I 25 år har jeg levd medstrøms med og i det kristelige, besteborgerlige liv. Jeg tror kanskje nok tid har gått med til dette.Svensken Peter Halldorf skriver i sin meget anbefalelsesverdige bok, "Ånden folk" (Luther Forlag):
"Det er vanskelig å forene medlemskap i en institusjon med et disippelskap som nærer hjemløshet og føder frihet fra denne verden. De radikale disippelbevegelsene som oppstår i ørkenen på 200-tallet og 300-tallet, er reaksjoner mot den tiltagende institusjonaliseringen av kirken. Når kirken blir bofast i verden, bryter noen opp og drar ut på vandring mot sitt rette hjem."
Jeg tror historien gjentar seg. Jeg tror vandringen ut av institusjonene - både innenfor dem og utenfor dem - fortsetter. Jeg tror huskirkelivet kan være en slik nødvendig vandring, "mot sitt rette hjem".
Nordmannen Truls Åkerlund ga for noen år siden ut en skikkelig frisk bok. "Gud i kirkeasyl" (Genesis Forlag). Her er det mye humor og mye alvor. Han mener at "Gud søker mennesker som vil ta risken på å leve sårbart og autentisk utenfor kirkeasylets trygge rammer, for gjennom vår ydmykhet og vilje til tjeneste vil Han komme nær til dem som våre kanonader har holdt på avstand." Med kanonader sikter Åkerlund til evangeliserende framstøt og kamp for den rette moral. Han siterer blant annet amerikaneren Don Miller:
"Menigheten er som et såret dyr nå om dagen. Vi pleide å ha makt og innflytelse, men slik er det ikke lenger. Mange av lederne våre er opprørt på grunn av dette og oppfører seg som bortskjemte unger fordi de ikke kan få viljen sin. De kamuflerer handlingene sine så de ser ut som at de er prinsippfaste, men det er det ikke det - det er bitterhet. De ønsker å ta med seg ballen sin og gå hjem fordi de må sitte på benken. Det Gud ønsker at vi skal gjøre, er å sitte på benken i ydmykhet og vende det andre skinnet til. Dette er det rette utgangspunktet for å dele vår tro: En holdning av ydmykhet og kjærlighet, ikke ut fra begjær etter makt."Jeg tror svekkelsen av kristendommens plass i samfunn og skole og hvor det måtte være, er så absolutt et resultat av at menighetsinstitusjonene - lavkirkelige så vel som høykirkelige - har fått større plass enn Livet. Derfor tror jeg det er til pass for en selvtilfreds, besteborgelig kristlighet, meg selv medregnet. Nedleggelser av kirker og sognemenigheter, og forslag om religionsnøytrale byer - kom med det! Det er nødvendige for å få ryddet av veien alt rasket fra den moderne tid, og gjøre kirken relevant i en post-moderne tid.
