Musa som giftet seg med elefanten

I Det nye testamentet kan vi lese om jevnlige møter i husene, altså i grupper på størrelse med celler, og møter på tempelplassen eller under åpen himmel, i et stort antall.

Av disse to var cellen, som er menigheten i hjemmene, det naturligste tilholdsstedet. Cellen var det normale og vanligste formen for sammenkomster blant kristne. Da tempelet i Jerusalem ble erklært forbudt område for følgesevennene av "Veien", fortsatte de å ha møter i hjemmene. Da festsamlingen ikke lenger var mulig, levde cellen videre.
Den oppstandne Kristus identifiserte seg i stor grad med den menigheten som holdt til i husene. Han oppfordret ikke på noen måte folk til å danne "kristne synagogen" eller å bygge religiøse bygninger. Da Saulus forfulgte menigheten og brøt seg inn i hus for å dra de kristne ut, spurte Jesus ham idet han møtte ham på vei til Damaskus "Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?".

Kirkehistorikere forteller at gjennom de tre første hundreårene etter Kristus forble husmenigheten den normale og naturlige måten for kristne å dele sitt nye liv på. Den radikale endringen i struktur skjedde etter keiser Konstantin i det fjerde århundret. Kongregasjonskirken ble innført, menigheten ble tilskuer, husmenighetene ble sett på som noe suspekt og ble til slutt forbudt. Uten godkjennelse fra staten, eller statens bekreftede og ordinerte "ortodokse" kirke, kunne ingen fungere som kristne privat i hjemmene.
Resultatet av denne utviklingen var et strukturelt kompromiss, et ekteskap mellom musen (cellen) og elefanten (festsamlingen). Sammen fødte de en høyst uvanlig skapning, kongregasjonskirken. Kirken var på mange måter basert på heltidsansatte profesjonelle, og prestene passet godt for kongen. Den nye kirken utviklet en spesiell bygning til religiøst bruk. Menighetslivet ble flyttet fra hverdagslivet og inn i gammeltestamentlige relikvier. Relikvier som prester, altere og svært symbolske ritualer hvor de fleste ikke var deltager lenger.

Dette kompromisset resulterte i at kirken mistet de to strukturene som var mest kraftfulle. Kongregasjonen ble i bunn og grunn en forvokst husmenighet og en krympet festsamling. Den gikk glipp av de viktigste aspektene ved både cellen og festsamlingen. Cellen brakte med seg familiedynamikken, et privat og stabilt hjem og organisk sted for tilhørighet. Et sted hvor man kan stå i et gjensidig ansvarsforhold til hverandre og stå til regnskap for hverandre. Festsamlingen derimot, ladet med en storslått og helt ut offentlig atmosfære, hvor de små husmenighetene knyttet seg til den store helheten og med hverandre, hørte apostoliske undervisning og fikk ta del i profetiske visjoner. Ofte skapte dette en oppstemt dragning som samlet flere folk på dette offentlige nivå. En slik sammenkomst kunne bokstavelig talt ryste en hel by eller region, eller for den del landsby eller tettsted.

Ikke absolutt alt skjedde i det fjerde hundreåret. I dag, 1700 år etter den ovennevnte utviklingen begynte, er vi blitt så vant til den forsamlingsmenigheten at mange ikke kan forestille seg andre former for "virkelig kirkeliv" eller "gudstjeneste". Hele denne prosessen kanoniserte og satte i system en ødeleggende middelmådighet. Det hele er en midt på treet løsning som i datidens samfunn skulle fungere religiøst og politisk korrekt. Kongregasjonskirken ble en "strukturell løgn" fordi den maler det rette budskap med feil farger, støper riktig materiale i feil form, heller livets vann på urene flasker, gjør frelste syndere om til en harmløs rase av hyggelige kirkegjengere som deltar i alle aktivitetene.