Kirkebyggene kirkens fremste egenproduserte hindring?

For noen år siden gikk jeg ut døra på kirkelokalet for siste gang. Dette er ingen hovmodig påstand, men et enkelt faktum: Jeg forlot kirken i fysisk betydning som forsamlingslokale, og har i vært fall ingen planer om å vende tilbake. Naturligvis blir det et og annet besøk i kirkebygg og forsamlingslokaler. Man blir jo invitert til hyggelige begivenheter, og menneskene som ferdes på innsiden av slike er fortsatt mine venner - mye bra folk, mye bra opplegg.

Men kirken er jo ikke hus, hvis vi snakker om et sted der Gud bor på en særlig måte, som man jo blant annet gjør ved å bruke benevnelsen "Guds hus". Rundt dette hersker det en ugrei blanding av forvirring, ubevissthet og religion. Vi har det jo blant annet med å vigsle slike hus i den kroken av kirkelandsskapet der jeg hører hjemme. Det er naturligvis godt og riktig ment, men effekten tror jeg er - for det første - helt verdiløs, åndelig sett, og - for det andre - helt forferdelig, pedagogisk sett. Dette blir en tilslørende handling, som indikerer at Gud bor i hus bygd av menneskehender. Kirkens første martyr understreket nettopp dette (Apg 7,48), og ble steinet for det.

Hva er det så som blir så mye bedre hvis man slutter med å gå inn i kirkebygg og forsamlingslokaler for å være kirke? Ingenting, etter min erfaring. Å følge etter Jesus gjenstår like fullt. Det radikale livet for og med andre, rundt bibel, bønn, nattverd og fellesskap, til Guds ære. 100 % avhengig av Den Hellige Ånd.

Men det fjerner i alle fall en av de største hindringene, hvis man tar utgangspunkt i det sortementet som kirkefolk selv har etablert, for at kirke kan være et organisk liv i hverdagen. Et liv midt i den verden vi lever sammen med alle de menneskene som kirken er til for og Jesus har gjort alt ferdig for.