Lidelse, tilgivelse, og kjærlighet på kommunalt styremøte

Mens barna mine hadde vært på påskesamling på den kommunale barneskolen, der de sang Jeg løfter mine øyne opp til fjellene og Deg være ære, Herre over dødens makt, evig skal døden være Kristus underlagt, gikk jeg på kommunalt krisestyremøte. I det møtet, den fredagen man ønsker hverandre God påske, kom Jesu lidelseshistorie til å spille en sentral birolle - takket være styrelederen, som var påpasselig med å benevne seg selv som hedning.

Styret vårt skulle ha ekstraordinært møte fordi vi ikke får nok penger for den jobben vi skal gjøre for vår viktigste oppdragsgiver. Fredag ettermiddag, midt i påskeferieoppkjøring er ikke vanlig tidspunkt for slike møter. Litt ekstra krisestemning. Å si lidelse, er vel å dra det langt, men det var dét min gode kollega gjennom mange år i lokalpolitikken, gjorde da han la an dramaturgien ved å bruke Jesu lidelseshistorie som parallell.

Blasfemisk, vil kanskje noen mene. Jeg synes ikke det. Min gode politikerkollega er en ærlig og god humanetiker, som ikke ønsker annet enn godt. Han er flink med retorikken, en av de beste. Når han valgte å slå an tonen, var det spennende hvordan dette bisporet kunne vandre videre i møtet. Etter et godt innlegg, var det vår motspillers tur. Hun gikk rett på sak, det vil si rett på bisporet: Utgangspunktet for hennes innlegg var de to røverne på korset, som Jesus hang mellom. Og at den ene fikk tilgivelse fordi han ba om det, mens den andre gikk det galt med, mente hun å vite. Jeg skjønte ikke helt broa inn til hovedinnlegget hennes, men tilgivelse og Jesus på korset var nevnt. Sterk - jeg hadde for lengst rukket å spørre Den Hellige Ånd hva som kunne bli mitt bidrag til dette viktige bisporet midt i et kommunalt krisestyremøte. Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner, var den klare fornemmelsen jeg fikk. Dette var mitt bidrag - å peke på at Jesu lidelseshistorie og død på korset, var av kjærlighet. Ganske snart var det min tur, og ordvekslingen mellom styreleder og den andre aktøren utviklet seg nøyaktig slik, i forhold til hva jeg ellers hadde på hjertet, at anledningen ble servert på sølvfat: Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner, kunne jeg forkynne - to ganger.

Resten av møtet er en annen historie, men folk vet hva påsken handler om. Og på barneskolen synger de fortsatt om Herren som hjelper og Kristus som er Herre over døden.

Jeg vil leve for at dette blir mer enn ord - at ordene blir liv. Hellige oss i sannheten, ditt ord er sannhet.

Sammen med blankt ark

Huskirkemøte er bra, synes jeg. I går hadde vi et slikt. Hvordan skal vi leve menighet sammen framover? I en huskirke er det blanke arket alltid innen rekkevidde. Sårbart, men også fullt av muligheter.

Det eneste som må stå fast, er Bibelen og kjærligheten til Guds ord. Mennesker kommer og går. Det kan være en utfordring å takle godt - som kanskje alltid vil bety noe sånt som å glede seg over fellesskapet med Gud og oss i mellom som er her akkurat nå. Måter å være sammen på, "lever" også. Det eneste stabile, menneskelige trekket er endringer... Stagnasjon er i alle fall død!

Huskirkemøter kan være mye lovsang og tilbedelse. Tårer og latter. Noen ganger ferieplaner og hjelp til gjennomføring, eller andre praktiske behov. Eller skikkelige teologiske diskusjoner og meningsbrytninger. Alltid Guds ord.

For et liv!

Klar for noen høydepunkter fra min hverdag?
"Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut i fra det," møtte meg mandag kveld, etter at jeg før på dagen hadde snakket med Gud om et helt hjerte. Sammen med to trossøsken, kom Gud igjen på tampen av kvelden, i stillheten og sa: Ett hjerte! Stillhet!
Tirsdag morgen stod det og lese: "Vend om til meg av et helt hjerte... lys ut en faste... kall folket sammen." Som lest, så gjort - tirsdag kveld satt vi en skoletime i stillhet med Guds ord og hverandre her i huskirka. Sånn blir det hver kveld i 14 dager, har vi sagt, også nå i helga.
Onsdag middag møtte jeg en tenårings ord: "I dag fikk jeg æren av å bli erta for Jesu skyld." God innstilling, det der, og tankene gikk til Apg 5,41. Seinere på kvelden avslappa fellesskap i livsnær gruppe, med oppmuntringer, lovsang, oppbyggelse og forbønn - og ikke minst: Hva kan være neste skritt for å nå vår felles visjon en ny huskirke?
Torsdag formiddag ga en god prat over kaffekoppen, med en trofast medarbeider, om livet i og utenfor huskirka vår, veien videre. Kvelden delte noen av oss nød for å høre Guds stemme, og oppmuntrer hverandre med alt det gode som skjer i huskirkene våre. Vi bestemte dekkskiftaksjon første helga over påske og snakket om vår deltakelse på alternativmessa her i byen.
I dag formiddag har jeg tilbrakt tiden med en god bror - vi deler liv og lengter etter mer her i byen. Og vi bestemte oss for å foreslå bønnenatt for gjengen vi møter i bønnefellesskapet mandag kveld.
Mye menighet. Ja, takk og pris for det. Men i tillegg er det knall spennende gjennom hele uka å være daglig engasjert i morgendagens premiere i barne- og ungdomsteateret her, og de seks påfølgende forestillingene. Det lukter skikkelig teater nå - se http://www.aasenteateret.no/ - en livlig skuespillergjeng og veldig mange hyggelige voksne foreldreteatermedarbeidere.
Rakk visst et par skiturer denne uka, også :-) Livet er godt - og fortsatt ligger ei spennende helg med teater- og huskirkelivet foran!

Det gjorde en forskjell i Kongsberg

Den gamle Metodistkirka er et varmt sted for lovsang og bønn. Fredagskvelden her, hver tredje uke, betyr mye for meg. Sammen med folk fra mitt eget fellesskap, og folk fra andre fellesskap i byen, uten særlig program eller planer. Alle bidrar slik de kjenner for. Gud er nær. Noen ganger i stillhet, noen ganger i dans. Alltid noen spennende overraskelser. Alltid sang. Alltid Guds tiltale. Alltid ære til Jesu navn og Jesu fullbragte verk på korset.

Nå, fredag, vandret vi også rundt i kirken til bønnestasjoner. Bønn for Menigheten i Kongsberg, Barn og unge i Kongsberg, Ledere i Kongsberg, og Syke og ensomme i Kongsberg. Jeg vet det gjorde en forskjell, fordi jeg tror på Gud.

Min sterkeste bønn i dette nå er at menigheten i byen får større innflytelse på byen, enn det byen har på oss. Det samme med det enkelte fellesskap, den enkelte disipel, hver kristen familie - større innflytelse på byen og omgivelsene, enn motsatt. Da er det én sak som gjelder - at Gud får større innflytelse på oss, enn noe annet - hellige oss i sannheten, ditt ord er sannhet.

Ba'al-profeter og fyrstekake

Søndag kveld, og jeg har tenkt gjennom dagen i dag, at jeg vil fortelle om gudstjenestefellesskapet mitt fra i formiddag! 10 mennesker, fem voksne og fem barn, fra fire husstander, var sammen. En fin gjeng. Organisk fellesskap med Gud og mennesker.

Noen av oss bor her huskirka samles, og tre av oss hadde tanken om at vi måtte synge "Jesus, ta meg som jeg er" i gudstjenesten - en sang om å komme med livet til Jesus, sånn som det er... Sant og si hadde vi litt krusninger her i oppkjøringa, slik det ofte kan være. Så den sangen skulle vi synge... nåde og bønn om at Gud får gjøre sitt verk med oss :-)

Vanlig norsk messetid, kl 11, var vi en fin gjeng, men vi visste at i alle fall to til skulle komme. Så den første delen av gudstjenstelivet brukte vi til å vente på dem. Vi lærte en ny sang mens vi ventet, slappet av sammen, delte noen oppmuntringer, og sendte oppmuntringer på sms til to som ga beskjed om at de ikke kom.

Så vandret vi videre, nærmere halv 12, med en flott fortelling av Kari Vinje, vi betjente hverandre med syndenes forlatelse, sang lovsanger og priste Gud. Noen hadde med seg en alabasterkrukke, "tatt rett ut av" teksten Lukas 7 om kvinnen som ble tilgitt av Jesus. Og vi leste fra 1 Kongebok 18, der det blant annet stod at Ba'al-proftene hinket nytteløst rundt for sin døde gud (tegningen forestiller de hinkende Ba'al-proftene, tegnet av et av barna, mens han hørte på preken og samtale om bibeltekstene).

Ordet ble delt av han som hadde forberedt preken - livsnært, utfordrende vitnesbyrd og en sterk appell om å stole på Gud. Oppbyggelsen gikk videre i samtale.

Det ringte på døra undeveis, og en gutt fra nabolaget ble inkludert i gudstjenestefellesskapet. Det ble bedt for mange syke, som ble nevnt.

Etterhvert delte vi kaffe og saft og fyrstekaka mm som huskirkas gode ungkar av Guds nåde hadde med til fellesskapet.

Ord blir fattige, du skulle ha vært her, eller et annet sted der Jesu disipler møtes ansikt til ansikt :-) Jeg ønsker meg mange flere slike fellesskap i byen vår, og jeg kjenner skikkelig tilfredshet over å få være en del av et slikt fellesskap selv. Derfor noen ord - selv om de blir fattige - i takknemlighet og med ønsker om å gi videre.

Levende snømann i fantastisk vinterland

Jeg som trodde at Gamlegrendåsen var neste flat og bare småkuppert!?! Og fallet var stort! Det kan jeg si, akkurat tilbake fra ei god mils skitur rundt Brannknattene, i hellingene ned mot Krekling og Grosvoldkroken. Denne rundløypa er for første gang siden jeg flytta hit for vel fem år siden, kjørt opp med snøskuter. Takket være mye snø! Faktisk mye utfor og opp igjen, litt svingete også. I en av svingene turte jeg ikke annet enn å foreta en kalkulert utforkjøring, for å stoppe. Og fallet var stort, og snømannen som kava seg opp av den dype, dype løssnøen, enda større. Herlig :-)

Bildet er fra Bjørndalsmyra, eller Brandmyra som den også kalles etter den store skogbrannen i begynnelsen av forrige årshundre (samme grunn til at Brannknattene lyder sitt navn). Denne myra ligger innerst på et småkuppert og trivelig, litt kortere rundløype, som jeg har rusla rundt mange ganger i vinter. Denne vinteren har jo vært et mirakel for en skiglad familiefar med stor fleksibilitet på dagtid. Godt for både ånd, sjel og legeme!

Sannhetens øyeblikk

Huskirke gir mulighet til nattverd som en del av livet. Den tradisjon jeg "stammer" fra, ja kanskje mer eller mindre alt tradisjonelt menighetsliv, praktiserer nattverd som noe litt rart og ekstraordinært. Man ønsker orden og det er jo godt. Men hva hvis denne orden stenger livet ute?


Forrige uke feiret jeg nattverd to ganger. En gang sammen med tenåringer og ledere på weekendtur. En gang sammen med min livsnære gruppe. Begge gangene i forbindelse med et godt måltid mat. Begge gangene var det planlagt, og bekjentgjort på forhånd.


Nattverd forkynner Jesu død for oss, og gir oss syndenes forlatelse. Korset står sentralt. Og Guds kjærlighet. To sider av samme sak.