Lidelse, tilgivelse, og kjærlighet på kommunalt styremøte

Mens barna mine hadde vært på påskesamling på den kommunale barneskolen, der de sang Jeg løfter mine øyne opp til fjellene og Deg være ære, Herre over dødens makt, evig skal døden være Kristus underlagt, gikk jeg på kommunalt krisestyremøte. I det møtet, den fredagen man ønsker hverandre God påske, kom Jesu lidelseshistorie til å spille en sentral birolle - takket være styrelederen, som var påpasselig med å benevne seg selv som hedning.

Styret vårt skulle ha ekstraordinært møte fordi vi ikke får nok penger for den jobben vi skal gjøre for vår viktigste oppdragsgiver. Fredag ettermiddag, midt i påskeferieoppkjøring er ikke vanlig tidspunkt for slike møter. Litt ekstra krisestemning. Å si lidelse, er vel å dra det langt, men det var dét min gode kollega gjennom mange år i lokalpolitikken, gjorde da han la an dramaturgien ved å bruke Jesu lidelseshistorie som parallell.

Blasfemisk, vil kanskje noen mene. Jeg synes ikke det. Min gode politikerkollega er en ærlig og god humanetiker, som ikke ønsker annet enn godt. Han er flink med retorikken, en av de beste. Når han valgte å slå an tonen, var det spennende hvordan dette bisporet kunne vandre videre i møtet. Etter et godt innlegg, var det vår motspillers tur. Hun gikk rett på sak, det vil si rett på bisporet: Utgangspunktet for hennes innlegg var de to røverne på korset, som Jesus hang mellom. Og at den ene fikk tilgivelse fordi han ba om det, mens den andre gikk det galt med, mente hun å vite. Jeg skjønte ikke helt broa inn til hovedinnlegget hennes, men tilgivelse og Jesus på korset var nevnt. Sterk - jeg hadde for lengst rukket å spørre Den Hellige Ånd hva som kunne bli mitt bidrag til dette viktige bisporet midt i et kommunalt krisestyremøte. Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner, var den klare fornemmelsen jeg fikk. Dette var mitt bidrag - å peke på at Jesu lidelseshistorie og død på korset, var av kjærlighet. Ganske snart var det min tur, og ordvekslingen mellom styreleder og den andre aktøren utviklet seg nøyaktig slik, i forhold til hva jeg ellers hadde på hjertet, at anledningen ble servert på sølvfat: Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner, kunne jeg forkynne - to ganger.

Resten av møtet er en annen historie, men folk vet hva påsken handler om. Og på barneskolen synger de fortsatt om Herren som hjelper og Kristus som er Herre over døden.

Jeg vil leve for at dette blir mer enn ord - at ordene blir liv. Hellige oss i sannheten, ditt ord er sannhet.