En skikkelig STREK

Magasinet STREK viser i siste nummer gode takter til å gi huskirkelivet plass og anerkjennelse. Her er blant annet henvisning til Edin Løvås bok Huskirken - et levende nærmiljø i en innsiktsfull og personlig artikkel av Vårt Lands samfunnsredaktør Erling Rimehaug. 

I beste fall ekstrabibelsk

Ei bok (sammen med en del andre) har ligget på nattbordet mye av fjoråret, og jeg har lest en del i den gjennom høsten. Det er Følg meg. Kalt til å dø - kalt til å leve av David Platt. Den er svært utfordrende i forhold til temaer som levende kristendom, personlig forhold til Jesus, og Guds vilje. Det avgjørende punktet for min del, når det gjelder slike bøker, er imidlertid hva forfatteren sier om kirke. Det er jo fordi jeg opplever at mye moderne kristendom er ubibelsk i forhold til menighet og kirke. Derfor leser jeg med forbehold inntil forfatteren gir seg til kjenne i forståelsen av det å leve kirke. Mot slutten i denne boka kommer kapitlet Jesu kropp - en lovende tittel i så måte. Jeg starter å lese dette, og trenger ikke lese lenge for å anbefale boka i sin helhet. Følgende sitat er begrunnelsen:

Anbefales!

Det at vi forbinder kirken med bygninger og aktiviteter, gjenspeiler den tydelig forbrukerdrevne, målgruppefokuserte tilnærmingen vi har lagt oss til for å lokke mennesker til "kirken". For å ha effektiv, vellykket menighet, trenger vi lett tilgjengelige bygninger med fine utområder og rikelig med parkeringsplasser. Når folk finner veien til bygningen, trenger vi opplegg som er skreddersydd for barn, musikk som faller i smak, og taler som går rett hjem. For å overdrive litt, betyr dette at når mennesker kommer til "kirken", ønsker de reservert parkeringsplass, kaffe latte når de kommer inn døren, søndagsskole med spesialkonstruert sklie, et hypermoderne opplegg som underholder tenåringer, et knallbra lovsangsband som spiller kul musikk, og et koselig foredrag av en veltalende predikant som runder av før de rekker å se på klokken.

David Platt

Men hadde Gud alt dette i tankene da han innstiftet menigheten? Eller for å være krassere: Hadde Gud noe av av dette i tankene da han innstiftet menigheten? Å forbinde menigheten med bygninger virker kanskje helt vanlig for oss, men det er en fremmed tanke i Det nye testamentet, der ikke en eneste menighet blir beskrevet som en fysisk bygning. Det nye testamentet skildrer heller ikke menigheten som en rekke ulike skreddersydde opplegg. Svært mye av det vi forbinder med kirken i dag er i beste fall ekstrabibelsk (det er lagt til det Guds ord sier), og i verste fall ubibelsk (det motarbeider det Guds ord sier). 
Når du blar gjennom Det nye testamentet, får du et svært annerledes bilde av kirken. I stedet for en bygning, ser du en kropp som består av ulike lemmer, og en familie som består av brødre og søstre som har forsaket seg selv og lever i Kristus. Kristne er sammenbundet ved Jesu død, hans Ånd, evangeliet, hans lidelser og liv. Bibelsk sett består ikke en menighet av mennesker som parkerer bilen sin og deltar i forskjellige opplegg sammen hver søndag. Nei, menigheten består av mennesker som deler Jesu liv med hverandre på daglig eller ukentlig basis.

Som sagt er det min opplevelse at mye av det tradisjonelle menighetsarbeidet er ubibelsk. Mange flotte søsken gir mye tid og krefter og hjertevarme inn i slike menighetsfellesskap. Platts parentes om hva ubibelsk kirke innebærer - det motarbeider det Guds ord sier - gjør dette imidlertid veldig alvorlig, dersom det er sant.
Kjempeambivalent! På den ene side kjenner jeg søskenfellesskap med og glede over folk som står på i tradisjonelle forsamlinger og menigheter i min egen by og i min egen sammenheng. Vi hører sammen og ingen av oss er noe bedre enn andre. På den andre side kjenner jeg fortvilelse over at menigheten slik Norge ser den motarbeider menigheten slik Gud ser den. Må det være slik?

Jeg vil bygge min menighet

Gud har i sin visdom bundet hele prosessen til seg selv, når det gjelder å bygge menighet, sier Wolfgang Simson. I sin nåde og allmakt har Gud alene retten til å gi vekst slik som han vil og gi vekstens hemmelighet videre når og hvor enn Han vil. "Jeg vil bygge min menighet," sier Jesus. Simson ser fire mulige, spissfindige, ofte uuttalte, fortolkninger på dette utsagnet med den siste som den vi bør foretrekke.

1. Vi vil bygge vår menighet

Vi vil med våre egne anstrengelser og tradisjonelle metoder bygge våre egne kongedømmer. Resultatet blir deretter, en menneskedrevet, religiøs sekt. Kjøtt bygger kjøtt. 

2. Vi vil bygge Hans menighet

Denne fortolkningen er farligere enn den første fordi den appellerer til dem som setter i gang, aktivistene i hver kultur, og samtidig impliserer den at mennesker kan bygge Guds hus; kjøttkaker bygge ånd, store menneskelige strategier og prosjekter kan innføre Guds rike. Resultatet er vanligvis det samme som under punkt 1, bare at det har et større åndelig bedrag og i blant en triumferende stemning over seg. Noen går så langt å kalle denne tilnærmingen "moderne hekseri og magi", fordi den prøver å ta i bruk andre midler enn Den hellige ånd for å oppnå åndelige mål. Resultatet er ofte manipulering og åndelig stormannsgalskap.

3. Jesus vil bygge vår menighet

Denne tidligere sier i grunnen at Jesus bruker sine ressurser for våre mål; ånd bygger kjøtt. Vi er Guds utvalgte, det rette kirkesamfunn eller gruppe, en hellig - eller til og med den eneste - rest, og Jesus har dermed valgt å bygge vår menighet. Her bruker mennesker Gud for å oppnå menneskelige mål. Menigheten kommer først, og alt annet av mindre betydning i forhold til å bygge et enkelt kirkesamfunn eller en enkelt organisasjon, ikke hele hans universelle menighet. Resultatet blir da ofte ingenting mer enn et kortvarig menneskelig og religiøst kongerike. Det innen også en annen negativ side ved denne tenkemåten: Dersom ingenting vokser og skjer, må det være Guds vilje.

4. Jesus vil bygge sin menighet

Dette betyr at Jesus selv er mesterbyggeren som da gir en tydelig invitasjon til enhver av oss om å bli hans medarbeidere, og hjelpe Ham i å bygge Has menighet på Han måte. Det er på en måte ydmykende fordi det ikke legger særlig mye vekt på våre menneskelige anstrengelser, men heller understreker et åndelig partnerskap med Jesus og Den hellige ånd som seniorpartner. Resultatet vil da ha Guds godkjennelse fordi det var han selv som gav tillatelsen til bygge, og fordi hans egne gener blir bygd inn i selvet menigheten. Ånden bygger ånd. Bare med Guds nåde vil vi kunne forstå at dette er den eneste måten som gir ære til det rette navnet i den lange rekken av navn som hedres. Den som har gjort seg fortjent til heder i forbindelse med menighetsvekst og menighetsplantning: Jesus. 

Det siste du ønsker å gjøre avgjør det neste skrittet

Enhver forandring er av praktisk art, fastslår Wolfgang Simson. Noe må gjøres, skritt må gås, handling må skje. Simson inviterer blant annet til oppgjør med den individuelle friheten og til å betale en pris:

En pris å betale når vi ønsker å leve i husmenigheter er at vi må erstatte tilbedelsen av den individuelle friheten med en felles lydighet mot Kristus. Dersom vi vil det samme som Kristus vil, er vi ikke lenger villig til å gjøre hva enhver har lyst til, og hvordan og når han har lyst til å gjøre det uavhengig av det fellesskapet han lever i. Vi kan ikke lenger si at vårt hjem er bare "vårt eget" hjem, eller se på bilen vår som bare "vår egen". Livsstilen til mange kristne her i vesten er fremdeles preget av jobbkarriere, TV, hobbyer, privatliv og husdyr, garnert med et tynt sukkerlag av kristenoppførsel som for eksempel å gå i kirken, be før måltidene og lytte til kristen musikk. Dette er ikke så veldig forskjellig fra livsstilen til et vanlig menneske i vesten, hvor en gjennom livsvarig feiring av individualismen utelukkende fokuserer på personlig trygghet, suksess og underholdning og til og med individuell åndelig vekst. 
...
Husmenighetens kristendom vil føre til at færre vil leve et liv fullt av kompromisser, der de prøver å ta det beste ut av to verdener. Husmenigheten involverer oss dypt i et hverdagsfellesskap hvor vi står i gjensidig ansvarlighet overfor hverandre. Dette vil koste oss mye. Men hvis vår livsstil står i noen som helst relasjon til ekte menneskers frelse fra et ekte helvete, antar jeg at det er verdt prisen. 

Simson inviterer til å føre familien tilbake til menighetens sentrum:

Den vestlige kristendomsform og sekulariseringen har i stor grad fokusert på den enkelte på bekostning av familien. ... Familien er blitt ofret på et alter av økonomisk og sosial suksess, og det er bare menigheten som kan bryte denne sirkelen fordi den har en bedre og mer menneskelig måte å leve på, ikke for mammon, men for Gud. Den rette relasjonen mellom mann og kvinne som familiens kjerne er fundamentet til husmenigheten.

Overgangens kunst - paradigmeskifte mellom visjon og hverdagsliv - del 5

Å søke etter alternativer til det å skulle gjøre noe så radikalt som å begynne alt helt på nytt, er nok mest nærliggende for de fleste. Simson lanserer fem varianter for oss vanlige, dødelige. De fem variantene er friske nok, de:

Windows
Et operativsystem for pc lar deg gjøre forandringer i konfigurasjonen. Konfigurasjonen bestemmer hvordan datamaskinen forstår seg selv og til slutt styrer programmene dine. Skal endringene i konfigurasjonen virke skikkelig, må du handle på følgende beskjed: Du må starte maskinen på nytt for at endringene skal settes i verk. Når du skal gå fra en menighetsmodell til en annen må du i en slik variant kanskje legge ned ditt eksisterende arbeid og starte det på nytt med en ny samling verdier. Varianten gir mulighet til å en nedleggelse og avslutning med stil, for så å starte på nytt grunnlag.

Brohode i de 20 prosent
En annen innfallsvinkel er å spørre Gud om og søke etter de 20 prosent i menigheten, organisasjonen, kirkesamfunnet som er skikket til å lede til en ny framtid. Sammen setter dere i gang og bygger et "profetisk brohode" til framtiden, en base der du senere utvider for flere mennesker. Opprett en eller flere husmenigheter sammen med dem, lev og vær modell for mønsteret for dem og med dem, uten å røre din eksisterende struktur eller forandre noe som helst. Når du etterhvert ser at de 20 prosentene har etablert et nytt adferdsmønster og gått inn i det nye paradigmet, kan en ny fase åpnes: Avmarsj for alle i fellesskap i den nye retningen, der du ikke ser deg tilbake eller lenger vedlikeholder ordninger og struktur i forrige verdensbilde. Pionerene er der allerede, en noe større gruppe er i ferd med å innstille seg på det nye, en større gruppe etternølere kommer nå når dere går sammen og dette blir den nye normen, mens en relativt stor gruppe blir stående igjen. De vil heller aldri komme etter, og blir ved i det forrige eller danner noe nytt.

Overføring av liv
Denne måten handler om å legge alt inn på å gjennomføre overgangen fra ett mønster til et annet uten å miste noen, så smertefritt og sjelesørgerisk som mulig. Alt må da skje trinnvis. De mest sårbare punktene er tider der det gamle mønsteret ikke lenger er helt gyldig og det nye ennå ikke er fullt synlig. I tillegg kan det innebære endeløse diskusjoner og forsøk på å overbevise tradisjonalister. Denne måten kan anbefales for de med den gyldne kombinasjon av overnaturlig godt humør, en hyrdes tålmodighet og profetisk visdom. Kjør på, hold ut: 1) Introduser nye adferdsmønstre; forandre lederskapet i følge  det nye mønsteret; etabler deg igjen på et nytt fundament; og begynn å bygge.

Bak ryggen på dem
Her er en modell for de mer desperate og eventyrlystne. Det skjer i all hemmelighet, som så mange oppfinnelser. Det skjer uten å organisatorisk blande inn kirken eller organisasjonen  din i det hele tatt. Du gjør det på den andre siden av byen, et annet sted, bak ryggen på gruppen din. Den vet vel at det skjer noe, men du holder på i fred uten å involvere. Du kan kanskje delegere litt arbeid i din tradisjonelle menighet, for å frigjøre mer av tiden. Når tiden er inne kan du introdusere de to enhetene for hverandre.

Hong Kong-metoden
En siste utvei kan være å forsøke å arbeide ifølge to atskilte verdimønstre på en gang, holdt nøye atskilt for å unngå å blande sammen det som ikke skal blandes sammen. Her gjelder det å unngå en gjennomsnittlig graut av begge varianter som tilsammen gir dårlig kvalitet og mye forvirring. Simson kaller det Hong Kong-metoden, fordi det ligner "ett land - to systemer", der Kina og Hong Kong fungerer med en regjering, men to administrative system (sosialistisk og kapitalistisk). Det kan være et midlertidig kompromiss. Men i noen faser er et kompromiss bedre enn en deling.

Overgangens kunst - paradigmeskifte mellom visjon og hverdagsliv - del 4

Det fornuftige mennesket tilpasser seg verden; det ufornuftige fortsetter med å forsøke og tilpasse verden til seg selv. Derfor avhenger all fremgang av det ufornuftige, sa nobelprisvinner i litteratur, George Bernard Shaw. Forandring begynner med mennesker. Luther, Booth, eller Wesley - mennesker bak kirker og bevegelser som idag har blitt store strukturer. Svært få nyvinninger eller sanne og radikale endringer ble startet av komiteer og utvalg; de fleste kom fra visjonære mennesker som så det ingen så, sa det ingen våget å si, og gjorde det som var "forbudt" og tabu på deres tid. Vi kan begynne der vi er. Hvor ufornuftige våger vi å være?

Tror vi at det nytter? Én mann med Gud er en majoritet, sier de trosterke. Gå rundt i Jerusalems gater, se og forstå, søk på torgene hennes om det finnes én, en eneste, som gjør rett og søker troskap, så jeg kan tilgi byen. (Jer 5,1)

Overgangens kunst - paradigmeskifte mellom visjon og hverdagsliv - del 3

Den beste og mest radikale form for forandring kan være å begynne forfra igjen. Wolfgang Simson forteller om en pastor som reiste seg på et seminar og sa: "Det betyr at vi må legge ned alle menighetene våre!" Og han var svært seriøs. Men med en kirke som har mer enn 10000 medlemmer, er ikke det så lett. Å gå fra ett opplegg til et annet, betyr overgang, å gå over fra en leir til en annen. Det kan gjøres på mange måter, og de er alle farlige, dyre, tidkrevende og fremdeles er det ikke alltid det virker. Firmaer og foretak bruker millionbeløp på å forutsi og gjennomføre forandringer for å forbli i bransjen eller ta flere markedsandeler.

Imidlertid finnes det endringer som ikke forandrer noe som helst. De hjelper oss å roe hjernen og følelsene våre, gir oss midlertidig illusjon av at vi gjør noe, men de er like harmløse som en "storm i et vannglass". Noen vil kanskje pusse opp menighetslokalet, flytte pianoet fra venstre til høyre side eller fusjonere med en annen, lignende organisasjon. Wolfgang Simson kaller denne typen forandring "Titanic-modellen". Da Titanic ble truffet av et isfjell, kunne ingen ommøblering, oppussing, eller til og med omstrukturering av lugarene gjøre noe med det. Slike endringer ville kun ha kosmetisk funksjon og ville være foreldet, mens skipet sank inn i mørket.

Simsons bilde her er mørkt, og sammenligningen med den tradisjonelle menighetstenkningen som et slags "titanic" kan virke dramatisk. For min del synes jeg den er urovekkende dekkende. Et av problemene med Titanic var imidlertid mangelen på livbåter. Her er mulighetene til å gjøre en avgjørende forskjell helt nær et hvert kristent hjem: Jeg ønsker meg kristne hjem der tanken om å leve kirke holdes levende og gjør dem til livbåter.