Mer fra Bob Fraser, for den som vil la seg utfordre i retning organisk menighetsliv:Vår tids menigheter er møteorienterte og tjenesteorienterte, først og fremst fordi lederne ønsker at menigheten deres skal oppfattes som dynamisk og relevant. Men ved å legge så stor vekt på møter og aksjoner, har de ubevisst undergravd og umyndiggjort de individuelle tjenestene som utøves i hjemmene og på arbeidsplassene. Den autentiske, historiske, bibelske kristendommen ble ikke først og fremst praktisert på møtene, men i hjemmene, på torgene og andre steder hvor folk møttes. De var så lite opptatt av møter og aksjoner at de troende måtte advares mot ikke å droppe dem helt (Hebreerne 10,25).
Den tradisjonelle menighetsmodellen har ikke lykkes i å forløse det åndelige potensialet hos de hverdagskristne. Møter og gudstjenester kan gi kunnskap, men ikke gjøre noe for at de troende virkelig skal få øvd opp «trosmusklene».
Jeg tror den nytestamentlige menigheten er grunnlagt på apostolisk kraft og forkynnelse, men vokste fram fra den enkeltes hverdagstjeneste. Det vil si at alle troende, selv de yngste og de minst salvede, rett og slett elsket Gud og tjente andre i alt de gjorde hver eneste dag. Jeg så dette i funksjon i bedriften min mens minivekkelsen stod på. Alle tjenestene som utfoldet seg gjorde meg ganske målløs. Det var ikke bare en eller to av de ekstra frimodige eller begavede som var i funksjon – det var majoriteten av de troende. Mange som ikke lyktes i noen tjeneste i menigheten, gjorde det på arbeidsplassen. De fleste av de troende hadde en jobb å gjøre, og de gjorde den «som for Herren» (Ef 6,7). Men samtidig ble de fleste av dem venner med dem som satt på pultene rundt; de delte evangeliet, delte livet, ba for hverandre og støttet hverandre når det røynet på i privatøkonomien eller familielivet. De troende inviterte kolleger med på møter, satte dem i kontakt med kristne tjenester som kunne hjelpe dem med problemer de slet med, besøkte dem på sykehuset og gikk ut og spiste med dem. Det er umulig å måle hvor mye som skjedde, men én ting var helt klart: Normale hverdagskristne levde i stor grad ut sitt åndelige potensial.
En stund kjørte jeg internopplæring for unge voksne i bedriften. For å lære dem arbeidsmoral åpnet vi en kaffebar i en kino like i nærheten. Jeg lærte dem to ting. For det første at når vi lager en kopp kaffe, skulle vi lage den «av hele hjertet, som for Herren» (Ef 6,7 etter amerikansk bibel) – det vil si at de så mye som mulig skulle la kjærligheten strømme fra hjertet og tilbake til Jesus. Jeg forklarte dem at når de gjorde det oppfylte de det største av alle budene: «Å elske Herren av hele sitt hjerte» (Matt 22,36-40).
For det andre lærte jeg dem at når de serverte en kunde, skulle de elske vedkommende så fullt og helt som mulig, og på den måten ville de oppfylle det andre store budet: «Å elske sin neste som seg selv» (Matt 22,36-40).
Som takk for at de oppfylte de to største budene, skulle ikke bare Gud belønne dem (Ef 6,8), men de skulle få lønn av meg også. Dette kalles arbeid: Å oppfylle de to største budene og få dobbelt lønn.
Millioner av troende i arbeidslivet fungerer i kanskje én prosent av sitt åndelige potensial. Tenk om de ble i stand satt til å vandre i om så bare 50 prosent av sitt åndelige potensial – da ville det ble en massiv utgydelse av åndelig kraft her på jorden. Den enkeltes hverdagstjeneste ville igjen bli den drivende kraften i menighetslivet."
