Går det an å kalle et hjem kristent uten at man setter ord på troen sammen?

Agenda 3:16 setter prisverdig søkelys på å snakke om tro hjemme. Magasinet refererer til en ny norsk undersøkelse om tro på hjemmebane, gjennomført av NLA Høgskolen. Kun 47 prosent av de som har fått såkalt kristen oppdragelse eller vokser opp i et såkalt kristent hjem svarer at de er helt enig eller delvis enig i påstanden "Vi snakket ofte om åndelige spørsmål hjemme". En kan jo saktens spørre om det er noe i nærhetene av å kunne kalles et kristent hjem i det hele tatt, om det ikke snakkes om tro i hjemmet? Neppe, å snakke om åndelige spørsmål, å lese i bibelen og be sammen, definerer et minimum av hvorvidt et hjem kan kalles kristent. Hvis ikke det forekommer, kan det godt bo kristne mennesker der - det skal ikke jeg ha sagt noe om - men noe kristent hjem er det da vel ikke uten disse kjennetegnene.

Et oppløftende svar var at 76 prosent av de spurte sa seg helt eller delvis enige i påstanden "Mor og far ba oss barna om tilgivelse". Kanskje enda mer oppløftende var spørsmålsstillingen i seg selv, fordi dette fakta kanskje er enda mer relevant for å definere et kristen hjem enn om hvorvidt man snakker om åndelige spørsmål. Ingenting definerer kjærlighet, nåde og fred - levende kristentro - bedre enn å be om tilgivelse og gi tilgivelse - behov for og bønn om nåde i praksis.

Kortreist tro

En liten assosiasjon :-) "Kortreist mat" heter det om mat som er produsert i nærheten av der den blir spist. Huskirke er på en måte en slags kortreist tro.
En annen assosiasjon: En pizzakjede melder følgende: "Den beste tiden er den du deler med andre." Bra sagt.

Søndag frokost og formiddag er den beste tida i uka mi. Den deler jeg med andre i huskirka. Bedre start på ei ny uke får jeg nok ikke - fellesskap med flotte mennesker og en stor Gud, rundt frokostspleis, nattverd, Guds ord og lovsang.

Vekst - en slags visjon

På forsommeren kjøpte huset gartner tre unnselige sommerplanter. De var ikke veldig store, men stod godt til hverandre. Derfor havnet de i samme hengepotte. Det har vært en fantastisk vekstsommer, og resultatet er at de tre små har blitt frodige, fargesterke og utfyller hverandre enda bedre enn da de ble plantet. Bildet vitner for seg - og det oppmuntret meg. Tankene går til den nettverkspotta der tre små huskirker jeg selv lever med i er plantet. Samme jordsmonn. Samme vekstgrunnlag. Ulike farger. Utfyllende. En slags visjon.

Fra prestedrakt via fornavn til samliv

En gudfeldighet er det samme som mange kaller tilfeldighet. Forskjellen er at uttrykket "gudfeldighet" peker på Gud som opphavsmann for hendelser som kommer slik i forhold til hverandre at de passer. Et liv med Jesus som Herre er fyllt av slike gudfeldigheter. Den sikreste måten å oppleve gudfeldigheter på er ved å lese ofte i Bibelen. Da faller hendelser i livet sammen med ordene i den levende boka på en måte som bare kan forklares som gudfeldig. Det kan være til trøst, oppmuntring, formaning, råd og veiledning.
Noen ganger opplever jeg at bibellesnigen i seg selv blir en stor gudfeldighet. Som i dag. Ved å lese litt forskjellige steder i Bibelen - for min del gjerne en kombinasjon av Det gamle testamentet, evangeliene, og Det nye testamentes brevlitteratur. Hør bare her:

Dagens bibelreise startet i 3. Mosebok, kapittel 16 (tallassosiasjonen til Johannesevangeliet kapitel 3, vers 16 - den lille bibel - er flott i seg selv). Her står det om "Den stor soningsdagen". Om yppersteprestens presteklær, om den ene dagen i året da presten gjør soning for folkets synder, om syndebukk og dramatikk og om stor avstand mellom Gud og mennesker. Vanlig folk måtte la seg representere av prester. Stor avstand, men en fantastisk ordning fra en nådig Gud.
Neste stoppested er ved Jesu oppstandelse i Johannesevangeliet kapittel 20. Jesus møter Maria ved å si navnet hennes. "Maria" - idet Jesus sier navnet, kjenner hun den oppstandne Mester og Herre igjen. For et sprang - fra fjerne presterepresentanter til fornavn og personlig relasjon ansikt til ansikt.
Men reisen går videre - til Romerbrevets 6 kapittel. Der skriver Paulus om å leve med Jesus, om et samliv, om å være ett. Et fellesskap gjennom liv og død, gjennom tid og evighet. Et liv. Mange mener jo at Paulus ikke har forstått stort, og kanskje ikke burde hatt sin plass i en bibel anno 2013. For min del er det etter hva jeg kan forstå ingen som ha fått se "hele bildet" slik som Paulus. Jeg er glad for hver tøddel av Pauli ord som vi har fått. Jeg leser alt med stor glede!

Tre dimensjoner - den gammeltestamentlige og den nytestamentlige, og midt i mellom disse - Gud selv gjester jorden i Jesu person - overgangen og gjennombruddet. I dette finnes også tre dimensjoner av menighetsliv og kristne tradisjoner:
Den gammeltestamentlige med prester og prestedrakter og mellommenn (og kvinner) mellom vanlige folk og Gud - dessverre stadig svært utbredt i mer eller mindre autrerte former.
Overgangsformen med et personlig forhold til Gud - på fornavn med Gud selv, Jesus, min personlige frelser - personlige kristne. Veldig individorientert, sterkt fokus på ytre skiller mellom mennesker.
Den nytestamentlige - organisk kristenliv, menighet som en organisme, som Jesu kropp, et intimt fellesskap mellom brud (alle troende, både den lille flokken og hele den verdensvide menighet) og brudgom.
Disse tre dimensjonene hører nok sammen. Men uten den siste blir de to første neppe bibelsk kristendom.

# 100: Less is more

Leve menighet-bloggen feirer innlegg nummer 100 med følgende motto: Less is more!
Organisk menighetsliv og huskirke er en form for minimalisme - at lite - eller mindre - er et foretrukkent virkemiddel i seg selv, som grunnlag for at noe stort kan skje i menneskers liv og til ære for en stor Gud.
Sett i forhold til Gud er jo alt "less"! Det å ta det helt ned til det som er lite og mindre, ikke på noe vis strebe etter det som er stort og større, er til hjelp for fellesskap med Gud og mennesker. Det motsatte blir lett en fristelse der jeg blir sentrum i stedet for Jesus.

Det er menneskelig å søke noe større. Det er ydmykende å søke noe mindre. Døperen Johannes var minimalist: Han skal vokse, jeg skal avta, sa Johannes om Jesus og seg selv. Less is more. Bibelens bilder av Guds rike - barnet, sennepsfrøet, sauen, korset - less is more.

Sommerutfordringer

Ting er absolutt ikke slik de ser ut

To av den kristne kirkens første disipler går slukøret bort fra Jerusalem etter å ha blitt offentlig ydmyket. Han de håpet på skulle bli Israels befrier, viste seg å være nok en skuffelse i jødefolkets endeløse rekke av nedturer. De hadde fulgt en flopp da de satset på at en snekkersønn fra Nasaret skulle drive historiens største krigsmaskin ut av landet. Det måtte gå som det gikk - romerne festet grepet og Jesus ble festet til korset. Nå går de mot Emmaus. Skuffede. Desillusjonerte. Spørrende.
Da kommer Jesus og slår følge med dem på veien. Han er slettes ikke død, spotterne har slettes ikke rett, ting av absolutt ikke slik de ser ut. I løpet av vandringen mot landsbyen viser Han dem at Messias er oppstått, at alt har blitt nytt, at deres Gud seirer ved å gi seg selv for verden.
Vi er også på vei bort fra det som synes som en lysende framtid. Kirken i Norge har sett bedre dager. Som et jaget dyr presses vi fra skanse til skanse i den offentlige debatten, strippes for posisjoner og privilegier som i generasjoner har vært tatt for gitt. Men ting er absolutt ikke slik de ser ut. Herren selv går sammen med oss på veien, og om vi har ører som hører og øyne som ser, vil vi forstå at Han lærer oss å være Hans kropp uten de stillasene den konstantinske kirken bygget opp rundt troen.
Tilbake i Jerusalem feirer de mektige at en løs kanon er kastet over bord og en plagsom bråkmaker brakt til stillhet. Maktbalansen er gjenopprettet og livet kan igjen gå videre. Byen er igjen et farlig sted for dem som ikke vil tilpasse seg den offisielle definisjonen av tro, lov og orden.
Men så skjer det noe.
I en av byens hager møter noen kvinner en engel og en tom grav. På vei mot Emmaus forstår motløse disipler at Han som har fulgt dem langs veien er Han som de tidligere har fulgt rundt i hele Palestina. At håpet ikke er ute. At imperiet ikke vil seire. At korset ikke er slutten, men begynnelsen på et nytt liv.
Takk til Truls Åkerlund for boka "Feil fortelling fortalt" (Hermon forlag).