En strukturell reformasjon - det var godt å få sagt det

For tiden vikarierer jeg som redaktør i "Norges største kristne månedsmagasin" (som det kaller seg. Ikke vet jeg hvordan et magasin kan være kristent, men kanskje kristelig...) - Agenda 3:16. Det innebærer at jeg har 130 prosent jobb, og med konas 80 prosent, vil jeg nok si at det grenser mot å leve i synd, hva gjelder det som godt er med tanke på å binde ressurser til arbeidsplikter. Å leve kirke med en slik arbeidsmengde hos de voksne i en familie, stjeler verdifullt tid til bare å leve , være til, ha tid til overs osv - kan ikke skjønne annet enn at slikt alltid vil gå utover det viktigste; forholdet til Gud, forholdet til familien, og forholdet til de kristne søsken jeg lever nærmest. Men, takk og pris så er det snart over :-)

Samtidig er det flott å bli av med noe av det jeg har på hjertet. Som i siste lederartikkel, der jeg tar opp tanken om en strukturell reformasjon i kirken. I samme utgave www.agenda316.no deler jeg også inntrykk fra Bedehuskirken i Bryne www.bedehuskirken.no - et spennende fellesskap av organisk menighetsliv, med 18 huskirker med rundt 300 mennesker i alderen 0 til 60 år.

Ny vin i nye sekker, sa Jesus. Jeg tror det handler om struktur nå. I sin nåde har Gud latt Jesus-etterfølgere oppleve mye fornyelse de siste ti-årene. Jeg tror tanken var at denne nye vinen skulle over i nye sekker. Jeg tror også at den åndelige fornyelsen vil stoppe, hvis ikke kirken vender om fra gamle strukturer, hierarkier, og tradisjonalisme.

Men bare Gud vet.

Besøk fra Israel

Litt over klokka sju i kveld ringte det på døra, og der sto en hyggelig dørselger fra Israel! En student som solgte oljemalerier.

Det ble to uforglemmelige timer, både for han og oss. Da har forlot oss, var vi et menneskemøte, et oljemaleri, og en hilsen med husets minstemann sitt navn skrevet på hebraisk (til venstre), rikere, samt kontaktinformasjon og invitasjon til å være sammen med han hvis vi kom til Israel.

Vår gjest, Victor, gikk ut i den mørke høstkvelden med sin betaling, en engelsk bibel med røde Jesus-sitater, et eple, og sangene All because of Jesus og Above all, som ferske inntrykk. Han var overrasket og entusiastisk over hva som skjulte seg bak ei norsk ytterdør!

Noe av det flotteste var hvordan han tok i mot vårt vitnesbyrd om Jesus med vennlighet og varme, og ga uttrykk for at det rørte ved han. Vi sang for han og vi fikk forklare om Jesus, og om at vår tro - som han gang på gang gjentok at rørte han - ikke handlet om en religion, men om en relasjon.

Bildet vi kjøpte var av tre flotte liljer, og vi slo opp, og leste sammen, i Matteus, om Gud som kler liljene på marken, i en den engelske bibelen.

Vi kommer til å minnes møtet med Victor, og snakke om det. Det var viktig for oss, og vi tror det var viktig for han. Det var herlig å sitte igjen, og kjenne den store gleden en kristne familie kan få lov til å oppleve ved å bruke tid sammen med et åpent menneske som bare ringer på døra. Det ble en knallstart på ei ny uke! Vi ber Gud velsigne vår gjest, og at han skal ble enda mer kjent med den Jesus han møtte i kveld.

Lar det seg gjøre med én setning?

Kanskje denne er til inspirasjon? http://twitter.com/biblesummary

Kreativt, spør du meg. Sosiale medier kan stadig også brukes til noe positivt.

Les et kapittel, og se om twitter-oppsummeringen stemmer med din forståelse av samme kapittel i Bibelen. Her har de begynt i 1. Mosebok, og har per i dag (30. sept) kommet til tredje kapittel i Andre Mosebok. Spennende å se hvor langt personen bak denne twitringa har tenkt seg med sine en-setningsoppsummeringer.

Takk

Det er ordet som duger - takk! Til Gud og mennesker. Huskirke er flott. I dag starta vi dagen med forkost med påleggspleis klokka 10. 24 små og store rundt bordene.

Høydepunktet kommer tidlig i en sånn samling: Når alle har spist, feirer vi nattverd rundt bordet. For en tradisjonsskada lutheraner, er det krevende å gjøre dette uten indre stress. Vil det bli helt kaos? Vil det være frihet for de som ikke vil ta nattverd? Vil det bli "verdig" nok?

Noen ganger nå, har vi gjort det sånn i huskirka vår. Det fungerer fantastisk! Gud er god, så han sørger for en atmosfære av sin hellighet og sitt nærvær, som jeg sjelden opplever - midt i min egen stue, med Guds barn i alderen 0 til 50 år. Det er bare så flott, så verdig, så intenst. Det er kirke!!! Jesus er nær, i ordene fra Bibelen som leses, i brødet og vinen, i fellesskapet av kristne søsken og ikke-troende venner.

Så går vi fra herlighet til herlighet, innover i gudstjenestelivet, med lovsang og tilbedelse, enkel søndagsskole for de minste, med søndagens tekster og Guds ord utlagt av flere, med erfaringer fra egne liv, og med bønn for byen, de som styrer, situasjonen i Pakistan, muslimene som søker Gud nå i ramadan, det ufødte liv, de forfulgte kristne. Og kirkekaffe, eller hva det heter, den kaffen man drikker på slutten av samlinga med gudstjenesteliv i ei huskirke :-)

Bekymringene blir ikke noe av!

Fra mitt lille hjørne av verden, er jeg gla' for å kunne rapportere om følgende: Bekymringene mine blir ikke noe av! Opplever at Gud ved oppstarten av denne høsten gir meg en særlig erfaring av nettopp dette. Bekymringene, både de jeg med letthet kaster på Herren (selv om de kan angå store ting), og de som surrer rundt i hue på meg mye (selv om de kan angå små ting).

Bibelen er krystallklar her: Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile (Matt 11,28). Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk!

Bekymringer er jo ofte uttrykk for engasjement og omsorg. I seg selv er det ikke noe galt i dem - snarere tvert i mot, men det er det å bære dem med seg videre når de kommer, som er synd.

Visst nok er det også via forskning dokumentert at de aller fleste bekymringer blir det aldri noe av.

Indian summer med huskirkene

Huskirka jeg lever i, tilhører et fellesskap av huskirker. I helga var vi på Dokka gård. En perle av et sted, og deilige sommerdager. Det var en slags arbeidshelg. Alle husstandene som var påmeldt, hadde på forhånd spurt seg: "Hva er vårt mål for vårt mål i huskirka i tiden framover?" Vi presenterte hver våre svar på dette spørsmålet, og ble bedt for. Det var mye oppmuntrende, en vakker bukket. Min familie gjorde også en beslutning, som vi delte. Nå er hverdagen her. Den er knalltravel, men vårt konkrete mål, som vi satte oss og delte med de andre, er godt å leve i. Vi hjelper hverandre, og det går bra så langt!

Tema for helga var Guds kjærlighet til oss, i oss, mellom oss, og ut i fra oss. Vi ble herlig betjent fra Guds forråd av en god broder Jan fra Bergen.

Noe jeg ikke har vært med på før i en slik setting, er powertime for hver husstand/familie - en tid tidlig på dagen, der hver husstand/familie trekker seg tilbake og setter seg ned. Det gjorde vi - synes det er en knallide til hverdagen. Tid hver for seg er viktig, tid sammen som familie, for de som har en, er enda viktigere. Vanskelig også, men verdt å kjempe for. Også nå når vi har kommet ned i hverdagen igjen.

Fælt og fantastisk fint!

Sommerferie er godt for veldig mye, men ikke for alt - det vitner badevekta om! Det blir så tiltak å få bevega seg litt, og da tanken i kveld slo inn om at "nå kan du ta deg en liten joggetur i skaugen", var det lett å si "nei". Og det gjorde jeg også - slik kan jo gjøres en helt annen dag.

Men så gikk det et minutt, og så kom eldstedatra og spurte om jeg ville være med på joggetur. Da kunne jeg ikke si nei.

Det var visst ikke bare badevekta som bærer preg av sommerferie. Pust og puls hadde visst også blitt prega av late dager. Så der løp vi - datra foran, lett og lekent, og jeg pesende bak. Det meste av tida klarte jeg å holde følge med henne, så jeg kunne lese det som stod på t-skjorta: JESUS ELSKER DEG!

Det er fantastisk å være tenåringspappa og få følge etter ei sånn ryggtavle! Fantastisk fint, men joggeturen var fæl!