lørdag 29. januar 2011

Ville noen savnet den?


Midt i en samling av mennesker, i en kirkelig sammenheng, der all verdens viktige, uviktige ting ble samtalt om, spurte én:
Er det noen utenfor denne menigheten som ville savna den om den blei borte?

Spørsmålet søkk i forsamlingen, og i meg. Det har ligget der noen dager, også med tanke at jeg ville dele det her på bloggen.
Til ettertanke.

torsdag 20. januar 2011

500 frikirkemenigheter kan dø av tradisjonalisme og modernisme

500 frikirkemenigheter har under 30 "aktive", i følge Dawn-rapporten. Det varsles et mulig ras av menighetsdød. Avisen Vårt Land dekker saken i dag, og bortforklaringene er i gang.
Jeg har kjennskap til noen slike små frikirkemenigheter, og er sant og si i en selv. Mange små menigheter sliter med å opprettholde aktiviteter og bygninger og stillinger. Man står i en tradisjon, og henger i stroppen for å innfri forventninger fra mange kanter. Når tradisjonen blir viktigere enn livet, blir det tradisjonalisme - og tradisjonalisme fører ganske sikkert til den visse (menighets)død, selv om det ikke nødvendigvis er noe galt med tradisjonen i seg selv.

Mange menigheter moderniserer på ulike måter, eller slår seg sammen, eller reint ut tiltrekker seg mennesker fra andre menigheter på stedet, fordi de lykkes med å modernisere. Jeg er ikke sikker på at resultatet er noe bedre enn ved tradisjonalisme, det tar bare litt lenger tid... Hvis modernisering blir viktigere enn livet! Å samle flest mulig mennesker, i et bestemt lokale, på en bestemt dag, og servere gudstjenestearrangement utført av noen få, er etter min mening, i beste fall moderne tankegods i en en postmoderne tid. Modernisering i en post-moderne tid - kan det bli annet enn modernisme? Kanskje er modernisering av gamle former dømt til å bli modernisme... så dør de små først, og de store litt seinere!

Mitt eget fellesskap kan synes å være en nær-døden opplevelse, hvis man ser på papiret. Jeg opplever det innenfra, og ser det annerledes. Det er masse liv, masse kraft, kjærlighet og visdom! Det er farlig å være for generell og bombastisk, men jeg kan ikke fri meg fra tanken på at de 500 små frikirkene sannsynligvis kan settes fri til å leve menighet i mellom 500 og 1000 vitale huskirker. Hvis de slipper fri fra tradisjonalisme og modernisme.

fredag 14. januar 2011

100 timer bønnearbeid - en god start på 2011


Fattigmann kafé på Stortorvet har hatt 100 én-times besøk denne uka, når lørdag formiddag er omme - enkeltkristne fra ulike kristne fellesskap i Kongsberg, som har vært der for å be for Kongsberg.

Mye av det som er bedt om i Jesu navn, og er etter Guds vilje, vil i sin tur bli lagt ferdig for oss eller andre troende søsken, som gjerninger vi kan vandre inn i. Nå gjelder det å ha åpne øyne og ører og hjerte de neste dagene.

Jeg har aldri vært med på bønnemøter med så god oppslutning, så god og avslappa atmosfære, med så mange forskjellige mennesker. Og - med aldersspenn mellom 0 og 75 år, tre generasjoner hver dag, minst tre ulike menigheter hver dag, gjerne fire, og en dag fem. Dette har vært veldig gøy! Det vil bli nok mer, og 2011 har fått en spennende og løfterik start.

mandag 10. januar 2011

Bønn for byen

Denne uken samles kristne i Kongsberg daglig på tempelplassen, i bønn for byen.
Hvor er tempelplassen? Like det eller ikke, men Stortorvet kjøpesenter er mye i nærheten av byens tempel, og her blir det bønnesamling hver dag (klokka 16-17 og 19-20), rundt kafebordene ved Fattigmann. Kafeen har ønsket oss velkommen! Det blir samtalebønn over en åpen bibel og kaffe.

Jeg gleder meg til denne uka. Jeg tror det blir en stille og sterk markering av Guds rike. Jeg tror enkeltmennesker skal hjelp. Jeg tror byen blir velsignet i Jesu navn.

onsdag 5. januar 2011

Takk for maten

Hverdagsspleis er bra, når det passer! Det blir ikke så ofte i travle hverdager, men innimellom tar noen i huskirka vår initiativ til middagsspleis på en hverdag. I går var vi folk fra fire husstander som ba Gledens Herre være vår gjest. Etter at de fleste av oss hadde gått, kom visst også en etternøler (fra en femte husstand) og spiste opp restene...

På huskirkasamlinga siste søndag blei det lufta interesse for spleis. Verstfamilien sendte deretter ut beskjed til de interesserte om hva vi andre kunne forvente av lokale leveringer (i dette tilfelle poteter og grønnsaker), og en pekepinn på hva hva vi andre kunne bidra med (denne gang et eller annet fiskeaktig).
En sånn spleis blir et ganske morsomt måltid, mye godt å putte på tallerkenen, selv for meg som er så barnslig og bortskjemt at jeg ikke "liker fisk" (sutreunge!!)...
Fjorårets fortsatt ganske ferske julebakst fant også veien til gane og vom. Den liker jeg alt for godt :-)
Takk for fisken og fellesskapet og fjorårets julebakst!