I et organisk menighetsliv er det dårlig med faste aktiviteter, semesterplaner, og komiteverv. Og det er jo nettopp noe av poenget - at ikke disse tingene er det som er menighetslivet. For min del bunner det i en opplevelse av at tradisjonelt menighetsliv binder ressurser som tilhører hverdagslivet og menneskene man ellers omgås og er ansvarlig overfor - i familie, på jobb, i nærmiljø og huskirke. Den prisen blir for høy. Derfor blir disse kjente tjenesteaktivitetene droppet. Det er jo ikke noe galt i seg selv med slike aktiviteter. Problemet er at de fortrenger lett det viktigste, både fordi det tar tid og fordi det gir en følelse av å gjøre noe viktig i Guds rike. Menighetsliv kan beskrives på ulike måter, men jeg vil vel si at det kan handle om et liv sammen med Jesus og noen av de andre vennene hans. I dette livet har Guds ord en veldig sentral plass. Og fellesskapet sammen rundt gavene fra Jesus i Herrens måltid. Hensikten med dette livet er å ære Gud og elske mennesker, slik at frukten av menighetslivet er at flere kan blir født, få leve og vokse i Livet.
Her er tjeneste viktig. Når aktivitets- og semesterplankrykkene er borte, er den store faren ved en slik back to basic-menighetsform at det blir lite bevissthet rundt tjeneste. Der har vi en felles oppgave om å minne hverandre på at livene våre er til for andre, i tjeneste for Gud og mennesker. Tjeneste handler jo om å ta ansvar, forplikte seg, bære og være. Å kaste krykkene er godt, neste steg må aldri bli sofaen. Hver dag er en tjeneste, hvert møte med et annet menneske, hver oppgave som skjøttes i hjem og samfunn - alt er tjeneste. Bibelen sier at vi skal gjøre alt som for Herren.
Uten tjeneste dør troen. Ikke at vi må gjøre noe for å få troens gave. Alt er fullbragt. Men ingen andre kan leve livet for oss. Vi har fått det for å leve, tjene og vokse. Vårt kall er å følge Jesus der han går, der vi lever. Derfor skal vi ikke sitte å vente på at noen skal sette oss i arbeid. Dagene er gitt oss, livet likeså, evner og anlegg og alt annet - for å tjene.
