Hva gjør huskirken?

Man kan ikke lese konkret i bibelen hva husmenighetene gjorde. Derfor ligger det heldigvis ikke an til blåkopier. Det man imidlertid kan lese er noen grunnleggende kjennetegn. Wolfgang Simson trekker fram fire elementer som skiller seg ut for den nytestamentlige menigheten. Utdrag fra disse:

1. De hadde matmøte - "spisekomster"
De møtes til mat. Når Jesus underviste, innebar det som regel å møte mennesker i deres hjem, og spise og drikke det som de måtte ha å tilby. Vanligvis underviste Jesus ved bordet under et måltid, ikke bare etter et måltid. Det nye testamentet sier om de første kristne: "De spiste sammen med oppriktig og inderlig glede." (Apg 2,46). "Når dere kommer sammen for å holde måltid, skal dere vente på hverandre." (1. Kor 11,33). Da Jesus sendte disiplene av gårde to og to (Luk 10,1-8) rådet han dem til å finne en fredens mann og "spis og drikk det de byr dere". Hvem vi spiser med er en meget sentral del av enhver persons sosiale identitet. I de fleste kulturer spiser vi regelmessig kun sammen med våre familiemedlemmer. Vi er på en så åpenbar måte gjort til en familie ved Jesu blod, at vi spiser sammen, noe som før var utenkelig. At mennesker med svært forskjellig bakgrunn spiste sammen, ga et sterkt og mektig budskap til verden: "Vi er nå en familie."


2. Å lære hverandre å være lydige
Målet med undervisningen er ikke økt kunnskap, men å hjelpe mennesker til å adlyde og tjene Gud og hans hensikter (Rom 1,5). Selv om den første menighet vokste og multipliserte seg stort sett uten et skriftlig nytestamente, var det slik at "Guds ord nådde stadig flere" (Apg 6,7), "hadde fremgang og spredde seg" (Apg 12,24), "spredte seg" (Apg 13,49) og hadde "veldig framgang og stor makt" (Apg 19,20). Undervisningens tema er "ordet", Guds fortelling, Bibelen, hva Gud har valgt å vise oss av seg selv, oss selv, verdens historie og hvordan man skal leve (1 Tess 4,1), slik at vår historie kan passe inn i Guds historie. Målet med undervisningen var at mennesker, gjennom glad lydighet skulle bli gjort fri fra selvets makt gjennom et sterkt forhold til Jesus.
Undervisningstilen kan være en svært kort samtale - ingen preken - en illustrasjon, lignelser og historier, vanligvis i følge med og avbrutt av nikk og smil, ofte avbrutt av spørsmål og anmodninger om mer te. Dersom det i det hele tatt finnes en eksamen man må bestå ved denne undervisningstilen, er den todelt. For det første å adlyde læren og demonstrere det ved et endret liv, og for det andre å begynne å undervise andre.
Det greske ordet som ofte blir oversatt som "å holde preken" i Det nye testamente er "dialegomai", som betyr å ha en kort dialog mellom mennesker.
Denne undervisningstilen er rettet mot å hjelpe mennesker til å bli "ordets gjørere", å lære dem å holde alt Jesus har befalt oss (Matt 28,20). Forskere forteller oss at vi husker 10 prosent av det vi leser, 20 prosent av det vi hører, 30 prosent av det vi ser, 50 prosent av det vi hører og ser, 70 prosent av det vi selv sier og 90 prosent av det vi selv gjør.

3. Å dele materielle og åndelige gaver
"Alle som var blitt troende, holdt sammen og hadde alt felles. De solgte sine eiendommer og annet gods og delte ut til alle etter som enhver trengte det." (Apg 2,44-45) Alt hva vi er og alt hva vi har tilhører dermed Gud - og dermed Guds familie, menigheten - ikke i teorien, men i praksis. De nytestamentlige kristne delte to ting sammen i sine husmenigheter, nemlig materielle og åndelige gaver (Apg 4,32-35, 1. Kor 14,26, Ef 5,19, 2. Tim 2,2). De kristne visste at de ikke lenger eide seg selv. Kristus eide dem og alt de hadde. Når kristne kommer sammen, deler de hva de har. For enkelte kan dette høres ut som et ideelt bilde av en svunnen sosialromantisk tid, men det betyr ikke at vi ganske enkelt kan overse det gudgitte prinsipp i å dele. Den radikale og bibelske livsstil hvor man deler med hverandre sparer en for mange dagligdagse utgifter, etablerer et sterkt bånd av fellesskap mellom kristne og er i seg selv et vitnesbyrd om Kristus som delte sitt liv og sin død med oss, slik at vi kan leve med ham. 

4. Å be sammen
"Trofast holdt de seg til bønnene." (Apg 2,42) Bønn er hjerteslaget i forholdet mellom Guds barn og Far i himmelen. Når kristne kommer sammen, ber de for hverandre, de ber for myndighetene, de ber for fred, de kommer fram for Gud med påkallelser og takksigelser, ber for sine fiender, velsigner dem som forbanner dem, utfrir mennesker fra åndsbindinger og ber om helbredelse. 

Bønn er toveis kommunikasjon, og som vi snakker til Gud, vil Gud kanskje svare oss. Dette gjør Han ofte gjennom profeter, tungetale som blir tolket, drømmer og visjoner eller engler. (Am 3,7, 1. Kor 14,29)
I bønnen Jesus lærte oss, oppfordrer han oss til å be: "Forlat oss vår skyld." (Luk 11,4). I en familie der man lever tett sammen kan ikke upassende oppførsel forbli skjult særlig lenge. Dette sørger for en sunn ansvarlighet overfor hverandre. På samme måte er husmenigheter, som en åndelig familie, det ideelle sted å være ansvarlig for hverandres oppførsel, noe som naturlig nok involverer skriftemål (Jak 5,16). Når mennesker bekjenner sine synder for hverandre og tilgir hverandre (Kol 2,13), i en kulturell ramme som måtte være passende, vil de ikke lenger være skinnhellige.