Ingen kirke ledes av en pastor alene

Den lokale menighet ledes ikke av en pastor, men blir omsorgsfullt tatt vare på av en eldste, en person i nærmiljøet med visdom og ekthet. Den lokale husmenighet inngår i et nettverk ved hjelp av tjenestene fra de fem embetene (apostler, profeter, pastorer, evangelister og lærere) som sirkulerer "fra hus til hus", og der tjenesten til apostelen og profeten er gitt en spesiell og fundamental rolle (Efeserne 2,20 0g 4,11-12). En pastor (hyrde) er en svært nødvendigdel av dette teamet, men han kan ikke oppfylle mer enn en del av den store oppgaven, nemlig å "utruste de hellige til tjeneste" og pastoren må derfor bli utfylt på en gjensidig måte av de andre fire embetene for å kunne fungere etter sin hensikt.

Her, i Wolfgang Simsons sjette tese i "Hjem som forandrer verden", finnes mye som blir veldig galt hvis det praktiseres bitvis. Men nettopp dèt er da også tesens utgangspunkt: At den moderne, tradisjonelle menighet praktiserer tjenestegavene i Efeserbrevets fjerde kapittel bitvis! Pastortjenesten har for stor plass. Stakkars ydmyke pastorer - de løper rundt og prøver gjøre alle til lags og alt godt de kan komme over, og samtidig blir de proppen i flaska! Mens menigheten ser på TV, reiser på hytta, og jobber overtid...

Apostler og profeter kan man jo saktens spørre om finnes som "embeter"? Det er uvant i norsk menighetssammenheng, og en sunn, ikke-hierarkisk praksis er avgjørende for å ta slik begreper i bruk. Menigheter som er seg selv nok vil alltid foretrekke å kun holde seg med pastor, som løper rundt og fyller hull for det allmenne prestedømmet som er opptatt med mer private sysler. Blir pastor utbrent, finner man alltids en ny som har kjempet så lenge med kallet at han eller hun ikke kan motstå oppgaven.

Pastoren er ikke problemet, det er rollen pastoren har fått, som er problemet - og det problemet er gedigent, etter min mening.

Kirken må bli liten for å kunne vokse seg stor

De fleste av dagens kirker er rett og slett for store til å kunne gi ekte fellesskap. De har alt for ofte blitt "fellesskap uten fellesskap". Den nytestamentlige menigheten var en masse som besto av små grupper, typisk 10 og 15 i hver. De vokste ikke oppover til store forsamlinger med mellom 20 og 300 mennesker som fylte en katedral og derfor gjorde ekte og gjensidig kommunikasjon umulig. Nei, i stedet mangfoldiggjorde gruppene seg sideveis, som organiske celler, straks disse gruppene besto av mer enn 15-20 mennesker. Hvis det så var mulig samlet alle de kristne seg til feiring som dekket hele byen, på samme måte som i Salomos buegang på tempelplassen i Jerusalem. Den tradisjonelle forsamlingsmenigheten slik vi kjenner den er statistisk sett verken stor eller vakker, men heller en trist kompromiss: En forvokst husmenighet eller en krympet feiring - og det verste er at den ofte mister dynamikken i begge.

I kjærlighet til Guds menighet på mitt sted vil jeg si: Hvert eneste ord i disse linjene fra Wolfgang Simson, i hans tese nummer 4, deler jeg. Det er min overbevisning at menighetens uttallige tapte slag i hjem og samfunn topp-3 skyldes at vi har syndet, og synder, mot de forholdene som Simson tar opp her. Med erfaring fra 1000-vis at møter og prekner, i settinger som ligner en forvokst husmenighet og en krypet feiring, takker jeg Gud for at jeg i dag får famle og fryde meg gjennom å leve menighet i huskirke.

Fra kirkehus til huskirker - fra menighetshus til husmenigheter

På nytestamentets tid var der ikke noe "gudshus". Med livet som innsats minnet Stefanus utvetydig tilhørerne om at: "Gud bor ikke i templer som er skapt av menneskehender". Menigheten er Guds folk. Derfor var og er kirken hjemmehørende der folk hører til - i vanlige hus. Og der deler Guds folk sine liv i Den Hellige Ånds kraft. De har "spisekomster" - det vil si de spiser når de kommer sammen. De nøler ofte ikke med å selge privat eiendom for å dele åndelige så vel som dennesidige velsignelser. De underviser hverandre i ekte hverdagssituasjoner hvordan det er å adlyde Guds ord, gjennom dialog, og ikke som skolelæreren. De ber og profeterer sammen, de døper, de taper ansikt og ego ved å bekjenne syndene for hverandre. De gjenvinner en ny felles identitet ved å erfare kjærlighet, aksept og tilgivelse.

Tese nummer fire hos Wolfgang Simson. Radikalt, også erfart for egen del - mye godt, mye å gå på. Veien videre går langs denne ruta.

Menighetens framtid henger sammen med forholdet til Bibelen

Både i tid og evighet - forholdet til Bibelen er ganske sikkert avgjørende for menighetens framtid. I de fleste norske kirkehus og menigheter er det langt mellom biblene. Man foretrekker at noen leser teksten for seg, og tror det er like greit. Det tror ikke jeg! Eller man kjører dubbeditt-bibel, og tror det er like greit. Veit ikke helt? Mulig jeg er gammaldags, der.

Kinesiske kristne elsker sin bibel. Den er alltid med på gudstjenesten og menigheten noterer ivrig, problamerer Bibelselskapet i sin brosjyre for å få penger til bibler i Kina. Bildet viser en forsamling med kvinner som "kjører buss" - slik som man gjør i de fleste norske menigheter også - men de har åpen bibel alle sammen - slik man har det i de færreste norske menigheter. En vesentlig forskjell! Da får buss være buss, hvis alle "elsker sin bibel".

Den tredje reformasjonen?

Da Luther gjenoppdaget evangeliet med frelsen ved tro og nåde alene, startet han en reformasjon av kirken ved en reformasjon av teologien. På 1700-tallet gjenoppdaget bevegelser som Herrnhuterne en ny intimitet med Gud som førte til en spirituell reformasjon, den andre reformasjonen. Nå rører Gud ved selve vinsekkene, og setter i gang en tredje reformasjon, en reformasjon av strukturene.

Tese nr 3 i Wolfgang Simsons "Hjem som forandrer verden" herved servert.

For egen regning: Den moderne tid er over, hva venter i den såkalt post-moderne tid? Det er sagt at den moderne tid strakk seg fra Napolion til Murens fall, over 200 år. Det er ikke usannsynlig at denne tiden, etter den moderne som vi bare så vidt har sett starten på, vil få sin egen reformasjon av hva som er kirke. Jeg håper det.

Det er på tide å forandre systemet

For å innrette seg etter de aktuelle religiøse mønstre, tok den historisk ortodokse kirken etter Konstantin på 300-tallet i bruk et religiøst system som i stor grad var gammeltestamentelig, komlett med prester, alter, et kristent tempel (katedral), røkelse og en gudstjenestefeiring hentet fra den jødiske synagogegudstjenesten.

Den romersk-katolske kirke gikk videre og kanoniserte dette systemet. Luther reformerte virkelig innholdet i evangeliet, men lot de ytre formene av "kirken" være forbausende urørte. Frikirkene frigjorde systemet fra staten, baptistene døpte det, kverkerne tørr-renset det, Frelsesarmeen uniformerte det, pinsevennene salvet det og karismatikerne fornyet det, men til denne dag har ingen gjort noe med den grunnleggende strukturen. Det er tid for å gjøre nettopp det.

Det er mulig noen blir støtt av dette, jeg vet ikke? Disse linjene av Simsons tese 2, fra Hjem som forandrer verden, må forstås med en kobinasjon av glimt i øyet og det dypeste alvor. Jeg er hjertens enig i at det er på høy tid å forandre systemet!

Menigheten er en måte å leve på, ikke en rekke av religiøse møter

Før noen ble kalt kristne ble Jesu etterfølgere kalt "veien". En av grunnene var at de faktisk hadde funnet "veien til livet". Menighetens natur gjenspeiles ikke gjennom en stadig rekke av religiøse møter ledet av kirkelige ansatte i hellige rom som er særskilt avsatt for å erfare Jesus, men gjennom den profetiske måte Jesu etterfølgere lever sitt hverdagsliv. Det vil si i utvidede åndelige familier, som et levende gjensvar på de spørsmål som samfunnet i dag stiller, på det stedet der det teller aller mest, i hjemmene.

Dette er tese nummer 1 i "Hjem som forandrer verden", Wolfgang Simsons utfordrende bok. Han har 15 teser. Jeg deler flere gjennom sommeren. Jeg håper han vil provosere deg. Kanskje er jeg ikke skråsikker på om jeg følger alle hans påstander hele veien ut. Likevel er det den mest relevante boken jeg har lest om menighetsliv.