Å leve i en familie med spesielle begavelser

Det er få forunt, og det blir stadig færre. I vårt velutviklede samfunn går det mer i retning av at det blir tilrettelagt for at kun svært få av oss får nyte det privilegiet som jeg får. Godet blir stadig knappere, og de av oss som er så velsignet kommer stadig i en mer utprega særstilling. Jeg snakker om det udelte godet det er å leve med mennesker som har helt særlige begavelser på livets viktigste områder. Begavelser som er så sterkt til stedet at jeg ikke finner i nærheten av tilsvarende hos de av oss som tilhører majoriteten - som er vanlige. Ikke det at egenskapene er fraværende hos oss, men de er i sum aldri så sterke, aldri så tydelige, aldri så overbevisende, ekte og smittende. Å leve nær et slikt mennesker overgår uendelig den største lottogevinsten. Å bli lottomillionær fortoner seg som en grå hverdagslighet i lys av det vinnerlodden jeg har blitt tildelt i livet.

 

Jeg veit ikke hvor mange ganger i løpet av dagen jeg får høre: "Pappa, jeg er gla' i deg" og "Pappa, Jesus er gla' i deg" eller "Pappa, skal jeg si deg noe veldig viktig? Jeg er gla' i deg" eller "Jesus er gla' i deg". Det er min yngste sønn som ustoppelig, i lange tider - jeg tror vi snakker om mer enn et år - har kommet med disse kjærlighetserklæringene fra seg selv og Jesus, flere ganger hver dag. I helgene får jeg slike hilsener ekstra mye, for da er vi mye sammen. I familien vår erfarer vi ofte at Den Hellige Ånd taler direkte til oss gjennom han, enten ved at han proklamere åndelige sannheter, eller er den første som ber om tilgivelse, eller slår opp i sin bibel og leder oss til å lese de mest overraskende steder - som oftes til stor oppmuntring og formaning og veldig relevant inn i vår livssituasjon. Eller når han tillyser en skikkelig go'runde der oppgaven er for oss alle å si noe oppmuntrende til den av familiens andre medlemmer som han velger ut. Når dette hender er det som regel på tampen av et godt måltidsfellesskap.

 

Jeg har mange barn, og alle er spesielle og fantastiske og uerstattelige. Min yngste sønn går likevel oss alle en høy gang på mange områder. Han har også en annen uovertruffen styrke: Han gleder seg alltid. Han går i sjette klasse på barneskolen, og alle dager uten unntak gleder han seg til skolen. Det går heller ikke en dag uten at han forteller oss andre om noe han gleder seg til. Det kan være alt mulig av små og store gleder - hver eneste dag kommer "Jeg gleder meg til...". Jeg kan aldri huske han gi uttrykk for at han mangler noe, selv om han noen ganger gir uttrykk for ønsker. Han er absolutt ikke opptatt av penger. Han baktaler ikke. Han er raus med komplimenter. Fysisk nærhet er også veldig naturlig for han. Mye mer kan sies.

 

Jeg har kommet til at han rett og slett er spesielt rikt utrustet på livets viktigste områder. Ikke det at han er født før syndefallet, slett ikke. Men i sum kan man si at han er slik utrustet at han har særlig lett for å la kjærlighet, glede, fred og godhet blomstre fram i sitt liv og spre det i omgivelsene.

 

Samfunnet anerkjenner i dag i økende grad at slike som han er et problem og at de med fordel kan tas livet av før de blir født. For meg er det et av vår tids sterkeste uttrykk for forfall og fattigdom.

Går det an å kalle et hjem kristent uten at man setter ord på troen sammen?

Agenda 3:16 setter prisverdig søkelys på å snakke om tro hjemme. Magasinet refererer til en ny norsk undersøkelse om tro på hjemmebane, gjennomført av NLA Høgskolen. Kun 47 prosent av de som har fått såkalt kristen oppdragelse eller vokser opp i et såkalt kristent hjem svarer at de er helt enig eller delvis enig i påstanden "Vi snakket ofte om åndelige spørsmål hjemme". En kan jo saktens spørre om det er noe i nærhetene av å kunne kalles et kristent hjem i det hele tatt, om det ikke snakkes om tro i hjemmet? Neppe, å snakke om åndelige spørsmål, å lese i bibelen og be sammen, definerer et minimum av hvorvidt et hjem kan kalles kristent. Hvis ikke det forekommer, kan det godt bo kristne mennesker der - det skal ikke jeg ha sagt noe om - men noe kristent hjem er det da vel ikke uten disse kjennetegnene.

Et oppløftende svar var at 76 prosent av de spurte sa seg helt eller delvis enige i påstanden "Mor og far ba oss barna om tilgivelse". Kanskje enda mer oppløftende var spørsmålsstillingen i seg selv, fordi dette fakta kanskje er enda mer relevant for å definere et kristen hjem enn om hvorvidt man snakker om åndelige spørsmål. Ingenting definerer kjærlighet, nåde og fred - levende kristentro - bedre enn å be om tilgivelse og gi tilgivelse - behov for og bønn om nåde i praksis.

Kortreist tro

En liten assosiasjon :-) "Kortreist mat" heter det om mat som er produsert i nærheten av der den blir spist. Huskirke er på en måte en slags kortreist tro.
En annen assosiasjon: En pizzakjede melder følgende: "Den beste tiden er den du deler med andre." Bra sagt.

Søndag frokost og formiddag er den beste tida i uka mi. Den deler jeg med andre i huskirka. Bedre start på ei ny uke får jeg nok ikke - fellesskap med flotte mennesker og en stor Gud, rundt frokostspleis, nattverd, Guds ord og lovsang.

Vekst - en slags visjon

På forsommeren kjøpte huset gartner tre unnselige sommerplanter. De var ikke veldig store, men stod godt til hverandre. Derfor havnet de i samme hengepotte. Det har vært en fantastisk vekstsommer, og resultatet er at de tre små har blitt frodige, fargesterke og utfyller hverandre enda bedre enn da de ble plantet. Bildet vitner for seg - og det oppmuntret meg. Tankene går til den nettverkspotta der tre små huskirker jeg selv lever med i er plantet. Samme jordsmonn. Samme vekstgrunnlag. Ulike farger. Utfyllende. En slags visjon.

Fra prestedrakt via fornavn til samliv

En gudfeldighet er det samme som mange kaller tilfeldighet. Forskjellen er at uttrykket "gudfeldighet" peker på Gud som opphavsmann for hendelser som kommer slik i forhold til hverandre at de passer. Et liv med Jesus som Herre er fyllt av slike gudfeldigheter. Den sikreste måten å oppleve gudfeldigheter på er ved å lese ofte i Bibelen. Da faller hendelser i livet sammen med ordene i den levende boka på en måte som bare kan forklares som gudfeldig. Det kan være til trøst, oppmuntring, formaning, råd og veiledning.
Noen ganger opplever jeg at bibellesnigen i seg selv blir en stor gudfeldighet. Som i dag. Ved å lese litt forskjellige steder i Bibelen - for min del gjerne en kombinasjon av Det gamle testamentet, evangeliene, og Det nye testamentes brevlitteratur. Hør bare her:

Dagens bibelreise startet i 3. Mosebok, kapittel 16 (tallassosiasjonen til Johannesevangeliet kapitel 3, vers 16 - den lille bibel - er flott i seg selv). Her står det om "Den stor soningsdagen". Om yppersteprestens presteklær, om den ene dagen i året da presten gjør soning for folkets synder, om syndebukk og dramatikk og om stor avstand mellom Gud og mennesker. Vanlig folk måtte la seg representere av prester. Stor avstand, men en fantastisk ordning fra en nådig Gud.
Neste stoppested er ved Jesu oppstandelse i Johannesevangeliet kapittel 20. Jesus møter Maria ved å si navnet hennes. "Maria" - idet Jesus sier navnet, kjenner hun den oppstandne Mester og Herre igjen. For et sprang - fra fjerne presterepresentanter til fornavn og personlig relasjon ansikt til ansikt.
Men reisen går videre - til Romerbrevets 6 kapittel. Der skriver Paulus om å leve med Jesus, om et samliv, om å være ett. Et fellesskap gjennom liv og død, gjennom tid og evighet. Et liv. Mange mener jo at Paulus ikke har forstått stort, og kanskje ikke burde hatt sin plass i en bibel anno 2013. For min del er det etter hva jeg kan forstå ingen som ha fått se "hele bildet" slik som Paulus. Jeg er glad for hver tøddel av Pauli ord som vi har fått. Jeg leser alt med stor glede!

Tre dimensjoner - den gammeltestamentlige og den nytestamentlige, og midt i mellom disse - Gud selv gjester jorden i Jesu person - overgangen og gjennombruddet. I dette finnes også tre dimensjoner av menighetsliv og kristne tradisjoner:
Den gammeltestamentlige med prester og prestedrakter og mellommenn (og kvinner) mellom vanlige folk og Gud - dessverre stadig svært utbredt i mer eller mindre autrerte former.
Overgangsformen med et personlig forhold til Gud - på fornavn med Gud selv, Jesus, min personlige frelser - personlige kristne. Veldig individorientert, sterkt fokus på ytre skiller mellom mennesker.
Den nytestamentlige - organisk kristenliv, menighet som en organisme, som Jesu kropp, et intimt fellesskap mellom brud (alle troende, både den lille flokken og hele den verdensvide menighet) og brudgom.
Disse tre dimensjonene hører nok sammen. Men uten den siste blir de to første neppe bibelsk kristendom.

# 100: Less is more

Leve menighet-bloggen feirer innlegg nummer 100 med følgende motto: Less is more!
Organisk menighetsliv og huskirke er en form for minimalisme - at lite - eller mindre - er et foretrukkent virkemiddel i seg selv, som grunnlag for at noe stort kan skje i menneskers liv og til ære for en stor Gud.
Sett i forhold til Gud er jo alt "less"! Det å ta det helt ned til det som er lite og mindre, ikke på noe vis strebe etter det som er stort og større, er til hjelp for fellesskap med Gud og mennesker. Det motsatte blir lett en fristelse der jeg blir sentrum i stedet for Jesus.

Det er menneskelig å søke noe større. Det er ydmykende å søke noe mindre. Døperen Johannes var minimalist: Han skal vokse, jeg skal avta, sa Johannes om Jesus og seg selv. Less is more. Bibelens bilder av Guds rike - barnet, sennepsfrøet, sauen, korset - less is more.

Sommerutfordringer