Husmenigheten

"Enkelte, som kanskje sitter på gjerdet i dag, tror jeg har et kall til å starte husmenigheter. De har den utrustningen som skal til, de kjenner Herren og hans ord, og de er glad i mennesker. De er ikke superledere, og de er ikke syndfrie. Sjelesørgere er viktig for oss alle, for disse er det dobbelt viktig. De må leve åpent og ærlig med sine liv og ikke stå alene. Når det er sagt, så er det rom for tusenvis av slike enheter i byen. Fellesskap der naboer, venner og kjente kan inviteres inn, få hjelp og oppmuntre på veien til det evige liv. Være med å tilbe Gud, ta vare på hverandre, bli knyttet til Kristus og lære hva det vil si å vandre med ham. Slike fellesskap bør tenke på hvordan de kan velsigne byen i ord og handling og delta i den store visjonen. En husmenighet kan være tilknyttet en menighet og dets lederskap. Har deltagerne en folkekirkebakgrunn, kan det kanskje bli vanskelig der det butter av teologiske eller andre grunner. En mulighet er å være tilknyttet et større nettverk av bibeltro husmenigheter, slik vil sikkert komme til syne i årene fremover. Bare ved å stå i en større sammenheng, kan sunnheten og livskraften bevares."
Fra Gud i Oslo av Jørgen Aass (Luther forlag)

Hvorfor stopper veksten opp?

Godt spørsmål i mitt kjære kirkesamfunns lokalavis:

Under denne overskriften følger en innholdsrik artikkel, med mange gode analyser. Men etter min mening finnes svaret på spørsmålet "ufrivillig" i bildet som illustrerer artikkelen:

Så lenge kirkesamfunnene og organisasjonene forsøker å analysere og forbedre scenekirkeforsamlingene sine, stopper veksten opp, generasjonene blør og nasjonen er allerede flere ti-år inne i den etterkristne tiden. Tyngdepunktet må flyttes til et annet sted.