I dag er jeg i perlehumør!

For jeg og min knallkone har 20 års bryllupsdag i dag - også visstnok kalt perlebryllup!
På hvert vårt kort, høytidelig overrakt under frokosten sammen med barna, hadde vi blant annet skrevet til hverandre, uavhengig av hverandre: Du er Guds gave til meg! Jeg tror det er derfor vi har det bedre enn noen sinne, fordi vi begge ser det sånn. Jeg tror også barna er veldig glade for at vi ser det sånn - at vi er Guds gave til hverandre, og må behandle hverandre deretter. Eller som de skrev på sitt kort til oss: "Gratulerer med å ha holdt ut med hverandre i 20 år nå! Det er vi glade for! Dere er to supre foreldre og vi er alle sammen kjempeglad i dere! Vi håper dere får en fin dag, og et herlig og fortryllende liv sammen i mange, mange år til!"
Alle ektepar er Guds gave til hverandre. Barna er også fantastiske gaver til oss som ektepar sammen. Men bindingen til ektefellen min vil være og må alltid være sterkere. Barna er bare til låns, de er selvstendige, og skal bli uavhengige av oss. For oss ektefolk er det motsatt - vi er ett og skal leve avhengige av hverandre og bundet til hverandre - det er frihet!

Da Ånden falt under frokosten

Noe av de beste stundene med å leve menighet som hel familie, er søndagsfrokostene med tid til bordfellesskap, Guds ord, sang og bønn. Det kan bli lange frokoster noen ganger. Og noen få ganger i løpet av et år skjer det helt uforklarlige: Ånden faller under froksten! Ja, slik vil jeg si det, jeg finner ikke noe bedre forklaring!

Jeg husker for eksempel en første nyttårsdag, tror det var for halv annet år siden. Første nyttårsdag er Jesu navndag - det blei en Jesus-stund helt uten like, med masse Jesus-sanger og en ubeskrivelig herlig berøring av Gud Ånd.

I dag skjedde det noe stort da vi delte fortellingen fra Lukas 15, om den bortkomne sønn - eller om det lengtende Far, som fortellingen heller burde vært kalt. Ord blir fattige, men vi gråt alle fem rundt bordet, den yngste mest. Det var noe som rørte så dypt gjennom Ordet og sangene, om en Far som lengter etter mennesker, som venter og speider, som ikke gjør forskjell på folk som vender hjem. En god Far som lengter etter fellesskap med tollere og syndere, slik Jesu viste det (- det er jo starten på Lukas 15).

Jeg var uforberedt, men satt måpende og utrolig velsigna tilbake. Tenk om mange flere kunne ha det sånn i byen vår?

Huskirker er den beste måten å dele noe av dette livet på, selv om det ofte blir fattig og lite. Andre menighetsformer kan jeg ikke lenger tenke meg duger i det hele tatt til å dele slikt liv, men det er kanskje litt sterkt sagt... Men i alle fall; takk og pris at jeg får være akkurat her jeg er! Tenk om det ble mange familier som fikk dele liv slik som oss? Jeg håper det skjer framover. Da vil fellesskapene preges mer av Gud, enn av byen og verden. Da vil byen snart bli preget mer av Guds menighet, enn menighetene blir preget av byen. Og den omvendelsen må komme, hvis det skal være håp.

Memento mori

Kjære Gud, har du lest Vårt Land i dag? Slik skal visst en gammel indremisjonshøvding ha innledet sin bønn i andres påhør, i fortvilelsen over tingenes utvikling. Hva det gjaldt, veit jeg ikke. Men den uvanlige bønneinnledninga rant meg i hu i dag. Fordi:

Pappa, har du lest Vårt Land i dag, spurte eldstedatra mi på morrakvisten. Om han som snakker om døden. Det burde du lese, mente hun og fortsatte: Det er ikke rart at mennesker er redd for døden, når de ikke veit hva som kommer etterpå.

Så sant. Selv om jeg heller ikke helt veit hva som som skjuler seg bak siste åndedrag, har jeg det kristne håpet. Erfaringen av dét håpets kraft, er så konkret, at vi vel kan snakke om at vi "veit hva som kommer etterpå". Jeg tror det.

Jeg blar fram Vårt Land, og finner tre sider med den godeste sosialmedisiner Fugelli. En herlig friskus i samfunnsdebatten, som jeg mang en gang har gleda meg storstilt over. Nå er han her med bok om døden. Er det noe vi trenger mer av i livene våre, så er det død, sier han blant annet. Formuleringene triller ut i løpet av intervjuet. Boken er sikkert enda bedre. Kan formelig høre hans stavangerdialekt når jeg leser linjene. Vi fortrenger døden i det moderne Norge. Vi tåler den ikke, sier Fugelli.

I Johannes Åpenbaring 2 taler Jesus om å være tro til døden, slik at vi vinner seierskransen, og ikke rammes av den andre død. Døden er sannelig en viktig del av livet. Å dø hver dag, er kanskje den eneste måten å møte døden på, uten frykt. Da er jo det å dø en del av å leve kirke.

Memento mori. Husk, du skal dø. En skikk i det gamle Roma var slik at når en hærfører vendte hjem fra en seier på slagmarken, ble han innvilget et storstilt triumftog. Men på vognen hans, rett bak han, satt en slave med to oppgaver. Den ene var å holde seierskransen, den andre var å hele tiden si, så hærerføreren hørte det: Memento mori. Husk, du skal dø. Det er livsnært!

Gudstjenesteliv og vannkrig med mer

Jeg har gjort det før, men fikk lyst til å gjøre det igjen - sette noen ord på en søndag i huskirka:

Små og store fra fem husstander møttes til gudstjenesteliv kl 10. Vi startet med frokostfellesskap med påleggspleis. Nattverden fikk ta oss videre inn i gudstjenestelivet. Tenk at Jesus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid. Ikke noe er større enn å ta mot alt Jesus er for oss gjennom de velsignede gavene i brødet og saften fra vintreets frukter, i det vi leser fra Bibelen.

Lovsang i både ord og toner, følger deretter. Så Guds ord lest, før voksne og barn samles hver for seg for å ta i mot mer fra Ordet og fellesskapet. Takk til Marte og Gunnar for den tjenesten de gjorde for oss i går, ved å lede barna og de voksne innover i Jesu ord. Og vi fikk som alltid alle være med å gi ord og respons og bilder.

Vi feirer gudstjeneste for å tro, ikke fordi vi tror, sa Peter Halldorf da jeg hørte han nylig. Vi kommer til tro i gudstjenestefellesskapet, igjen og igjen. Det kjennes når vi er sammen. Gud rører ved våre liv - og vi trenger det! Vi ber sammen og velsigner hverandre.

Gudstjenestelivet i ei huskirke tar aldri slutt - takk og pris! Fellesskapet fortsatte i sommersola. Noen dro ganske snart videre til andre venner. De fleste ble, og vi delte etterhvert oppvask og middagsforberedelser sammen - og endelig et spontant, ikke-planlagt, sommerlig grillmåltid.

Sommervarmen økte herlig på. Plastbassenget for de minste ble etterhvert for fristende for varme, store barn og varme, små voksne. Det endte i en vilter og herlig vannkrig - vis meg lignende kirkeliv på en alminnelig søndag! Til slutt måtte husverten dømme bassenget for å få spredt forsamlingen, slik at vi kunne vandre videre - noen etter skift av våte klær. Andre satte seg dyvåte i bilen! Besøk hos ulike venner ventet, og dessuten et flatt bilbatteri, som trengte starthjelp.

Jeg vet ikke om det går an å være mer velsignet, enn det jeg erfarer gjennom slike dager. Jeg gleder meg til dem før de kommer, og jeg kjenner at Gud møter oss på en helt særlig måte når vi er sammen i Jesus navn. Og det er så mye, mye mer enn ord og lære. Det er liv og frelse som utfolder seg i blant oss på alle måter, når vi er sammen.

Slik ser nå i alle fall jeg det.

Å følge etter Jesus bygger menighet

Det er flere år siden aversjonene mot pyramider og hierarki i Guds menighet begynte å melde seg for alvor hos meg. Da blei det frigjørende å se et bilde av en pyramide som dyttes over ende, og mer ligner på en plog. Noe som er i bevegelse!

Leve menighet, var et uttrykk jeg kom over enda tidligere enn "plogen", nærmere bestemt høsten 2002, og det har vært viktig siden. Det kan også billedliggjøres med plogen. Et liv i bevegelse, i endring. Nye oppdagelser, nye feil, nye framskritt, sammen med medmennesker og søsken. Ingenting blir som det er - det er det eneste som er sikkert der livet lever.

I vinter kom det noe av en selvfølgelighet til meg. Det skjedde ved et dansk kjøkkenbord i et huskirkehjem i Vejen. Da tegnet husverten Svend plogen "min", som jeg hadde sett for noen år tilbake. Og så skrev han Jesus foran: Menighet er de som følger etter Jesus, sa han. Noen er veldig bevisst på dette og går rett bak Jesus hele tiden. De vil ikke miste et eneste av hans skritt eller vink eller ord. Andre vet knapt at det er Jesus de følger, men de går etter noen som går etter noen som følger etter Jesus. Omtrent slik uttrykte han seg, Svend. Slik følger noen Jesus, nærmest uten å være bevisst på det. Mens andre lever hver dag i bevissthet om etterfølgelse av Jesus.

Bevisstheten om Jesus-etterfølgelse, og det jeg vil kalle det profetiske innslaget i livet, er det som bestemmer om livet mitt i plogen har innflytelse på omgivelsene. Innflytelse blir ikke til ved å kalle seg eller bli kalt leder eller noe annet, men ved det livet jeg lever - på godt og vondt. Etter Jesus!

Gud velsigne Kongsberg

Lørdag morgen over Storåsen i morrasola. Pulsen slår raskt, svetten renner, og belgen hiver etter pusten! Nå, sist lørdag, løp jeg bakerst - fæle greier, men du verden så flott!

Joggetur med gutta lørdag morgen, har vært blant de mange velsignelsene i mitt liv de siste åra.

Et par av løypene vi har brukt disse åra, gir på et punkt god utsikt over byen. Noen ganger stopper vi opp og ser ut over. Kanskje ber flere av oss en bønn til Gud i det stille, for byen og menneskene her.

Nå lørdag, mens vi stod på løkkene i Håvet, ledet en av gutta oss i bønn for byen, om velsignelse, om Guds lys og glede i menneskenes liv, i Jesu navn. Det skjedde visst forrige lørdag også (da ble bildet tatt), da hadde ikke jeg gleden av å være med.

Det er meningsfylt å stå der - pulsen banker og svetten renner, det sosiale fellesskapet er godt, og bønnen til en god Gud om nåde og velsignelse for menneskene bæres fram mens øynene hviler på en solbadet by.

- Forkynn evangeliet for fattige

Det er Are Karlsens postulat, slik jeg oppfattet han, da vi møttes en formiddag i Sandefjord. Forkynn evangeliet for fattige, hentes naturvis rett ut fra Jesu ord i Matteus 11,5 og Lukas 7,22. Slik er det der Guds rike bryter fram - evangeliet forkynnes for fattige. Det er veien til menneskers hjerter! Der er de syke som trenger lege, ikke de friske. Det er syndere som trenger frelse, ikke egenrettferdige.

Det var spennende å møte denne mannen, som jeg tidligere har "møtt" via hans blogg http://arekarlsen.blogspot.com/ og gjennom et intersant videointervju http://www.glandberger.net/2009/02/videointervju-med-are-karlsen-om-husforsamlingar/.

Han er pinsevenn, med bakgrunn fra etablerte pinsekirker, men har nå brutt tvert med all hierarkisk tenkning i menighetssammenheng og lever et radikalt husmenighetsliv i Sandefjord.

Blogg og intervju anbefales til refleksjon og utfordring!