onsdag 28. desember 2011

Er menighetslivet sunt?

VG gir impulser til romjulsrefleksjon om sunt menighetsliv. Se huskirkas blogg http://www.dinkirke-gk12.blogspot.com Se også VG http://touch.vg.no/article.php?artid=10032756
Med ønske om et ikke altfor innholdsrikt, men velsignet godt, nytt år til alle, uansett kirkeform og kirkesyn.

tirsdag 29. november 2011

Menigheten kommer hjem

Hvilket sted er det enkleste sted for en mann å være åndelig? Er det ikke når man gjemmer seg bak en stor talerstol, oppdresset i hellig skrud og taler hellige ord til en masse uten ansikter og deretter forsvinner inn på et kontor? Og hva er det vanskeligste, og kanskje derfor det mest meningsfulle stedet å være åndelig? Hjemme, foran kone og barn, der alt han sier og gjør automatisk blir utsatt for en lakmustest, og der hykleriets ugras effektivt blir luket ut og ektheten kan vokse. Store deler av kristenheten har flyktet fra familien, ofte det sted der man har opplevd åndelige nederlag, til organiserte kunstige forestillinger i hellige bygninger langt borte fra atmosfæren i det virkelige liv. Ettersom Gud holder på med å gjenvinne hjemmene, vil menigheten vende seg tilbake til sine røtter - der den kom fra. Den kommer bokstavelig talt hjem, og fullfører kirkehistoriens sirkel mot slutten av denne verdens historie.
Når kristne på alle livets arenaer, i alle kirkesamfunn og uansett bakgrunn, kjenner gjensvaret i sin sin ånd på hva Guds Ånd sier til sin menighet, og begynner å høre globalt og handle lokalt, vil de etter hvert fungere igjen som ett legeme. De vil organisere seg selv i nabolags-/husmenigheter og møtes til regionale feiringer eller feiringer for hele byen. Du inviteres til å bli en del av denne bevegelsen og gi ditt eget bidrag. Kanskje vil ditt hjem også bli et hjem som forandrer verden.
Og med dette - tese nummer 15 fra Wolfgang Simson "Hjem som forandrer verden". Gjerne for meg - hvis hjemmene gjenvinnes kan alt skje. Hvis ikke, kan kanskje ingenting skje...

onsdag 2. november 2011

For 25 år siden

Nøyaktig i kveld. Da gikk jeg og min nårværende bedre halvdel på kino sammen for første gang, og den kvelden blei det oss! Purpurfargen var filmen. En sterk sak, og det var nok ikke helt uvesentlig for min del at Andrea Crouch stod for filmmusikken.
Men i ettertid er det dama som tok showet, og jeg er utrolig takknemlig til hu' og Gud for 25 år med så mange velsignelser. Det er ikke mulig å telle alle. Og - aldri har vi vært rikere enn nå, aldri har vi hatt det bedre. Jeg håper og ber at det skal vare og vokse.
Inne i skogen, langs en grusvei på Åsen, ikke langt fra her vi bor nå, står det et tre. Det er mer enn 25 år gammelt, men ikke så mye mer. Går man helt borttil og ser etter, kan det skimtes at noen har risset inn i treet. Det ligner på et hjerte, og det står noen bokstaver, vanskelig å se hvilke, på hver sin side av et +tegn. Men jeg vet hvilke. Det er våre bokstaver, et morsomt minne fra starten på en enda bedre fortsettelse. Hjertet på treet har vokst med treet og årene.

søndag 30. oktober 2011

Utvikling av en forfølgelsessikker ånd

De korsfestet Jesus, alle kristnes sjef. I dag er hans etterfølgere ofte mer opptatt av titler, medaljer og sosial status, eller verst av alt, de forblir stille og er ikke verd å bli lagt merke til i det hele tatt, sier Wolfgang Simson i tese nummer 14 i "Hjem som forandrer verden", og fortsetter:
"Salige er dere når dere blir forfulgt" sier Jesus. Bibelsk kristendom er en kraftig trussel mot hedensk gudløshet og syndighet, en verden som regjeres av grådighet, materialsime, misunnelse og alle slags demoniske etiske standarder, sex, penger og makt. Dagens kristne er i mange land ganske enkelt for harmløse og høflige til å være verdig å bli forfulgt. Men når kristne igjen begynner å leve ut standarden for livet som beskrives i Det nye testamentet og, for eksempel kaller synd for synd, vil omvendelse eller forfølgelse være en naturlig reaksjon fra denne verden som det alltid har vært. I stedet for å kose oss i vårt reir av midlertidig religionsfrihet, bør kristne forberede seg på igjen å bli oppfattet som den hovedskyldige av verdenshumanismen, dette moderne slaveri der man må ha det gøy, og den åpenlyse selvtilbedelsen, det feilaktige senter i universet. Det er derfor kristne kjenner og må kjenne den "undertrykkende toleransen" fra en verden som har mistet alle absolutter og derfor nekter å gjenkjenne og adlyde sin skaper, Gud, med Hans absloutte standarder. Koblet sammen med den voksende ideologiseringen, privatiseringen og åndeliggjøringen av politikk og økonomi, vil kristne - snarere enn de fleste tror - få sjansen til å bli lykkelig beskyldt for å være i ledetog med Jesus. Derfor trenger kristne å forberede seg nå for fremtiden ved å utvikle en forfølgelsessikker ånd og enda mer en forfølgelsessikker struktur.
For egen del vil jeg si: Dette er reine ord for penga. Mange blir engstelige når de tenker på den forfølgelsen som kan komme med styrke, mot kristne. Mange fnyser, kanskje, og tror ikke slikt er realistisk. Jeg er uansett glad for å leve menighet i en huskirkestruktur. Jeg tror ikke det er likegyldig hvilken struktur vi velger, heller ikke når forfølgelse blir en realitet.

torsdag 13. oktober 2011

Fra kirkesamfunn til feiring for hele byen


Jesus ba om en universell bevegelse, og det han fikk var en rekke religiøse foretak med verdensvide kjeder som markedsførte deres spesielle kristendomsmerke og som konkurrerte med hverandre. Gjennom denne merkelapptenkningen av kristenheten har mye av protestantismen derfor blitt politisk ubetydelig og ofte mer opptatt av tradisjonelle spesialiteter og intern religiøs strid enn å utvikle et kollektivt og samlet vitnesbyrd overfor verden. Jesus ba simpelthen aldri noen om å organisere seg i kirkesamfunn. I kirkens første tid hadde de kristne en dobbel identitet: De var sant nok Hans kirke og vertikalt omvendt til Gud, og så organiserte de seg i henhold til geografi, dvs de omvendte seg også horisontalt til hverandre her på jorden. Dette betyr ikke bare de kristne naboene i nabolags- eller husmenigheten der de delte sine liv på lokalt nivå, men også at kristne kom sammen som et hele, med felles identitet, så ofte de kunne til feiringer for hele byen eller regionen. På denne måten legemliggjorde de kirken. Ektheten i nabolaget koblet med en regional- eller byomfattende felles identitet vil ikke bare gjøre kirken politisk betydningsfull og åndelig overbevisende, men vil åpne opp for en tilbakevending til den bibelske tanken om "menigheten i byen".
Gudfeldighetene ville det slik at det lå til rette for å distribuere tese nummer 13 fra "Hjem som forandrer verden" i dag, samme dag som menighetsnettverket som vår huskirke er en del av rutinemessig skal ha menighetsmøte med tilsynsmannen fra vårt kirkesamfunn. Tilsyn er bra, det er sunt og godt å stå i en sammenheng, der noen uten i fra har kontakt og innsyn i våre kristne fellesskap. Hvorvidt dette hører hjemme i kirkesamfunn eller andre regionale nettverk, bør diskuteres. Personlig tror jeg bestemt, og med et litt skjevt smil om munnen, at kirkesamfunnene er et resultat av syndefallet. Vi forstår stykkevis og delt, og derfor blir det slik - og må kanskje forbli slik, i noen grad. Samtidig er det mer som samler kristne, enn som skiller, derfor burde det kanskje også vært annerledes - i alle fall i byen.
For min del har huskirkelivet naturlig resultert i mer kontakt med kristne fra andre kirkesamfunn og menigheter i byen. Jeg har i grunnen alltid satt det høyt, men i og med huskirkevandringa har dette fått enda større mulighet til å blomstre. Dermed fungerer det organiske menighetslivet vårt med hovedvekt på huskirka og menigheten i byen. Kirkesamfunn kommer dermed i tredje rekke, eller noe sånt, og slik tror jeg naturlig det vil være for denne og kommende generasjoner.

torsdag 29. september 2011

Gjenoppdagelsen av "Herrens måltid" som en middag med ekte mat

Au, som tida flyr - men her kommer Wolfgang Simsons 12. tese fra "Hjem som forandrer verden":
Kirkelig tradisjon har oppnådd å "feire Herrens måltid" på en homøopatisk og dypt religiøs måte, karakterisert av noen få vindråper, en smakløs oblat og et trist ansikt. Men "Herrens måltid" var snarere et innholdsrikt måltid med en symbolsk mening enn et symbolsk måltid med innholdsrik mening. Igjen leder Gud oss til å spise sammen når vi møtes.
Jeg gleder meg over at jeg har fått være med og høste nydelige erfaringer av dette siste halvannet året. I huskirka vår har vi måltidsfellesskap ala frokost med påleggspleis, hver tredje søndag. Da feirer vi nattverd i forbindelse med måltidet, før vi forsetter gudstjenestelivet sammen. Det er i sannhet en hellig stund på mange, mange måter. 15-20 små og store, som deler måltidsfellesskap og samler seg om Jesus og det han gir oss. Jeg tror vi har mer å gå på når det gjelder å hvile i bordfellesskap, og se egenverdien i det, slik at måltidet oppleves som en enda mer integrert del av nattverdfeiringen og gudstjenestelivet. Frokost og kirke, er vel for mange snakk om dårlig tid og dårlig frokost for å rekke å komme seg i kirken før klokka er slagen. Vi er vant med å splitte disse tingene helt fra hverandre. Den veien vi har startet på, tilbake til kirke rundt matbordet, både smaker og lukter godt.

tirsdag 30. august 2011

Nettopp!

Sjekk denne videoen, som ble lagt inn som link i kommentar fra Silje, til tese nr 10 fra Wolfgang Simpson.
Jeg liker at noen tar seg bryet med å lage - og dele - sånne relevante kommentarer.

onsdag 24. august 2011

Fra gudstjenestedyrkelse til Gudsdyrkelse

Tese nr 10 fra Wolfgang:
Bildet av mye av dagens kristenhet kan kortfattet, og litt formildende, uttrykkes på denne måten: Et hellig folk som regelmessig kommer til et hellig sted på en hellig dag ved en hellig time for å delta i et hellig rituale ledet av en hellig mann kledd i hellig skrud mot en hellig avgift. Ettersom den vanlige "opptredenorienterte" gudstjenesteformen krever stort organisasjonsmessig tallent og administrativt byråkrati for å holde det gående, utvikler formaliserte og institusjonaliserte mønstre seg til stive og rigide tradisjoner.
Statistisk sett er en 1-2 timers gudstjeneste svært ressurskrevende, men produserer faktisk svært lite frukt når vi snakker om disippelgjøring av mennesker, det vil si gjennom liv som blir forandret. I økonomiske termer kan vi snakke om en struktur med høye kostnader og små inntekter. Tradisjonelt jar ønsket om å "feire gudstjenesten på den rette måten" ledet til mye kirkesamfunnstenkning, strid om bekjennelse og navnekristendom. Dette overser ikke bare at kristne er kalt til å "tilbe i ånd og sannhet", ikke i katedraler der vi holder sangbøker, men overser også at det meste av livet er uformelt, og det er også kristendom som "en måte å leve på". Vi trenger å forandre oss fra å være kraftfulle skuespillere til å"spille" i hverdagslivet med kraft.
Stort bedre kan det ikke analyseres, mener jeg nok. "Litt formildende" - den likte jeg særlig. Den som bruker sin kraft på å opprettholde et fremmedgjørende skuespill, slik Simson beskriver det, må virkelig gjøre det med et helt hjerte hos Gud, hvis ikke er det dødsens bortkasta - sannsynligvis er det uansett veldig inefektivt, er jeg redd. Livet er vanskelig nok, om vi ikke også skal bygge menigheter som ikke handler om det!

fredag 12. august 2011

Tilbakevending fra organisert til organisk kristendom

"Jesu legeme" er en levende beskrivelse av et organisk, ikke organisert vesen. Menigheten består på lokalt plan av en mengde åndelige familier som hører organisk sammen som et nettverk, og der måten disse delene fungerer sammen på er en integrert del av budskapet som helhet. Det som har blitt maksimal organisering med minimalt organisk liv, må forandres til minimal organisering for å tillate maksimalt organisk liv. For mye organisering har ofte, som en tvangstrøye, kvalt organismen av frykt for at noe kunne gå galt. Frykt er det motsatte av tro, og ikke akkurat en kristen dyd. Frykt ønsker å kontrollere, tro har tillit. Kontroll kan derfor være av det gode, men tillit er bedre. Jesu legeme er tillitsfullt overlatt i hendene på mennesker som leder med tjenersinn og med en overnaturlig karismatisk gave - nemlig å tro at Gud fremdeles har kontroll, selv om de ikke har det. Det må skapes tillitsbaserte regionale og nasjonale nettverk, ikke en ny organisering av politisk økumenikk, for at den organiske kristendom skal gjenoppstå.
Tese nummer 9. Ja, Gud er en ordens Gud - derfor kan vi stole på ham! Simson levner ikke mye igjen til hierarki og styring og strømlinjeforming. Jeg må si jeg stadig også gjør erfaringer som peker på det samme. Hver huskirke vil være forskjellig. La de tusen blomster blomstre. Selvfølgelig blir det frustrasjoner og problemer av en slik måte å leve menighet på, men den som vil unngå det må finne på noe annet enn å leve sammen med andre mennesker om verdens viktigste oppdrag.

søndag 7. august 2011

Gud overlater ikke sin menighet til byråkratisk presteskap

Ingen menighet i Det nye testamente ledes noen gang av en ansatt "hellig mann" som forestår kommunikasjonen med Gud og deretter fôrer noen relativt passive religiøse konsumenter etter Moses' forbilde. Kristenheten har adoptert denne metoden fra hedenske religioner, eller i beste fall fra Det gamle testamente. Den kraftige profesjonaliseringen av kirken etter Konstantin har nå influert kirken lenge nok. Den har delt Guds folk på en kunstig måte i lekfolk og geistlige. I følge Det nye testamente (1. Timoteus 2,5) er der "en Gud, og en mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Jesus Kristus". Gud kan ganske enkelt ikke velsigne profesjonelt religiøse i å tvinge seg inn mellom Gud og mennesker for evig. Forhenget er revnet, og Gud tillater mennesker å ha tilgang direkte til Ham gjennom Jesus Kristus, den eneste veien. For at den enkelte troende skal komme inn i sin "prestetjeneste" må dagens system endres totalt. Byråkrati er det mest tvilsomme av alle administrative systemer, fordi det i grunnen bare har to svar, ja eller nei. Der er ikke rom for spontanitet og menneskelighet, ikke noe rom for ekte liv. Dette kan være greit nok for politikk og bedriftsledelse, men ikke for menigheten. Guds ser ut til å frigjøre sin kirke fra et Babylonsk fangenskap av religiøse byråkrater og kontrollerende åndsmakter, og ut til vanlige mennesker som gjøres ekstraordinære av Gud, og som på Jesu tid fremdeles luktet av fisk, parfyme og revolusjon.
Tese nummer åtte fra Hjem som forendrer verden, Wolfgang Simson (Prokla Media). Her ligger det veldig mye. I dette ligger også forklaringen på at veldig mye av vårt menighetsvirke, heller hører hjemme i kategorien religion enn menighetsliv. Det er jo ganske synd.

søndag 31. juli 2011

Et profetisk kall midt i trøst og oppmuntring

Norge balanserer på en knivsegg mellom forfall og Sannheten i disse dager. Mitt i dette holder NRK konsert i Oslo Domkirke til minne for ofrene etter terror. Konserten illustrerer til det ytterste hvilke skjebnesdager dette er for landet vårt. Her var mange vakre ord og toner til trøst og oppmuntring, men intet mer. Kun rabulisten Ole Paus våget ord som ikke først og fremst klør i øret, men ord som setter på valg - en ekte profet. Han sang en gammel folketone, som han etter eget utsagn hadde brukket litt på både hva gjaldt melodi og tekst - men, du verden - se dette:
Kom hjem, kom hjem, du villfarne barn, fra din mørklagte vei, og fra fristerens garn. Du villfarne barn, du villfarne barn. Kom hjem - å, kom hjem.
Kom hjem, kom hjem, fra løgn og fra last, fra sorg og fra svik, og fra drømmer som brast. Du villfarne barn, du villfarne barn. Kom hjem - å, kom hjem.
Kom hjem, kom hjem, kom din Frelser i favn. Se han lengter så sårt og han visker ditt navn. Du villfarne barn, du villfarne barn. Kom hjem - å, kom hjem.
Se også her http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/272317/ - et budskap til Norge, både drapsmenn, offer, sørgende, likegyldige.

mandag 25. juli 2011

De riktige bitene - men satt sammen på en gal måte

Disse dagene i juli 2011 skaker Norge. Midt i grufullhetene, kommer noe enda mer grufullt til syne, slik jeg fornemmer det: Norge mangler Gud og mangler åndelige ord for nød og sorg og lidelse. Det eneste folkereligiøsiteten sitter tilbake med, er å tenne stearinlys og håpe at det blir bedre. Folkets ledere, som gjør så godt de kan, kan ikke annet enn å besverge seg på at "vi må ikke gi opp", at "frykten ikke må vinne".
Den lokale menighet er verden håp, har den amerikanske kirkegründeren Bill Hybels sagt. Jeg holder fast ved det samme, og derfor - etter å ha pustet dypt - legger jeg ut tese nummer 7 fra Wolfgang Simsons Hjem som forandrer verden:
Når vi legger et puslespill trenger vi å ha det rette bildet å pusle etter, ellers blir sluttproduktet, totalbildet, feil, og de enkelte delene gir ikke mye mening. Dette har skjedd med store deler av den kristne verden - vi har alle de riktige brikkene, men har satt dem sammen på feil måte. Dette kan skyldes frykt, tradisjon, religiøs misunnelse eller en mentalitet av makt og kontroll. På samme måte som vann kan eksistere i tre ulike former - is, vann og damp - finnes de fem embetstjenestene som er nevnt i Efeserne 4,11-12: Apostlene, profetene, hyrdene, lærerne og evangelistene i dag. Men disse er ikke alltid i den "rette form" eller på de rette stedene. Ofte har de frosset til is i et rigid system av institusjonalisert kristendom. Noen finnes som rennende vann, og noen har forsvunnet som damp ut i de tynne luftlag av tjenester som reiser fritt og tilhører "uavhengige" menigheter uten å stå til ansvar for noen. Siden det er best å vanne blomstene med den flytende versjonen av vann, er disse fem utrustende tjenestene nødt til å bli omformet tilbake til nye - og på samme tid eldgamle - former, slik at de totale åndelige organismen kan blomstre og de individuelle tjenestene kan finne sin riktige rolle og plass i helheten. Dette er enda en grunn til at vi trenger å gå tilbake til Skaperens originale tegning for menigheten.
Her var det ikke mye trøst for tunge hverdager, sier du kanskje. Vel, jeg tror at menighet i betydningen av levende Jesustro og Jesusliv er verdens håp. Hvis vi er bygningsarbeidere på dette Guds byggverk, bringer vi håp til verden. Men da gjelder det å bygge slik byggmesteren sier, og ikke jobbe på egenhånd. Her har Simsons noen utfordrende innspill til nettopp det - både for de av oss som en (over)ivrige menighetsarbeidere innen ulike deler av "katedralen", eller de av oss som ikke tror vi har noen plass eller oppgave.

lørdag 9. juli 2011

Ingen kirke ledes av en pastor alene

Den lokale menighet ledes ikke av en pastor, men blir omsorgsfullt tatt vare på av en eldste, en person i nærmiljøet med visdom og ekthet. Den lokale husmenighet inngår i et nettverk ved hjelp av tjenestene fra de fem embetene (apostler, profeter, pastorer, evangelister og lærere) som sirkulerer "fra hus til hus", og der tjenesten til apostelen og profeten er gitt en spesiell og fundamental rolle (Efeserne 2,20 0g 4,11-12). En pastor (hyrde) er en svært nødvendigdel av dette teamet, men han kan ikke oppfylle mer enn en del av den store oppgaven, nemlig å "utruste de hellige til tjeneste" og pastoren må derfor bli utfylt på en gjensidig måte av de andre fire embetene for å kunne fungere etter sin hensikt.


Her, i Wolfgang Simsons sjette tese i "Hjem som forandrer verden", finnes mye som blir veldig galt hvis det praktiseres bitvis. Men nettopp dèt er da også tesens utgangspunkt: At den moderne, tradisjonelle menighet praktiserer tjenestegavene i Efeserbrevets fjerde kapittel bitvis! Pastortjenesten har for stor plass. Stakkars ydmyke pastorer - de løper rundt og prøver gjøre alle til lags og alt godt de kan komme over, og samtidig blir de proppen i flaska! Mens menigheten ser på TV, reiser på hytta, og jobber overtid...


Apostler og profeter kan man jo saktens spørre om finnes som "embeter"? Det er uvant i norsk menighetssammenheng, og en sunn, ikke-hierarkisk praksis er avgjørende for å ta slik begreper i bruk. Menigheter som er seg selv nok vil alltid foretrekke å kun holde seg med pastor, som løper rundt og fyller hull for det allmenne prestedømmet som er opptatt med mer private sysler. Blir pastor utbrent, finner man alltids en ny som har kjempet så lenge med kallet at han eller hun ikke kan motstå oppgaven.


Pastoren er ikke problemet, det er rollen pastoren har fått, som er problemet - og det problemet er gedigent, etter min mening.

mandag 4. juli 2011

Kirken må bli liten for å kunne vokse seg stor

De fleste av dagens kirker er rett og slett for store til å kunne gi ekte fellesskap. De har alt for ofte blitt "fellesskap uten fellesskap". Den nytestamentlige menigheten var en masse som besto av små grupper, typisk 10 og 15 i hver. De vokste ikke oppover til store forsamlinger med mellom 20 og 300 mennesker som fylte en katedral og derfor gjorde ekte og gjensidig kommunikasjon umulig. Nei, i stedet mangfoldiggjorde gruppene seg sideveis, som organiske celler, straks disse gruppene besto av mer enn 15-20 mennesker. Hvis det så var mulig samlet alle de kristne seg til feiring som dekket hele byen, på samme måte som i Salomos buegang på tempelplassen i Jerusalem. Den tradisjonelle forsamlingsmenigheten slik vi kjenner den er statistisk sett verken stor eller vakker, men heller en trist kompromiss: En forvokst husmenighet eller en krympet feiring - og det verste er at den ofte mister dynamikken i begge.
I kjærlighet til Guds menighet på mitt sted vil jeg si: Hvert eneste ord i disse linjene fra Wolfgang Simson, i hans tese nummer 4, deler jeg. Det er min overbevisning at menighetens uttallige tapte slag i hjem og samfunn topp-3 skyldes at vi har syndet, og synder, mot de forholdene som Simson tar opp her. Med erfaring fra 1000-vis at møter og prekner, i settinger som ligner en forvokst husmenighet og en krypet feiring, takker jeg Gud for at jeg i dag får famle og fryde meg gjennom å leve menighet i huskirke.

tirsdag 28. juni 2011

Fra kirkehus til huskirker - fra menighetshus til husmenigheter

På nytestamentets tid var der ikke noe "gudshus". Med livet som innsats minnet Stefanus utvetydig tilhørerne om at: "Gud bor ikke i templer som er skapt av menneskehender". Menigheten er Guds folk. Derfor var og er kirken hjemmehørende der folk hører til - i vanlige hus. Og der deler Guds folk sine liv i Den Hellige Ånds kraft. De har "spisekomster" - det vil si de spiser når de kommer sammen. De nøler ofte ikke med å selge privat eiendom for å dele åndelige så vel som dennesidige velsignelser. De underviser hverandre i ekte hverdagssituasjoner hvordan det er å adlyde Guds ord, gjennom dialog, og ikke som skolelæreren. De ber og profeterer sammen, de døper, de taper ansikt og ego ved å bekjenne syndene for hverandre. De gjenvinner en ny felles identitet ved å erfare kjærlighet, aksept og tilgivelse.
Tese nummer fire hos Wolfgang Simson. Radikalt, også erfart for egen del - mye godt, mye å gå på. Veien videre går langs denne ruta.

lørdag 25. juni 2011

Menighetens framtid henger sammen med forholdet til Bibelen

Både i tid og evighet - forholdet til Bibelen er ganske sikkert avgjørende for menighetens framtid. I de fleste norske kirkehus og menigheter er det langt mellom biblene. Man foretrekker at noen leser teksten for seg, og tror det er like greit. Det tror ikke jeg! Eller man kjører dubbeditt-bibel, og tror det er like greit. Veit ikke helt? Mulig jeg er gammaldags, der.
Kinesiske kristne elsker sin bibel. Den er alltid med på gudstjenesten og menigheten noterer ivrig, problamerer Bibelselskapet i sin brosjyre for å få penger til bibler i Kina. Bildet viser en forsamling med kvinner som "kjører buss" - slik som man gjør i de fleste norske menigheter også - men de har åpen bibel alle sammen - slik man har det i de færreste norske menigheter. En vesentlig forskjell! Da får buss være buss, hvis alle "elsker sin bibel".

torsdag 23. juni 2011

Den tredje reformasjonen?

Da Luther gjenoppdaget evangeliet med frelsen ved tro og nåde alene, startet han en reformasjon av kirken ved en reformasjon av teologien. På 1700-tallet gjenoppdaget bevegelser som Herrnhuterne en ny intimitet med Gud som førte til en spirituell reformasjon, den andre reformasjonen. Nå rører Gud ved selve vinsekkene, og setter i gang en tredje reformasjon, en reformasjon av strukturene.
Tese nr 3 i Wolfgang Simsons "Hjem som forandrer verden" herved servert.
For egen regning: Den moderne tid er over, hva venter i den såkalt post-moderne tid? Det er sagt at den moderne tid strakk seg fra Napolion til Murens fall, over 200 år. Det er ikke usannsynlig at denne tiden, etter den moderne som vi bare så vidt har sett starten på, vil få sin egen reformasjon av hva som er kirke. Jeg håper det.

onsdag 15. juni 2011

Det er på tide å forandre systemet

For å innrette seg etter de aktuelle religiøse mønstre, tok den historisk ortodokse kirken etter Konstantin på 300-tallet i bruk et religiøst system som i stor grad var gammeltestamentelig, komlett med prester, alter, et kristent tempel (katedral), røkelse og en gudstjenestefeiring hentet fra den jødiske synagogegudstjenesten.
Den romersk-katolske kirke gikk videre og kanoniserte dette systemet. Luther reformerte virkelig innholdet i evangeliet, men lot de ytre formene av "kirken" være forbausende urørte. Frikirkene frigjorde systemet fra staten, baptistene døpte det, kverkerne tørr-renset det, Frelsesarmeen uniformerte det, pinsevennene salvet det og karismatikerne fornyet det, men til denne dag har ingen gjort noe med den grunnleggende strukturen. Det er tid for å gjøre nettopp det.
Det er mulig noen blir støtt av dette, jeg vet ikke? Disse linjene av Simsons tese 2, fra Hjem som forandrer verden, må forstås med en kobinasjon av glimt i øyet og det dypeste alvor. Jeg er hjertens enig i at det er på høy tid å forandre systemet!

lørdag 11. juni 2011

Menigheten er en måte å leve på, ikke en rekke av religiøse møter

Før noen ble kalt kristne ble Jesu etterfølgere kalt "veien". En av grunnene var at de faktisk hadde funnet "veien til livet". Menighetens natur gjenspeiles ikke gjennom en stadig rekke av religiøse møter ledet av kirkelige ansatte i hellige rom som er særskilt avsatt for å erfare Jesus, men gjennom den profetiske måte Jesu etterfølgere lever sitt hverdagsliv. Det vil si i utvidede åndelige familier, som et levende gjensvar på de spørsmål som samfunnet i dag stiller, på det stedet der det teller aller mest, i hjemmene.
Dette er tese nummer 1 i "Hjem som forandrer verden", Wolfgang Simsons utfordrende bok. Han har 15 teser. Jeg deler flere gjennom sommeren. Jeg håper han vil provosere deg. Kanskje er jeg ikke skråsikker på om jeg følger alle hans påstander hele veien ut. Likevel er det den mest relevante boken jeg har lest om menighetsliv.

fredag 27. mai 2011

Løftet

Ingen over, ingen ved siden - mine damer og herrer: Andraé Crouch.


Gjennom denne mannen har Gud velsignet meg så mange ganger. Troens gave lever i meg, mye på grunn av dette vitnet.

Vær velsignet!

lørdag 14. mai 2011

Tøft for huskirker i Kina - hurra for 17. mai

Av alle gode ting jeg har fått oppleve med Gud, er huskirkeliv og organisk menighetsliv det beste, etter det å få se at mennesker tar i mot Jesus. Tenk - jeg er fri til å leve dette livet. Selv om det etablerte kirkeetablisement, både lokalt og min kirkesammenheng, ser på vår menighetsform som en kuriositet (i beste fall), er jeg fri til å hvile i en slik måte å leve kirke på. Dét takker jeg Gud og Norge for!

For: Det skyldes ikke kirken at jeg kan leve slik. Det er vårt lands demokratiske tradisjon som gjør at jeg har denne friheten. Med de motkreftene som finnes i tradisjonelt, hierarkisk menighetsliv, tror jeg ganske sikkert at den etablerte kirken hadde stått mot oss aktivt, om det ikke var for at Norge er et velutviklet demokrati. Går vi 200 år tilbake var det fengsel for å samles slik vi gjør - i Norge! Og kirkens menn var fremst blant forfølgerne. Apropos det: Hurra for 17. mai!


Andre steder, der demokratiet ikke er utvikla, skjer dette i dag. Søsken i Kina og i mange andre land har ikke den friheten som jeg har (se faksimile fra Vårt Land). Det er god grunn til å rope HURRA for nasjonalstaten og den demokratiske friheten, i det vi også finner praktiske måte å gi støtte til søsken under andre forhold på, og ber for dem.

tirsdag 26. april 2011

Jobbveis og småplukk

Arbeid er en velsignelse. Det samme kan sies om arbeidsvei. I dag nøyt jeg vandringa hjemover, cirka en halv time, blant annet gjennom to partier med skog og fuglesang. Det er tørt og grønt i skogen. Sommereksplosjonen de siste to ukene har fått grønnfarven til å sprute fram - og hvitveisen. Godt for sjel og sinn å rusle sånn etter endt dagsverk.

Underveis i vandringa hadde jeg også små passiarer med tilsammen ni mennesker - også et pluss ved å rusle ute slik. Det er trivelig å gå slenge litt positivt med med leppa til folk man møter. Ikke de dype utvekslingene, men positive tiltaler og to-tre hyggelige setninger hver vei.

Høydepunktet var vel to blide 10-åringer, eller noe rundt den alderen, som stod i veikanten, med hvitveisbuketten ferdig plukket og hvor den ene kom med følgende spørsmål: Vil du gifte deg med meg?

Som far kan jeg jo problematisere at barn står i veikanten og ber om slik oppmerksomhet fra fremmede menn, men på den andre sida kunne jeg jo ikke annet enn smile og å kvittere med at jeg var opptatt, og si at de fikk håpe på en yngre prins.

Jeg lurer vel på å ta fram sykkelen snart, men det er sannelig hyggelig å rusle...



onsdag 20. april 2011

Det er lov å prøve seg

Det er lov å prøve seg - sa min mye bedre halvdel, etter å lest en herværende prosts gjennfortelling i lokalavisa:

På en kirkegård i Hannover sto en uvanlig gravstein: En kvinne, som ikke trodde på oppstandelsen, hadde skrevet i sitt testamente at hennes gravsted skulle sikres på en slik måte, at i tilfelle det allikevel skulle være en oppstandelse, så skulle graven hennes sikres på en slik måte at den i hvert fall ikke skulle berøre henne. Store granittblokker ble festet sammen med stålbjelker over graven. På gravsteinen sto i følge innskrift: "Denne gravplass må aldri åpnes".

Uten hensyn til kvinnens testamente falt et frø i jorden like ved kvinnens grav. I løpet av noen år vokste det opp et tre. Det vokste seg større og større. Til slutt trengte svære røtter seg inn i den armerte grav av stål og betong, på en slik måte at granittblokkene løftet seg, stålbjelkene falt av og gravsteinen veltet.

Den massive konstruksjonen av stål og betong kunne ikke stå imot den dynamiske livskraften fra en liten spire som hadde falt i jorden.

Det er lov å prøve seg, men det nytter ikke - livet seirer over døden. Guds verk gjennomføres uavhengig av menneskers overbevisning. Oppstandelseskraften er påskens triumf - i Jesu fotvasking den siste kvelden, i Jesu fullbrakte triumf på korset! Og i historiens klimaks - oppstandelsen, tidlig om morgen første dag i uken, den ene påsken i Jerusalem.

torsdag 14. april 2011

Hellig og alminnelig - organisk bibelundervisning

Intet mindre. Organisk bibelundervisning i ei huskirke er hellig og alminnelig. Inter-aksjon, re-aksjon, aksjon - i betydningen; bidrag fra alle som er tilstede underveis i undervisninga; protester og spørsmål; handling på behov der og da.
Vårt huskirkenettverks evangelist hadde denna kvelden lada børsa med Dommernes bok kapittel 6 og 7, om Gideon, om oss. Mange flotte ord satte seg for meg: "Kall er å være aktiv medspiller i Guds plan", "Vi skal inn i noe som er fra før; Guds verden", "Vi skal ikke spørre hva vi skal gjøre, men hva Gud har sagt", "Heller 300 som er avhengige Gud, enn 32.000 som avhengige av andre". Og ikke minst: "Guds velsignelse er livssamfunn med Gud" og "Åpenbaring er å se noe som er der fra før".

Men mest av alt er jeg lykkelig over å slippe å "kjøre buss" i en tradisjonell forsamling, eller høre enveis undervisning, uten mulighet for inter-aksjon, re-aksjon, og aksjon - åpen bibel og organisk bibelundervisning!

torsdag 24. mars 2011

Vitne, martyrium

Med utgangspunkt i Apg 1,8, der det norske ordet vitne, er en oversettelse av ordet martyrium, opplever jeg spennende forelesninger av Johannes Reimer, i Drammen i disse dager. Et vitne er et menneske som dør fordi han vet bedre, sa Reimer på den sesjonen jeg var på i dag. Litt ubeskytta utsagn, men sterkt fra en mann som selv har opplevd å få slått ut alle tennene i overkjeven i sovjetisk fangenskap, på grunn av sin tro. En professor med bøtter av levd liv - et troverdig vitnesbyrd med akademisk tyngde - om Jesus som Herre.

lørdag 12. mars 2011

Sjur blogger ufortrødent

Det er mye småhyggelige og greit å finne på internett, også om organisk menighetsliv og huskirker. Av norske ting er det mindre å velge blant. Mye velmenende finnes om menighet og tro, men det meste er tradisjonelt i tilnærmingen til menighetsliv. Mye bra småpludder om livet finnes også. Men grunnleggende opprettholdes en forestilling om at menighet og kristenliv er noe man går til, er med på, og enda verre - bygninger, roller, ordninger, aktiviteter og tradisjoner.
Et unntak, for den som vil følge med i norsk kristelighet, med et skarpstilt organisk, anti-hierarkisk blikk, er bloggen til Sjur Jansen i Oslo - http://www.byggemennesker.blogspot.com/. Sjur blogger utrettelig om "kristen likestilling, urmenighetens verdier, organisering og hussamlinger". 340 blogginnlegg har blitt lagt ut de siste årene, med et utall kommentarer og svar. Det kommer nye hele tiden. Sjur har også gitt ut en debattbok om temaet, som bygger på hans egen vandring fra det tradisjonelle menigehetslivet til samlinger i eget hjem.

Jeg er ofte enig i Sjurs anliggende. De fleste innleggene har det til felles at innholdet i dem ville skape uro og kirkekaffen på tverke i en hver tradisjonell menighet, om de ble ropt ut.

Jeg vet ikke om norske menighetsfolk, for ikke å snakke om ledere, tør å reflektere over slike anliggender. Man smiler lett overbærende, trøster seg med den kristelige dagspresse og sine menighetsblader, og er bekymret over kirkens manglende relevans og gjennomslag i folks hverdag.

lørdag 26. februar 2011

Hverdagskristen

Mer fra Bob Fraser, for den som vil la seg utfordre i retning organisk menighetsliv:
"Under et møte for noen år siden så jeg utover flere tusen ansikter – mennesker som satt passive i stolene sine og hørte på talen. Mange av dem var sterke, salvede personer, likevel så de ut til å lide av åndelig forstoppelse. Spørsmålet slo meg: Hvor mye vokste det åndelige potensialet hos disse menneskene i dette øyeblikket? Kanskje én prosent, tenkte jeg, og det var et sjenerøst anslag. Var jeg i nærheten av å ha rett, satte det fingeren på en stor tragedie i menighetene våre.

Vår tids menigheter er møteorienterte og tjenesteorienterte, først og fremst fordi lederne ønsker at menigheten deres skal oppfattes som dynamisk og relevant. Men ved å legge så stor vekt på møter og aksjoner, har de ubevisst undergravd og umyndiggjort de individuelle tjenestene som utøves i hjemmene og på arbeidsplassene. Den autentiske, historiske, bibelske kristendommen ble ikke først og fremst praktisert på møtene, men i hjemmene, på torgene og andre steder hvor folk møttes. De var så lite opptatt av møter og aksjoner at de troende måtte advares mot ikke å droppe dem helt (Hebreerne 10,25).


Den tradisjonelle menighetsmodellen har ikke lykkes i å forløse det åndelige potensialet hos de hverdagskristne. Møter og gudstjenester kan gi kunnskap, men ikke gjøre noe for at de troende virkelig skal få øvd opp «trosmusklene».


Jeg tror den nytestamentlige menigheten er grunnlagt på apostolisk kraft og forkynnelse, men vokste fram fra den enkeltes hverdagstjeneste. Det vil si at alle troende, selv de yngste og de minst salvede, rett og slett elsket Gud og tjente andre i alt de gjorde hver eneste dag. Jeg så dette i funksjon i bedriften min mens minivekkelsen stod på. Alle tjenestene som utfoldet seg gjorde meg ganske målløs. Det var ikke bare en eller to av de ekstra frimodige eller begavede som var i funksjon – det var majoriteten av de troende. Mange som ikke lyktes i noen tjeneste i menigheten, gjorde det på arbeidsplassen. De fleste av de troende hadde en jobb å gjøre, og de gjorde den «som for Herren» (Ef 6,7). Men samtidig ble de fleste av dem venner med dem som satt på pultene rundt; de delte evangeliet, delte livet, ba for hverandre og støttet hverandre når det røynet på i privatøkonomien eller familielivet. De troende inviterte kolleger med på møter, satte dem i kontakt med kristne tjenester som kunne hjelpe dem med problemer de slet med, besøkte dem på sykehuset og gikk ut og spiste med dem. Det er umulig å måle hvor mye som skjedde, men én ting var helt klart: Normale hverdagskristne levde i stor grad ut sitt åndelige potensial.


En stund kjørte jeg internopplæring for unge voksne i bedriften. For å lære dem arbeidsmoral åpnet vi en kaffebar i en kino like i nærheten. Jeg lærte dem to ting. For det første at når vi lager en kopp kaffe, skulle vi lage den «av hele hjertet, som for Herren» (Ef 6,7 etter amerikansk bibel) – det vil si at de så mye som mulig skulle la kjærligheten strømme fra hjertet og tilbake til Jesus. Jeg forklarte dem at når de gjorde det oppfylte de det største av alle budene: «Å elske Herren av hele sitt hjerte» (Matt 22,36-40).


For det andre lærte jeg dem at når de serverte en kunde, skulle de elske vedkommende så fullt og helt som mulig, og på den måten ville de oppfylle det andre store budet: «Å elske sin neste som seg selv» (Matt 22,36-40).


Som takk for at de oppfylte de to største budene, skulle ikke bare Gud belønne dem (Ef 6,8), men de skulle få lønn av meg også. Dette kalles arbeid: Å oppfylle de to største budene og få dobbelt lønn.


Millioner av troende i arbeidslivet fungerer i kanskje én prosent av sitt åndelige potensial. Tenk om de ble i stand satt til å vandre i om så bare 50 prosent av sitt åndelige potensial – da ville det ble en massiv utgydelse av åndelig kraft her på jorden. Den enkeltes hverdagstjeneste ville igjen bli den drivende kraften i menighetslivet."

lørdag 12. februar 2011

97 prosent

96 prosent skal visst være sterke saker! Så, lite kan vel da måle seg med 97 prosent!!!

Siden jeg leste boka "Å tjene Gud i arbeidslivet" for to og et halvt år siden, har jeg hatt litt mer klarhet over hvor viktig det er at alle vi kristne ser oss som prester og heltidstjenere i Guds rike, der vi er. Noen tenker at den viktigste tjenesten er den noen av oss har fordi vi er ansatt i en menighet eller lignende. Det er en løgn som hindrer frimodighet til flere hundre bekjennende kristne i byen min! 97 prosent av de kristne har sitt daglige virke i arbeidsliv eller annet viktig viktig virke utenfor strukturen og veggene til menighet og kirke. Hva er visjonen til den kristne helsearbeideren, den kristne ingeniøren, den kristne læreren, den kristne studenten - for kristen tjeneste på arbeidsplassen?

"De fleste næringslivskristne føler seg åndelig meningsløse, betydningsløse og formålsløse," mener forfatteren av boka. Med næringslivskristne mener han alle som lever hverdaglivet i vanlig arbeidsliv eller omsorgstjeneste eller hva det ellers kan være.

"Å arbeide som for Herren," uansett hvem du tjener i arbeidet eller hva du gjør, er nøkkelen. "Finn noen kristne å be sammen med på arbeidsplassen," oppfordrer også forfatteren. Hva om vi kristne begynte å tenke tjeneste med nådegavene på arbeidsplassen eller i hverdagslivet ellers, i stedet for å vente på spesielle samlinger og oppgaver i kirkebygg eller kristne fellesskap?

lørdag 29. januar 2011

Ville noen savnet den?


Midt i en samling av mennesker, i en kirkelig sammenheng, der all verdens viktige, uviktige ting ble samtalt om, spurte én:
Er det noen utenfor denne menigheten som ville savna den om den blei borte?

Spørsmålet søkk i forsamlingen, og i meg. Det har ligget der noen dager, også med tanke at jeg ville dele det her på bloggen.
Til ettertanke.

torsdag 20. januar 2011

500 frikirkemenigheter kan dø av tradisjonalisme og modernisme

500 frikirkemenigheter har under 30 "aktive", i følge Dawn-rapporten. Det varsles et mulig ras av menighetsdød. Avisen Vårt Land dekker saken i dag, og bortforklaringene er i gang.
Jeg har kjennskap til noen slike små frikirkemenigheter, og er sant og si i en selv. Mange små menigheter sliter med å opprettholde aktiviteter og bygninger og stillinger. Man står i en tradisjon, og henger i stroppen for å innfri forventninger fra mange kanter. Når tradisjonen blir viktigere enn livet, blir det tradisjonalisme - og tradisjonalisme fører ganske sikkert til den visse (menighets)død, selv om det ikke nødvendigvis er noe galt med tradisjonen i seg selv.

Mange menigheter moderniserer på ulike måter, eller slår seg sammen, eller reint ut tiltrekker seg mennesker fra andre menigheter på stedet, fordi de lykkes med å modernisere. Jeg er ikke sikker på at resultatet er noe bedre enn ved tradisjonalisme, det tar bare litt lenger tid... Hvis modernisering blir viktigere enn livet! Å samle flest mulig mennesker, i et bestemt lokale, på en bestemt dag, og servere gudstjenestearrangement utført av noen få, er etter min mening, i beste fall moderne tankegods i en en postmoderne tid. Modernisering i en post-moderne tid - kan det bli annet enn modernisme? Kanskje er modernisering av gamle former dømt til å bli modernisme... så dør de små først, og de store litt seinere!

Mitt eget fellesskap kan synes å være en nær-døden opplevelse, hvis man ser på papiret. Jeg opplever det innenfra, og ser det annerledes. Det er masse liv, masse kraft, kjærlighet og visdom! Det er farlig å være for generell og bombastisk, men jeg kan ikke fri meg fra tanken på at de 500 små frikirkene sannsynligvis kan settes fri til å leve menighet i mellom 500 og 1000 vitale huskirker. Hvis de slipper fri fra tradisjonalisme og modernisme.

fredag 14. januar 2011

100 timer bønnearbeid - en god start på 2011


Fattigmann kafé på Stortorvet har hatt 100 én-times besøk denne uka, når lørdag formiddag er omme - enkeltkristne fra ulike kristne fellesskap i Kongsberg, som har vært der for å be for Kongsberg.

Mye av det som er bedt om i Jesu navn, og er etter Guds vilje, vil i sin tur bli lagt ferdig for oss eller andre troende søsken, som gjerninger vi kan vandre inn i. Nå gjelder det å ha åpne øyne og ører og hjerte de neste dagene.

Jeg har aldri vært med på bønnemøter med så god oppslutning, så god og avslappa atmosfære, med så mange forskjellige mennesker. Og - med aldersspenn mellom 0 og 75 år, tre generasjoner hver dag, minst tre ulike menigheter hver dag, gjerne fire, og en dag fem. Dette har vært veldig gøy! Det vil bli nok mer, og 2011 har fått en spennende og løfterik start.

mandag 10. januar 2011

Bønn for byen

Denne uken samles kristne i Kongsberg daglig på tempelplassen, i bønn for byen.
Hvor er tempelplassen? Like det eller ikke, men Stortorvet kjøpesenter er mye i nærheten av byens tempel, og her blir det bønnesamling hver dag (klokka 16-17 og 19-20), rundt kafebordene ved Fattigmann. Kafeen har ønsket oss velkommen! Det blir samtalebønn over en åpen bibel og kaffe.

Jeg gleder meg til denne uka. Jeg tror det blir en stille og sterk markering av Guds rike. Jeg tror enkeltmennesker skal hjelp. Jeg tror byen blir velsignet i Jesu navn.

onsdag 5. januar 2011

Takk for maten

Hverdagsspleis er bra, når det passer! Det blir ikke så ofte i travle hverdager, men innimellom tar noen i huskirka vår initiativ til middagsspleis på en hverdag. I går var vi folk fra fire husstander som ba Gledens Herre være vår gjest. Etter at de fleste av oss hadde gått, kom visst også en etternøler (fra en femte husstand) og spiste opp restene...

På huskirkasamlinga siste søndag blei det lufta interesse for spleis. Verstfamilien sendte deretter ut beskjed til de interesserte om hva vi andre kunne forvente av lokale leveringer (i dette tilfelle poteter og grønnsaker), og en pekepinn på hva hva vi andre kunne bidra med (denne gang et eller annet fiskeaktig).
En sånn spleis blir et ganske morsomt måltid, mye godt å putte på tallerkenen, selv for meg som er så barnslig og bortskjemt at jeg ikke "liker fisk" (sutreunge!!)...
Fjorårets fortsatt ganske ferske julebakst fant også veien til gane og vom. Den liker jeg alt for godt :-)
Takk for fisken og fellesskapet og fjorårets julebakst!