Det siste du ønsker å gjøre avgjør det neste skrittet

Enhver forandring er av praktisk art, fastslår Wolfgang Simson. Noe må gjøres, skritt må gås, handling må skje. Simson inviterer blant annet til oppgjør med den individuelle friheten og til å betale en pris:

En pris å betale når vi ønsker å leve i husmenigheter er at vi må erstatte tilbedelsen av den individuelle friheten med en felles lydighet mot Kristus. Dersom vi vil det samme som Kristus vil, er vi ikke lenger villig til å gjøre hva enhver har lyst til, og hvordan og når han har lyst til å gjøre det uavhengig av det fellesskapet han lever i. Vi kan ikke lenger si at vårt hjem er bare "vårt eget" hjem, eller se på bilen vår som bare "vår egen". Livsstilen til mange kristne her i vesten er fremdeles preget av jobbkarriere, TV, hobbyer, privatliv og husdyr, garnert med et tynt sukkerlag av kristenoppførsel som for eksempel å gå i kirken, be før måltidene og lytte til kristen musikk. Dette er ikke så veldig forskjellig fra livsstilen til et vanlig menneske i vesten, hvor en gjennom livsvarig feiring av individualismen utelukkende fokuserer på personlig trygghet, suksess og underholdning og til og med individuell åndelig vekst. 
...
Husmenighetens kristendom vil føre til at færre vil leve et liv fullt av kompromisser, der de prøver å ta det beste ut av to verdener. Husmenigheten involverer oss dypt i et hverdagsfellesskap hvor vi står i gjensidig ansvarlighet overfor hverandre. Dette vil koste oss mye. Men hvis vår livsstil står i noen som helst relasjon til ekte menneskers frelse fra et ekte helvete, antar jeg at det er verdt prisen. 

Simson inviterer til å føre familien tilbake til menighetens sentrum:

Den vestlige kristendomsform og sekulariseringen har i stor grad fokusert på den enkelte på bekostning av familien. ... Familien er blitt ofret på et alter av økonomisk og sosial suksess, og det er bare menigheten som kan bryte denne sirkelen fordi den har en bedre og mer menneskelig måte å leve på, ikke for mammon, men for Gud. Den rette relasjonen mellom mann og kvinne som familiens kjerne er fundamentet til husmenigheten.

Himmelsendte spioner - barn og husmenigheter

Ettersom husmenigheter er åndelige familier er barn en naturlig og viktig del av en husmenighet, akkurat som de er en konstant kilde til glede - og forlegenhet - i en vanlig familie. Barn er nødvendige for å ydmyke oss med sine spørsmål, avbryte våre endeløse "voksne" diskusjoner, stadig ta oss ned fra våre fromme skyer og opptre som naturlige evangelister og brobyggere. De hjelper oss også til å bevise Åndens frukter - tålmodighet, for eksempel - og vil tjene som himmelsendte spioner som umiddelbart oppdager ethvert spor av religiøs overtro og hykleri i oss. Barn har en gave som er minst like viktig for oss som den tjenesten vi voksne har for dem. Kort sagt er de like viktige for husmenigheter som de er for familier. 

Hvis vi ser på husmenigheten som et programdrevet arrangement med diskusjonstemaer, oppgaver, mål og en agenda man må følge (Jesus lærte oss aldri noe slikt), kan vi komme til å føle at barn bare "forstyrrer de voksne" og derfor må holdes adskilt og plassert i atskilte barnegrupper med sitt eget opplegg for å underholde og utdanne dem. En spesiell tid avsatt for bare barn kan godt være et vanlig unntak, men det er ikke regelen. Ellers vil barn fra en tidlig alder raskt bli fremmedgjort fra kirken. Menigheten er ikke et møte, den er en måte å leve på. Hvis vi har barn, er de en del av våre liv, og derfor en del av husmenighetene våre. 

Til minne om Edin Løvås

Anno 2014: Edin Løvås (1920-2014) gikk bort Allehelgensdag. Jeg er takknemlig for hva denne lille, frikirkelige kjempen også fikk bety på mine kanter, og lyser fred over hans varme og sterke minne.

I denne anledning vil jeg dele en av Edin Løvås viktige bidrag: En liten bok om husmenigheten - du finner den ved å klikke her Husmenigheten - et levende nærmiljø

Mer om Edin Løvås her.

Slutt dere sammen i husmenigheter

"Alt for lenge har den store massen av Guds folk og Jesu venner vært et publikum i kirkebenkene. Nå er tiden kommet for denne appellen: Slutt dere sammen i husmenigheter! Dette betyr ikke at dere bør slutte å gå på de vanlige gudstjenestene, men det betyr at det behovet dere har for kristent fellesskap og personlig nærhet til andre Herrens disipler blir tilfredsstillet. Det sitter fullt av ensomme og skuffede kristne rundt omkring i kirkene, bedehusene og misjonshusene. De er ikke skuffet over evangeliet. De er glade for å være Guds barn. Ofte får de også stort utbytte av å høre prekener og delta i sangen. Men de er dypt skuffet, og tvers igjennom utilfredse, fordi de ikke har funnet inn i et virkelig kristent fellesskap.

Det finnes en historie om en mann som beholdt hatten på i kirken. Presten og klokkeren visket nervøst sammen om saken. Til slutt gikk klokkeren ned og forklarte at vi pleier å ta hatten av oss i kirken. Strålende fornøyd rakte mannen fram sin høyre hand til hilsen mens han med sin venstre tok av seg hatten. Jo - det vet jeg godt, sa han, men jeg beholdt den på for å se om jeg kunne få hilse på noen."

Dette er innledningen på Edin Løvås bok om husmenigheten, som kom for snart 30 år siden. Den er knallaktuell, lun og utfordrende. Hele boken finner du her 

 

Leve kirke, leve menighet, leve livet

Det var dette som skulle til for at jeg ble blogger!
Livet som Jesu disippel er spennende og utfordrende og livsnært. Og det er nettopp livet det handler om! Ikke alt rundt av kirkebygninger, ordninger, kirkesamfunn, debatter, for ikke å snakke om aktiviteter.

Jeg ønsker å inspirere til slikt liv, i hverdagen, og å bli inspirert selv. Dele erfaringer, høre andres.

De siste par-tre årene har jeg fått leve menighet med tyngdepunkt på det organiske. Det er mye avlæring som skal til, men etter å ha gått et stykke vei, er det ingen vei tilbake: Hverdagslivet med mennesker og Gud vil jeg leve i små fellesskap, ikke i de store byggene og organisasjonene og oppleggene.