles et kristent hjem i det hele tatt, om det ikke snakkes om tro i hjemmet? Neppe, å snakke om åndelige spørsmål, å lese i bibelen og be sammen, definerer et minimum av hvorvidt et hjem kan kalles kristent. Hvis ikke det forekommer, kan det godt bo kristne mennesker der - det skal ikke jeg ha sagt noe om - men noe kristent hjem er det da vel ikke uten disse kjennetegnene.

Et oppløftende svar var at 76 prosent av de spurte sa seg helt eller delvis enige i påstanden "Mor og far ba oss barna om tilgivelse". Kanskje enda mer oppløftende var spørsmålsstillingen i seg selv, fordi dette fakta kanskje er enda mer relevant for å definere et kristen hjem enn om hvorvidt man snakker om åndelige spørsmål. Ingenting definerer kjærlighet, nåde og fred - levende kristentro - bedre enn å be om tilgivelse og gi tilgivelse - behov for og bønn om nåde i praksis.

Kortreist tro

En liten assosiasjon :-) "Kortreist mat" heter det om mat som er produsert i nærheten av der den blir spist. Huskirke er på en måte en slags kortreist tro.
En annen assosiasjon: En pizzakjede melder følgende: "Den beste tiden er den du deler med andre." Bra sagt.

Søndag frokost og formiddag er den beste tida i uka mi. Den deler jeg med andre i huskirka. Bedre start på ei ny uke får jeg nok ikke - fellesskap med flotte mennesker og en stor Gud, rundt frokostspleis, nattverd, Guds ord og lovsang.

Vekst - en slags visjon

På forsommeren kjøpte huset gartner tre unnselige sommerplanter. De var ikke veldig store, men stod godt til hverandre. Derfor havnet de i samme hengepotte. Det har vært en fantastisk vekstsommer, og resultatet er at de tre små har blitt frodige, fargesterke og utfyller hverandre enda bedre enn da de ble plantet. Bildet vitner for seg - og det oppmuntret meg. Tankene går til den nettverkspotta der tre små huskirker jeg selv lever med i er plantet. Samme jordsmonn. Samme vekstgrunnlag. Ulike farger. Utfyllende. En slags visjon.

Fra prestedrakt via fornavn til samliv

En gudfeldighet er det samme som mange kaller tilfeldighet. Forskjellen er at uttrykket "gudfeldighet" peker på Gud som opphavsmann for hendelser som kommer slik i forhold til hverandre at de passer. Et liv med Jesus som Herre er fyllt av slike gudfeldigheter. Den sikreste måten å oppleve gudfeldigheter på er ved å lese ofte i Bibelen. Da faller hendelser i livet sammen med ordene i den levende boka på en måte som bare kan forklares som gudfeldig. Det kan være til trøst, oppmuntring, formaning, råd og veiledning.
Noen ganger opplever jeg at bibellesnigen i seg selv blir en stor gudfeldighet. Som i dag. Ved å lese litt forskjellige steder i Bibelen - for min del gjerne en kombinasjon av Det gamle testamentet, evangeliene, og Det nye testamentes brevlitteratur. Hør bare her:

Dagens bibelreise startet i 3. Mosebok, kapittel 16 (tallassosiasjonen til Johannesevangeliet kapitel 3, vers 16 - den lille bibel - er flott i seg selv). Her står det om "Den stor soningsdagen". Om yppersteprestens presteklær, om den ene dagen i året da presten gjør soning for folkets synder, om syndebukk og dramatikk og om stor avstand mellom Gud og mennesker. Vanlig folk måtte la seg representere av prester. Stor avstand, men en fantastisk ordning fra en nådig Gud.
Neste stoppested er ved Jesu oppstandelse i Johannesevangeliet kapittel 20. Jesus møter Maria ved å si navnet hennes. "Maria" - idet Jesus sier navnet, kjenner hun den oppstandne Mester og Herre igjen. For et sprang - fra fjerne presterepresentanter til fornavn og personlig relasjon ansikt til ansikt.
Men reisen går videre - til Romerbrevets 6 kapittel. Der skriver Paulus om å leve med Jesus, om et samliv, om å være ett. Et fellesskap gjennom liv og død, gjennom tid og evighet. Et liv. Mange mener jo at Paulus ikke har forstått stort, og kanskje ikke burde hatt sin plass i en bibel anno 2013. For min del er det etter hva jeg kan forstå ingen som ha fått se "hele bildet" slik som Paulus. Jeg er glad for hver tøddel av Pauli ord som vi har fått. Jeg leser alt med stor glede!

Tre dimensjoner - den gammeltestamentlige og den nytestamentlige, og midt i mellom disse - Gud selv gjester jorden i Jesu person - overgangen og gjennombruddet. I dette finnes også tre dimensjoner av menighetsliv og kristne tradisjoner:
Den gammeltestamentlige med prester og prestedrakter og mellommenn (og kvinner) mellom vanlige folk og Gud - dessverre stadig svært utbredt i mer eller mindre autrerte former.
Overgangsformen med et personlig forhold til Gud - på fornavn med Gud selv, Jesus, min personlige frelser - personlige kristne. Veldig individorientert, sterkt fokus på ytre skiller mellom mennesker.
Den nytestamentlige - organisk kristenliv, menighet som en organisme, som Jesu kropp, et intimt fellesskap mellom brud (alle troende, både den lille flokken og hele den verdensvide menighet) og brudgom.
Disse tre dimensjonene hører nok sammen. Men uten den siste blir de to første neppe bibelsk kristendom.

# 100: Less is more

Leve menighet-bloggen feirer innlegg nummer 100 med følgende motto: Less is more!
Organisk menighetsliv og huskirke er en form for minimalisme - at lite - eller mindre - er et foretrukkent virkemiddel i seg selv, som grunnlag for at noe stort kan skje i menneskers liv og til ære for en stor Gud.
Sett i forhold til Gud er jo alt "less"! Det å ta det helt ned til det som er lite og mindre, ikke på noe vis strebe etter det som er stort og større, er til hjelp for fellesskap med Gud og mennesker. Det motsatte blir lett en fristelse der jeg blir sentrum i stedet for Jesus.

Det er menneskelig å søke noe større. Det er ydmykende å søke noe mindre. Døperen Johannes var minimalist: Han skal vokse, jeg skal avta, sa Johannes om Jesus og seg selv. Less is more. Bibelens bilder av Guds rike - barnet, sennepsfrøet, sauen, korset - less is more.

Sommerutfordringer

Ting er absolutt ikke slik de ser ut

To av den kristne kirkens første disipler går slukøret bort fra Jerusalem etter å ha blitt offentlig ydmyket. Han de håpet på skulle bli Israels befrier, viste seg å være nok en skuffelse i jødefolkets endeløse rekke av nedturer. De hadde fulgt en flopp da de satset på at en snekkersønn fra Nasaret skulle drive historiens største krigsmaskin ut av landet. Det måtte gå som det gikk - romerne festet grepet og Jesus ble festet til korset. Nå går de mot Emmaus. Skuffede. Desillusjonerte. Spørrende.
Da kommer Jesus og slår følge med dem på veien. Han er slettes ikke død, spotterne har slettes ikke rett, ting av absolutt ikke slik de ser ut. I løpet av vandringen mot landsbyen viser Han dem at Messias er oppstått, at alt har blitt nytt, at deres Gud seirer ved å gi seg selv for verden.
Vi er også på vei bort fra det som synes som en lysende framtid. Kirken i Norge har sett bedre dager. Som et jaget dyr presses vi fra skanse til skanse i den offentlige debatten, strippes for posisjoner og privilegier som i generasjoner har vært tatt for gitt. Men ting er absolutt ikke slik de ser ut. Herren selv går sammen med oss på veien, og om vi har ører som hører og øyne som ser, vil vi forstå at Han lærer oss å være Hans kropp uten de stillasene den konstantinske kirken bygget opp rundt troen.
Tilbake i Jerusalem feirer de mektige at en løs kanon er kastet over bord og en plagsom bråkmaker brakt til stillhet. Maktbalansen er gjenopprettet og livet kan igjen gå videre. Byen er igjen et farlig sted for dem som ikke vil tilpasse seg den offisielle definisjonen av tro, lov og orden.
Men så skjer det noe.
I en av byens hager møter noen kvinner en engel og en tom grav. På vei mot Emmaus forstår motløse disipler at Han som har fulgt dem langs veien er Han som de tidligere har fulgt rundt i hele Palestina. At håpet ikke er ute. At imperiet ikke vil seire. At korset ikke er slutten, men begynnelsen på et nytt liv.
Takk til Truls Åkerlund for boka "Feil fortelling fortalt" (Hermon forlag).

Løfte på stolene og stole på løftene

Jeg har en lei tendens til å gjenta meg selv. En av de tingene jeg ikke kan klare å la være å si hvis jeg driver på og løfter stoler, er å begå morsomheten og ordforvekslingen "løfte på stolene" og "stole på løftene".
Noe i den morsomme (synes jeg) ordforvekslingen rører kanskje dypere enn bare det morsomme. Kanskje Jesu disippelflokk bør stole like mye på Guds løfter som vi løfter rundt på stoler i små og store menighetslokaler? Det kunne jo være et sted å starte...
I dag gjorde min datter meg oppmerksom på en liten annonse i en herværende kristelig dagsavis. Hun veit av sånt trigger meg...

Rart å tenke på at for 10 år siden ville en sånn annonse fått meg fjern i blikket, drømmende om et menighetslokale med fine stoler og mye annet morro. I dag får en slik annonse meg til å humre lett... Hva med følgende ordforveksling: "Trenger din menighet å stole på Guds løfte? Ekstra gode tilbud på kvalitetsløfter fra Han selv. Gå inn her"

Slipp fangene ut og lås døra

"Vår Far, Du som er i himmelen."

For en tid tilbake kom en forskningsrapport fra Mediehøgskolen Gimlekollen som viste at kun 10 prosent av barn og unge i Norge i dag er registrert i kristent barne- og ungdomsarbeid. Folkene bak undersøkelsen sier at vi i dag må snakke om unådde barn og unge - de kjenner faktisk ikke til evangeliet om Jesus.

Det er trist, og ansvaret ligger nærmere enn vi liker å tenke.

For: Det er ikke myndighetenes ansvar, etter min mening. Mange er indignerte over at kristendommen er ute av skole. To ting om det: For det første - mye av den kristendommen som er formidlet i skoleverket opp igjennom har lite med nåde og kraft å gjøre, og mer med lov og pugging. Jeg våger den påstand at dette er det godt barna er kvitt. Men for det andre - den dag i dag opplever jeg stadig at barna og ungdommene mine lærer dyp kunnskap om hva kristen tro handler om, og det av kav verdslige lærere. Det oppmuntrer meg.

Ansvaret ligger ikke hos skolen, ikke hos myndighetene, men hos menigheten, hos oss som er aktive i små og store fellesskap. Men hva har vært menighetens måtte å skjøtte dette ansvaret på gjennom generasjoner? Klubber, kor, aktiviteter og morro. Selv har jeg tilbrakt de beste årene av livet mitt med all fritid knyttet til slike saker. Mye moro, mye idealisme, mye rom. I dag tror jeg likevel at jeg er kristen på tross av disse aktivitetene, ikke på grunn av dem.

Det er bare trist at kirker og bedehus forsetter å produsere slike aktiviteter. Jeg ønsker ikke å såre de som ga - og gir - av sin tid for å skape positive miljøer og fortelle om Jesus. Jeg innser at det likevel kan oppfattes sårende. Det er jo litt ille... Men verre er det at de fleste av de jeg tilbrakte tid sammen med gjennom barne- og tenårene i disse miljøene, er ute av det man kaller aktivt menighetsliv. Så lenge det handler om å gå på møter og delta i kristelige aktiviteter er det jo saktens ikke så farlige om de er ute av det, men det er jo så mye verre enn som så: Bibelen er en lukket bok og Jesus er en fjern skikkelse.

Jeg har jo tilkjennegitt mange ganger, mer eller mindre tydelig, noe i nærheten av at; første punkt på agendaen kan være å lukke kirker og bedehus. Sørg bare for å slippe de kristne ut først, så kan døra lukkes. Og livet kan starte. Her ute kan vi leve og samle oss i naturlige former og aksjoner, sammen med hverandre og sammen med alle andre. Hjemmene blir en naturlig plass å møtes på tvers av generasjonene. Nærmiljøet. Kanskje også skolene, arbeidsplassene, kafeene, torgene.

Så kan kirkene og bedehusene bruke ressursene sine til å hjelpe mennesker å leve livene sine. Det blir jo ikke så mange talerstoler, så de skalte prestene kan slippe å bruke tiden sin der og heller øse av sin visdom og inspirasjon inn i hverdagshendelser, familier og nettverk. Praktisk hjelp, veiledning, fellesskap. Alle mann til pumpene. Det allmenne prestedømme. Hvordan være familie? Hvordan leve troen i eget hjem? Hvordan bygge fellesskap mellom generasjonene? Hvordan være kristen i arbeidslivet?

Veien framover er lys hvis de 10 prosentene går ut igjen til de 90 prosentene, og forblir der. Der blir det aldri langt mellom familier og enkeltmennesker som hører til blant de 10 prosentene. Der må vi finne hverandre, oppmuntre og styrke hverandre. Slikt blir det små fellesskap av. For vi trenger hverandre, hvis vi skal være noe for de 90 prosentene.

Og det vil vi vel?

"La Ditt navn holdes hellig, la Ditt rike komme, la Din vilje skje i min by som i himmelen!"

Når ett lem lider

I en huskirke nær meg har det de siste drøye to ukene utspilt seg et drama. En afghansk asylsøker, som hadde fått avslag på søknad om opphold i Norge, ble hentet av politiet. Siden har han sittet i fengsel, og etter hva vi forstår - med det aller første blir han sendt ut av Norge, ut av Festning Europa. Avslaget hans ble gitt før vi ble kjent med han. Etter avslaget, for halv annet år tilbake og fram til i dag, har han vandret i blant oss og med Jesus. Han er døpt, han vitner ivrig om Jesus, og hjelper sine egne landsmenn til å lese i bibelen.

I dag var en av våre innenfor murene for femte gang siden vår venn kom dit. Resten av oss som hadde tatt turen til Norges mest bevoktede fengsel, stod utenfor, takket Gud, ba om beskyttelse, sang og delte levende fra Bibelen.

Vi frykter for vår venns liv. Han tror på Jesus og ønsker å leve disipellivet. Afghanistan er ikke er trygt sted for han. Hvis norske myndigheter hadde trodd vår venn, hadde han fått oppholdstillatelse i Norge. Men de tror ham ikke, og han har heller ikke fått lov til å gjøre rede for seg overfor norske utlendingsmyndigheter det siste halvannet året. Vi ber om et mirakel. Og vi vil sloss videre for hans rettferdighet.

Her følger noen svar som han har gitt til huskirkeverten som har fått besøke han i fengselet de siste to ukene:

Hvorfor kaller du deg en kristen?

Jeg var ingenting før. Jeg var i mørket og hadde mange tunge ting å bære på. Når jeg leste bibelen og lært om Jesus lærte jeg at Jesus sa til meg: Gi alle problemene til meg og jeg vil gi hvil, jfr Matteus 11,28. Jeg var i mørket og kunne ikke se noe, ønsket at noen kunne hjelpe meg. Jesus hjalp meg, tok meg ut fra mørket. Jesus sier: Jeg er din Gud, du er min sønn, jeg bryr meg om deg, elsker deg, og vil frelse deg.

Han ønsket ikke å kalle meg en synder, men en sønn. Helt kort hvorfor jeg er en kristen: Jesus frelste meg, og hjelper meg. Jeg er i hans familie. Jeg er nå (navnet) – kristen.

Jesus sier et sted: Jeg ønsker å skrive (navnet) navn i min bok. Derfor er jeg en kristen.

Hvordan er det å sitte i fengsel nå og vente på utreise?

Det er vanskelig for meg. Men Gud ønsker å prøve min tro, og Gud ønsker å gjøre meg sterk. Når du er i en vanskelig situasjon, ingen kan gjøre noe for deg, ingen kan gi deg fred og håp – i denne situasjonen kommer Jesus og spør: ”Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Jeg vil gi deg fred og styrke.”

Hva synes du om norske myndigheters vurdering av din asylsøknad?

De ser ikke min sak veldig nøye. Da jeg først kom til Norge gav jeg dem en korrekt informasjon, slik at de kunne få tillit til meg. Jeg gjorde dette, og trodde på at regjeringen ville hjelpe meg. Jeg ville ikke skjule noe, men bringe alt frem slik det var. Hvis jeg å få til å bli, kunne jeg ha funnet annen vei. Men jeg gjorde slik fordi jeg trodde regjeringen ville hjelpe meg. Når noen i UNE gir deg negativt svar, ga de ikke noe alternativ, et sted jeg kunne henvende meg for å få hjelp, så jeg kunne ta opp igjen saken. Vanskelig å ha tillit til den advokat de hadde gitt meg. Det opplevdes som han var en som arbeidet for UNE, ikke for klienten, etter ordre fra UNE.

Hvordan ser du på det å skulle bli sendt tilbake til Afghanistan?

Som normalt menneske er jeg veldig bekymret for å skulle tilbake til Afghanistan. Jeg er redd for hva som skal skje i Afghanistan med meg. Én ting er viktig for meg: Hvis jeg dør i Afghanistan fordi jeg tror på Jesus vil jeg bli sammen med min Herre Jesus. Jeg er veldig spent og glad med tanke på det. Hvis jeg er i live ønsker jeg å invitere så mange som mulig av folk som taler farsispråket til å kjenne en levende Gud, ikke en dø, jfr Fil 1,19-22. Det vil glede meg. Men bare Gud vet.

Tilbake til Gud?

Med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes, har det hett i Norge i mer enn 1000 år.
Norge er på vei inn i en valgkamp. Visst er en del av det norske lovverket blitt både menneske- og gudfiendtlig. Også den kommende stortingsperioden vil demokratiet sannsynligvis ta oss nye steg vekk fra et lovverk der menneskets ukrenkelige verdi beskyttes og familien som institusjon undergraves. Men er det uloven som øder landet? Er veien tilbake til gode lover kirkens kamp? Er det slik Norge kan komme tilbake til Gud?
Et apropos til dette viderebringes herved fra boken "Feil fortelling fortalt", skrevet av Truls Åkerlund og nylig utkommet på Hermon forlag.
"Pionerene i vekkelsesbevegelsene synes ikke å ha tenkt om sin samtid - vår fortid - at Norge på noen som helst måte hadde kommet til Gud. Drevet av kjærlighet og pasjon kalte de land og folk til frelse og omvendelse - nettopp fordi Norge ikke var et kristent land. Gjennom nostalgiens slør betrakter vi gårsdagens misjonsmark som løftesland, og kirken mister sitt primære oppdrag av syne.
Kampen for en kristen nasjon går feil fordi den tar utgangspunkt i feil fortelling. Den begynner med forestillingen om det kristne samfunnet som en gang var, men som nå må forsvares med nebb og klør. Denne kampen representerer en drift bort fra kirkens primæroppgave, nemlig å løfte fram evangeliet som gode nyheter for samfunn så vel som for individer. Og Herrens budskap kan bare formidles på Herrens måte; ved å ta håndkleet og tjene andre, ikke ta opp sverdet og tvinge i kne.
Veien til samfunnsendring går om endrede hjerter, ikke omvendt. Det er en kortslutning å tro at vi kan forandre et land ved å forandre dets lover. I et demokrati representerer lovgiverne folket, og skal lovene endres, må folket endres først."

Selv har jeg 20 år som folkevalgt bak med, til og med ved et par ørsmå visitter i den lovgivende forsamling. Politikk er en meningsfyllt oppgave. Men politikken er også en veldig dennesidig, endimensjonal arene, som er svært begrenset hva gjelder det viktigste - menneskenes hjerter vendt til Gud. Slik har jeg alltid sett det, men tydeligere med årene. Samtidig har erkjennelsen av kraften i det enkle livet med Jesus og hans venner vokst fram med styrke.
Et biprodukt av dette er også behovet for å skille de to enda lenger fra hverandre. En overbevisning har vokst fra om at kirkens privilegier gjennom institusjoner, embetsmenn, økonomi, regler og lovverk er et stort hinder for evangeliet. Vi har kanskje å gjøre med den sterkeste årsaken til at kirken mister virkning som lys og salt. Derfor: Både lav og høy kirkelighet kan takke Gud for at vi nå kollektivt fratas posisjoner og makt og roller i det synlige samfunnet, og med glede ta i mot et spennende liv "under radaren". Jeg håper dette får stor betydning for hvordan den bekjennende kirke lever. Vi som bor i en ukristelig del av landet har en fordel. En ny tid er her allerede, i alle fall i løpet av dette tiåret. Bibelbeltet må kanskje vente til neste generasjon før man får ristet av seg kirkens konstantinske fangenskap.

Tjenesten uten krykker

I et organisk menighetsliv er det dårlig med faste aktiviteter, semesterplaner, og komiteverv. Og det er jo nettopp noe av poenget - at ikke disse tingene er det som er menighetslivet. For min del bunner det i en opplevelse av at tradisjonelt menighetsliv binder ressurser som tilhører hverdagslivet og menneskene man ellers omgås og er ansvarlig overfor - i familie, på jobb, i nærmiljø og huskirke. Den prisen blir for høy. Derfor blir disse kjente tjenesteaktivitetene droppet. Det er jo ikke noe galt i seg selv med slike aktiviteter. Problemet er at de fortrenger lett det viktigste, både fordi det tar tid og fordi det gir en følelse av å gjøre noe viktig i Guds rike.
Menighetsliv kan beskrives på ulike måter, men jeg vil vel si at det kan handle om et liv sammen med Jesus og noen av de andre vennene hans. I dette livet har Guds ord en veldig sentral plass. Og fellesskapet sammen rundt gavene fra Jesus i Herrens måltid. Hensikten med dette livet er å ære Gud og elske mennesker, slik at frukten av menighetslivet er at flere kan blir født, få leve og vokse i Livet.
Her er tjeneste viktig. Når aktivitets- og semesterplankrykkene er borte, er den store faren ved en slik back to basic-menighetsform at det blir lite bevissthet rundt tjeneste. Der har vi en felles oppgave om å minne hverandre på at livene våre er til for andre, i tjeneste for Gud og mennesker. Tjeneste handler jo om å ta ansvar, forplikte seg, bære og være. Å kaste krykkene er godt, neste steg må aldri bli sofaen. Hver dag er en tjeneste, hvert møte med et annet menneske, hver oppgave som skjøttes i hjem og samfunn - alt er tjeneste. Bibelen sier at vi skal gjøre alt som for Herren.
Uten tjeneste dør troen. Ikke at vi må gjøre noe for å få troens gave. Alt er fullbragt. Men ingen andre kan leve livet for oss. Vi har fått det for å leve, tjene og vokse. Vårt kall er å følge Jesus der han går, der vi lever. Derfor skal vi ikke sitte å vente på at noen skal sette oss i arbeid. Dagene er gitt oss, livet likeså, evner og anlegg og alt annet - for å tjene.

Oppstandelseshistorien er beviselig sann

"Til dens fordel som levende sannhet finnes det så overveldende bevis - positive og negative, faktiske og i omstendighetene - at ingen intelligent jury i verden kan unnlate å avgi den kjennelsen at oppstandelseshistorien er sann."
Dette har tidligere høyesterettsjustitiarius i England, Lord Darling, uttalt.
I huskirkas påskefrokost gikk vi gjennom de fire viktigste hovedbevisene på Jesu oppstandelse. En av tenåringene tegnet det ned slik, mens vi delte:

Den tomme graven.
Jesus viste seg for disiplene, mer enn 500 på en gang.
Oppstandelsen hadde en overveldende øyeblikkelig virkningen på 1000-vis av mennesker.
Oppstandelsens virkning over tid på utallige millioner mennesker, for ikke å si milliarder. Mange av oss som var samlet til påskefrokost kunne også føre følgende bevis: At Jesus lever vet vi fordi vi har snakket med han senest i dag.

Evangeliet er et operativsystem, ikke en applikasjon

Apropos Skjærtorsdag:
"Når kristen-Norge skvises, ser det ikke alltid like lekkert ut. Framfor å gripe til håndkledet, griper vi til sverdet. Vi stiller oss med Peter og vil tvinge fienden i kne og drive ondskapen på retur. Det er et edelt mål, men det helliger ikke middelet. Herren går veien om korset fordi Han vil vinne folks hjerter, ikke deres påtvungne lydighet. I kampen mot noe som er verdt å være imot, kan vi fort ende opp med å bli for noe som ikke er verdt å være for. Vi stemmer i mobbens rop om korsfestelse framfor den korsfestedes bønn om tilgivelse for dem som ikke ser hva de gjør. Det er ikke kjærlighetens evangelium. Det er feil fortelling fortalt."

Sitat fra nettopp Feil fortelling fortalt, nylig utkommet bok av Truls Åkerlund på Hermon forlag. Da jeg så den kom, bestilte jeg med en gang. Hans forrige Gud i kirkeasyl var en vass analyse som bør leses av mange flere, forutsatt at man bryr seg om Kirken i Norge. Det samme gjelder denne - fantastisk at noen bryr seg med å skrive med og for både hjertet og hodet.
En smakebit til:
"Livets viktigste relasjoner kan ikke bygges av det fleksible materialet samtiden stiller til rådighet. En individorientert lykkemoral kan ikke bære forpliktende relasjoner som ekteskap, familie og nytestamentlig menighetsliv. Jeg holder meg til min kone så lenge hun gjør meg lykkelig. Jeg går til den menigheten som passer meg når det passer meg. På veien mot lykkeland reduseres andre mennesker til midler som kan ta oss dit vi vil. Inntil døden skiller blir en retro klisjé, pakt og forpliktelse levninger fra en tid hvor folk trodde på romantiske idealer. En slik kultur kan ikke overleve seg selv. "En stor sivilisasjon blir ikke beseiret fra utsiden før den har ødelagt seg selv fra innsiden", er påstanden fra historikeren og filosofen Will Durant. I lengden får ingen noe når alle vil ha alt."
Menighetsliv når det passer, praktisk eller pr livsfase, gir bare drass og stress. Man tror man er fri og lurer seg selv. La det like gjerne være, da. Men først og fremst: Ta heller i mot omvendelsens gave, og gå inn i forpliktende relasjon med andre kristne. Vet du ikke hvor du skal gjøre det, start et fellesskap selv. Det erikke farlig.
Har du hengt med helt hit, tåler du en til:
"Når troen ukritisk tilpasses en forbrukerlogikk hvor individets interesser fortsatt står i sentrum, er det et halvt evangelium og ikke egentlig godt nytt. Å tilfredsstille uten å utfordre, berolige uten å bevege, har aldri vært kjernen i det bibelske budskapet. Sagt på dataspråket er evangeliet et operativsystem, ikke en applikasjon. Hvis det fungerer tilfredsstillende på toppen av andre systemer, er det fordi det har blitt feil eller ufullstendig installert."
Min kommentar er at mange forkaster Jesus fordi evangeliet brukes som en applikasjon, noe man ufullstendig installerer oppå livet, i stedet for at det blir systemet man lever og ser livet gjennom. For deg som har barn - evangeliet må installeres som et operativsystem. Det kan ikke menigheten gjøre for deg, det må du ved Guds nåde gjøre selv (uten Guds nåde og Den Hellige Ånd er det uansett umulig). Men ditt eget liv i menigheten har nok stor virkning på dine ferdigheter med installasjonen, eller mangel på sådanne.
Advarsel - mer kan komme. Jeg har foreløpig bare lest en liten del av boka

Maktdemonstrasjon

Jesu fotvask Skjærtorsdag er en rein maktdemontrasjon. Slik kan bare den tillate seg som er i posisjon for all makt i himmel og på jord. Han som ikke trenger annet enn å vise kjærlighet og tjenersinn, fordi han har seieren inne. Han vet at Den treeninge Guds plan vil føre fram. Ingen kan hindre det. Mellomtidens prosjekt er å elske flest mulig inn i planen. Da er fotvaskerforbildet en maktdemonstrasjon, ment for etterfølgelse.
Det sårbare, det ydmyke, det bøyde gir rom for kjærlighet og tjenersinn. Menneskenes grunnskade er så tung at en hver struktur som gir trygghet, makt og stolthet, ikke minst alt kirkelig som gir slikt, er påtrengende fristelser for egenrådighet og selvrettferdighet. Derfor har jeg endt opp med det menighetslivet som kan kalles organisk, der huskirke er en brukbar form og leve kirke er et dekkende begrep. Ikke fordi det løser noe i seg selv, men fordi det kler av menneskelig trygghet, makt og stolthet. Mange fristelser er fjernet. Slik blir veien kortere til avhengighet av han som vasker mine føtter.

Påskemix - dødsdrama, påskepynt, og syndenes forlatelse

Forbigang, betyr det. Påske. For 4000 å siden gikk dødsengelen forbi alle hjem i Egypt der hvor blodet fra et nyslaktet lam var strøket over døren. Derfor er det noe som heter påskelam, selv om veien fra dødsdramaet i Egypt til norske middagsbord i påskeferien er laaaaang. Halvveis på veien, for cirka 2000 år siden, ble Jesus ofret som et påskelam, slik at de som tar tilflukt under hans blods beskyttelse, går fri fra syndens lønn - døden. La meg skynde meg å legge til at oppstandelsen som skjedde 1. påskedag er grunnen til at dette gjelder for alle som tar i mot troens gave i dag. En manns død var ikke nok. Men denne mannen var Gud selv, og han vant over døden ved oppstandelsen. Så derfor.
Blod og offer og død. Det er jo et stykke fra dette til gule påskekyllinger og påskemarsipan og påskekryssord. Men det faktum at nordmenn unner seg minst tre og en halv fridag fra jobben nå i slutten av mars, er jo i bunnen og grunnen som følge av Jesu stedfortredende soningsoffer.
Sist søndag (også kalt palmesøndag) hadde vi spleis i huskirka. Vi var to familier som "alltid" møtes, og to familier som er blant våre venner. Middagsspleis er alltid spennende. Det blir ganske fargerik middag, og minst en posjon ekstra :-) Vi sang noen kjente påskesange og salmer. Disse sangtekstene går ikke rundt grøten - det er rett på sak: "Deg være ære, Herre over dødens makt". "Påskemorgen slukker sorgen". "Oppstått er Jesus, hurra, hurra!". Etter middagen, mens noen barn og voksne laget påskepynt, satt noen av oss andre med kaffekoppen og pratet videre ut i fra sangtekstene og hva den kristne troen handler om (pluss at vi pratet om jobb og ferie og andre hverdagsteamer). Midt i samtalen sa en av oss, som ikke bekjenner seg til Jesus, som en slags oppsummering; "syndenes forlatelse". Og bedre kan ikke påske oppsummeres, enn syndenes forlatelse. Uten den er verken kirke eller påskelam eller påskemarsipan mye verdt. Men med syndenes forlatelse ligger alt klart for å en ny start.
God påske!

Hverandre-verdiene

Et søk på ordet "Hverandre" i Det nye testamentet viser hvordan de urkristne var flettet sammen i fellesskap og interaktivitet, sier forfatter Sjur Jansen i boka "Fra urmenighet fra scenekirker".

Ha kjærlighet til hverandre.
Vent på hverandre.
Tjen hverandre.
Bær hverandres byrder.
Bær over med hverandre.
Vær hverandres lemmer.
Vær gode mot hverandre.
Vis medfølelse med hverandre.
Tilgi hverandre.
Vær hverandre underordnet.
Ikke lyv for hverandre.
Undervis hverandre.
Rettled hverandre.
Trøst hverandre.
Sett mot i hverandre.
Oppmuntre hverandre.
Oppbygg hverandre.
Ikke baktal hverandre.
Vær ydmyke mot hverandre.
Lev i fred med hverandre.
Vask hverandres føtter.
Ha omtanke for hverandre.
Oppgløde hverandre.
Ikke klag på hverandre.
Bekjenn synder for hverandre.
Be for hverandre.
Vær gjestfrie mot hverandre.
Ha fellesskap med hverandre.
Elsk hverandre.

Sjur utfordrer videre: Tenk gjennom om hussamlinger eller tradisjonell gudstjeneste har best rammer for å leve ut hverandre-oppfordringene.

Sjur Jansen kan også følges på bloggen Bygge mennesker

Kirkebyggene kirkens fremste egenproduserte hindring?

For noen år siden gikk jeg ut døra på kirkelokalet for siste gang. Dette er ingen hovmodig påstand, men et enkelt faktum: Jeg forlot kirken i fysisk betydning som forsamlingslokale, og har i vært fall ingen planer om å vende tilbake. Naturligvis blir det et og annet besøk i kirkebygg og forsamlingslokaler. Man blir jo invitert til hyggelige begivenheter, og menneskene som ferdes på innsiden av slike er fortsatt mine venner - mye bra folk, mye bra opplegg.

Men kirken er jo ikke hus, hvis vi snakker om et sted der Gud bor på en særlig måte, som man jo blant annet gjør ved å bruke benevnelsen "Guds hus". Rundt dette hersker det en ugrei blanding av forvirring, ubevissthet og religion. Vi har det jo blant annet med å vigsle slike hus i den kroken av kirkelandsskapet der jeg hører hjemme. Det er naturligvis godt og riktig ment, men effekten tror jeg er - for det første - helt verdiløs, åndelig sett, og - for det andre - helt forferdelig, pedagogisk sett. Dette blir en tilslørende handling, som indikerer at Gud bor i hus bygd av menneskehender. Kirkens første martyr understreket nettopp dette (Apg 7,48), og ble steinet for det.

Hva er det så som blir så mye bedre hvis man slutter med å gå inn i kirkebygg og forsamlingslokaler for å være kirke? Ingenting, etter min erfaring. Å følge etter Jesus gjenstår like fullt. Det radikale livet for og med andre, rundt bibel, bønn, nattverd og fellesskap, til Guds ære. 100 % avhengig av Den Hellige Ånd.

Men det fjerner i alle fall en av de største hindringene, hvis man tar utgangspunkt i det sortementet som kirkefolk selv har etablert, for at kirke kan være et organisk liv i hverdagen. Et liv midt i den verden vi lever sammen med alle de menneskene som kirken er til for og Jesus har gjort alt ferdig for.

Slutt dere sammen i husmenigheter

"Alt for lenge har den store massen av Guds folk og Jesu venner vært et publikum i kirkebenkene. Nå er tiden kommet for denne appellen: Slutt dere sammen i husmenigheter! Dette betyr ikke at dere bør slutte å gå på de vanlige gudstjenestene, men det betyr at det behovet dere har for kristent fellesskap og personlig nærhet til andre Herrens disipler blir tilfredsstillet. Det sitter fullt av ensomme og skuffede kristne rundt omkring i kirkene, bedehusene og misjonshusene. De er ikke skuffet over evangeliet. De er glade for å være Guds barn. Ofte får de også stort utbytte av å høre prekener og delta i sangen. Men de er dypt skuffet, og tvers igjennom utilfredse, fordi de ikke har funnet inn i et virkelig kristent fellesskap.

Det finnes en historie om en mann som beholdt hatten på i kirken. Presten og klokkeren visket nervøst sammen om saken. Til slutt gikk klokkeren ned og forklarte at vi pleier å ta hatten av oss i kirken. Strålende fornøyd rakte mannen fram sin høyre hand til hilsen mens han med sin venstre tok av seg hatten. Jo - det vet jeg godt, sa han, men jeg beholdt den på for å se om jeg kunne få hilse på noen."

Dette er innledningen på Edin Løvås bok om husmenigheten, som kom for snart 30 år siden. Den er knallaktuell, lun og utfordrende. Hele boken finner du her