Jubelåret 2011 - tenk at! Tenk om!

Hvert 50ende år var et jubelår i det gamle Israel. "Dere skal holde det femtiende året hellig og rope ut frihet i landet for alle som bor der. Det skal være et frigivelsesår for dere," proklameres det i 3. Mosebok.

På årets siste dag, proklamerer Kongsbergs lokalavis, Laagendalsposten, 2011 som jubelår. Mon tro om redaksjonen kjenner opprinnelsen for ordet jubelår?

Jeg håper og tror det er mer profetisk enn hva gjelder ordførerens 50 år, Birger Ruuds 100 år, og Kongsberg kirkes 250 år. Ingenting galt sagt om disse jubilantene. Men et skikkelig jubelår i Kongsberg - et skikkelig nådens, godt nytt år over hele byen! Med frihet for alle som bor her, et frigivelsesår for alle, det er hva 2011 kan bli.

Jeg snakker om friheten i Jesus. Han som er universets sentrum. Han som er grunnen til at vi går fra å skrive 2010 til 2011. Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri, proklamerer Jesus selv i Johannesevangeliet. For den som satser livet på denne Sannheten, blir 2011 i alle fall et jubelår. Godt Nytt År!

Jeg lurer på hvordan han har det i kulda

I tre måneder tidligere i høst jobba jeg i Oslo. På vei ut av Nationaltheateret Stasjon, etter togturen fra Kongsberg, møtte jeg en mann som satt og tigga. Det blei til at jeg ga han en slant og et blikk og et smil de dagene jeg passerte.

Han satt alltid der. Etterhvert returnerte han også et blikk og et smil. Vi vekslet kanskje et eller to ord, men det ble aldri noen samtale, men han kjente meg igjen i vrimelen. Jeg vet ikke hvem han er, hvor han er fra, hvorfor han tigger, men den siste dagen leverte jeg litt ekstra godt med slanter i pappkruset hans, et brev på min puslete engelsk, og et lite kors.

Vi ble på en måte litt venner. Det var viktig for meg at han skulle møte Jesu kjærlighet. Jeg håper det nådde fram. Jeg følte meg egentlig ganske hjelpeløs i møte med mannen, men vi ba for han i den livsnære gruppa jeg delte liv med i høst. Nå har det vært kaldt i mange uker. Hvordan har han det, tiggeren? Be med meg, hvis du leser dette. Fortsatt god og takknemlig adventstid.

En begivenhet av det store slaget

Men lynfart legges herved ut en 14 dager gammel begivenhet i mitt liv :-)

Familiemedlem nummer syv - det store verden! For en glede, både for foreldre og søsken.

Guds rike hører barna til og jeg er regnet med, sier den gamle barnesangen - og de flotte broderiene på dynetrekket som ankom i barselgave i går.

Ord på vegger

Det største av alle navn, lyste mot meg under hele kommunestyremøtet i går kveld. En sjelden, herlig gang, glemmer pinsemenigheten Betania å fjerne "JESUS" i gullskrift på frontveggen i salen der Kongsberg kommunestyre har sine møter - og har hatt det i mer enn 20 år. Jeg tror det har en betydning når rundt 40 mennesker sitter i fire timer og ser navnet Jesus slik!

Et annet profetisk budskap sto skrevet på inngangsdøra til Normisjons hovedkontor i Oslo. Noen hadde i sin fortvilelse over en forside i Aftenposten Aften, hengt opp et nødrop. Og det er virkelig stor nød i landet vårt - jeg har aldri sett sånne tall: Én av to gravide tar abort!

La oss leve menighet og familieliv radikalt i denne tida. Nå står jula for døra, og det blir mye kos - og det er jo greit nok. Men vårt kall er å leve slik ved Guds nåde at det peker på hva jula handler om - at Jesus er Guds kjærlighet i praksis. Han kom til jorda, og bar bort all verdens synd. I Jesus har alle Guds løfter fått "ja". Bare Jesus kan gi fred. Jeg tro at hvis juleforberedelsene mine er å dvele ved dette, kan denne november- og desemberøkta bli til at noen tar i mot den største gaven - evig liv i Jesus! Et apropos, fant jeg i en kjøledisk på Rimi. Budskapet på skriften på kjøleveggen forteller om folk som jakter desperat på noe, men ikke jakter på rett sted, selv om juleribbe kan føles litt som å jakte like i nærheten...

Ære være de som våger det umulige!

Akkurat kommet innafor døra, etter HalloVenn på Tislegård ungdomsskole, med mange hundre mennesker inne på alternativt Halloween-arrangement, må jeg bare si det: Det er gøy når folk gir jernet, og ikke lar seg stoppe, og gjør det umulige mulig.
100-vis av timer med dugnad, for ikke å si 1000-vis. 29 aktivitetsposter, flommer av godteri, glede, og gode vibber!
Å være pappa i en by, der kristne ungdommer tar sånne initiativ, får med seg alle generasjoner (jommen sa jeg enhet), fullfører med trøkk og stil, gjør meg glad!
Jeg legger hermed ut favoritt-illustrasjonen min, til ære for HalloVenn-gjengen på Kongsberg.

Å leve

I dag morres fikk jeg en hyggelig melding fra et søsken i troen som ikke levde for seg selv. På vei til jobben hadde vedkommende anledning til å sende meg et vers fra Bibelen og en tekstlinje fra en sang. Da jeg leste den, kjente jeg at nådens tyngdekraft var i sving. Så, da jeg satt meg med en formiddagssalme - gudfeldigvis Salme 51 - kom de samme linjene som var i tekstlinja jeg hadde fått tilsendt. Da forstod jeg, både i hjertet og i hue, at også i dag ser Gud meg - på grunn av et søsken som ikke levde for seg selv.

Dere har tatt i mot Jesus Kristus som Herre. Lev da i ham, oppmuntrer Paulus i Kolosserne 2,6. Hva betyr det? Tenkte litt på det, og kom fram til at det handler om å ikke leve for seg selv. Ingen av oss lever for seg selv, sier samme apostel i Romerne 14,7. Da er det dette som er det gode liv, det er dette som er å leve kirke - å leve i Herren, å ikke leve for seg selv.

Hva betyr det praktisk? I denne uka, som startet sist søndag, slik alle uker gjør (i motsetning til den uvanen vår kultur har utviklet til å tro på og omtale mandag som første dag i uken), er det mange anledninger å se tilbake på og reflektere over. Det kjennes godt å se tilbake på anledninger - sammen med forskjellige mennesker, i forskjellige sammenhenger - og vite at visst var det ikke alltid jeg fikk vitnet om troen eller utrettet så mye, men jeg vet at jeg levde ikke for meg selv, jeg levde i Kristus og med han som Herre. Så kan jeg også se anledninger der jeg levde for meg selv, i betydningen mitt eget ego. Det er både ubehagelige og stressa øyeblikk, som jeg har bedt Gud om tilgivelse for.

Lev og la leve!

En strukturell reformasjon - det var godt å få sagt det

For tiden vikarierer jeg som redaktør i "Norges største kristne månedsmagasin" (som det kaller seg. Ikke vet jeg hvordan et magasin kan være kristent, men kanskje kristelig...) - Agenda 3:16. Det innebærer at jeg har 130 prosent jobb, og med konas 80 prosent, vil jeg nok si at det grenser mot å leve i synd, hva gjelder det som godt er med tanke på å binde ressurser til arbeidsplikter. Å leve kirke med en slik arbeidsmengde hos de voksne i en familie, stjeler verdifullt tid til bare å leve , være til, ha tid til overs osv - kan ikke skjønne annet enn at slikt alltid vil gå utover det viktigste; forholdet til Gud, forholdet til familien, og forholdet til de kristne søsken jeg lever nærmest. Men, takk og pris så er det snart over :-)

Samtidig er det flott å bli av med noe av det jeg har på hjertet. Som i siste lederartikkel, der jeg tar opp tanken om en strukturell reformasjon i kirken. I samme utgave www.agenda316.no deler jeg også inntrykk fra Bedehuskirken i Bryne www.bedehuskirken.no - et spennende fellesskap av organisk menighetsliv, med 18 huskirker med rundt 300 mennesker i alderen 0 til 60 år.

Ny vin i nye sekker, sa Jesus. Jeg tror det handler om struktur nå. I sin nåde har Gud latt Jesus-etterfølgere oppleve mye fornyelse de siste ti-årene. Jeg tror tanken var at denne nye vinen skulle over i nye sekker. Jeg tror også at den åndelige fornyelsen vil stoppe, hvis ikke kirken vender om fra gamle strukturer, hierarkier, og tradisjonalisme.

Men bare Gud vet.