"Kirken er ikke mer hellig enn en do," siterer Vårt Land på sin fredagsførsteside rett før jul. Og jeg kårer det til årets beste avisforside, helt uten annen begrunnelse enn at den intuitive, ekstremt subjektive.
Temaet for forsiden er i utgangspunktet kirkeasyl, og justisministerens beslutning om å be politiet om å avvikle ordningen, i samarbeid med "Kirken". Den sakens kjerne skal jeg ikke si noe bastant om. Vanskelige greier. Visst er det en god ting at kirken betyr noe for mennesker i nød. Myndighetenes behandling av asylsøkere kan være ganske så tankevekkende. Det har dette året så visst gitt meg nær kjennskap til. I huskirkenettverket som jeg lever har vi også vært et tilholdssted for mennesker i nød, og enda mer - et sted der mennesker har blitt kjent med Jesus, tatt i mot troens gaver og levd ut sin tro og sitt liv - levd menighet. Vi har sett en venn få oppholdstiltatelse på grunn av troen på Jesus, andre har flyktet videre i frykt for å bli retturnert dit de ikke vil, mens andre av våre søsken igjen har blitt hentet av politiet og returnert under dramatiske omstendigheter fordi de ikke blir trodd av myndighetene. Visst kan det oppleves veldig rett å bry seg, og å gi beskyttelse. Slik sett vil jeg ikke ta stilling til kirkeasyl, eller si noe mot de menighetene som tar en slik byrde. Jeg forutsetter at de gjør det i tro og medmenneskelighet - Gud velsigne dem i det.
Men - hele ordningen med kirkeasyl bygger på falske premisser om hva et kirkebygg er. At kirkebygget skulle ha noen form for særlig hellighet utover andre bygg. At "basketak foran alteret", som en politiker uttalte det i sakens anledning, skulle være mer uverdig enn basketak et hvilket som helt annet sted. Den danske forskeren som uttaler seg i Vårt Land setter skapet på plass - "Kirken er ikke mer hellig enn en do".
Hvorfor tiltaler denne førstesiden meg så sterkt? Fordi den utfordrer Ola Normanns forståelse av hva kirke er. Og fordi den også utfordrer det meste av tradisjonell kirkelighets forståelse av det samme. Hvorfor kan ikke disse ha sine forestillinger i fred? Vel, det får de stort sett, men: Slike forestillinger står etter min mening i veien for menneskers tro og åndelige modning. I denne forståelsen er kirke noe man går til, ikke noe man lever. Kirke reduseres til arrangementer i hellige bygninger med hellige prester og hellige handlinger. Slik lulles Ola og Kari, også de såkalte aktive kirkegjengere i høy og lav kirkelighet, inn i forestillinger om at det er et helt sett med spesielle forutsetninger som skal til for at de kan ha fullverdig kirke. De umyndiggjøres, sløves, splittes - og Kirkens svekkes, mens den mer og mer sorteres ut på sidelinjen som en livsfjern seremonileverandør. Hverdagslivet er vi dermed dømt til å leve uten kirke. Takke meg til kirke på do!
