Påskemix - dødsdrama, påskepynt, og syndenes forlatelse

Forbigang, betyr det. Påske. For 4000 å siden gikk dødsengelen forbi alle hjem i Egypt der hvor blodet fra et nyslaktet lam var strøket over døren. Derfor er det noe som heter påskelam, selv om veien fra dødsdramaet i Egypt til norske middagsbord i påskeferien er laaaaang. Halvveis på veien, for cirka 2000 år siden, ble Jesus ofret som et påskelam, slik at de som tar tilflukt under hans blods beskyttelse, går fri fra syndens lønn - døden. La meg skynde meg å legge til at oppstandelsen som skjedde 1. påskedag er grunnen til at dette gjelder for alle som tar i mot troens gave i dag. En manns død var ikke nok. Men denne mannen var Gud selv, og han vant over døden ved oppstandelsen. Så derfor.
Blod og offer og død. Det er jo et stykke fra dette til gule påskekyllinger og påskemarsipan og påskekryssord. Men det faktum at nordmenn unner seg minst tre og en halv fridag fra jobben nå i slutten av mars, er jo i bunnen og grunnen som følge av Jesu stedfortredende soningsoffer.
Sist søndag (også kalt palmesøndag) hadde vi spleis i huskirka. Vi var to familier som "alltid" møtes, og to familier som er blant våre venner. Middagsspleis er alltid spennende. Det blir ganske fargerik middag, og minst en posjon ekstra :-) Vi sang noen kjente påskesange og salmer. Disse sangtekstene går ikke rundt grøten - det er rett på sak: "Deg være ære, Herre over dødens makt". "Påskemorgen slukker sorgen". "Oppstått er Jesus, hurra, hurra!". Etter middagen, mens noen barn og voksne laget påskepynt, satt noen av oss andre med kaffekoppen og pratet videre ut i fra sangtekstene og hva den kristne troen handler om (pluss at vi pratet om jobb og ferie og andre hverdagsteamer). Midt i samtalen sa en av oss, som ikke bekjenner seg til Jesus, som en slags oppsummering; "syndenes forlatelse". Og bedre kan ikke påske oppsummeres, enn syndenes forlatelse. Uten den er verken kirke eller påskelam eller påskemarsipan mye verdt. Men med syndenes forlatelse ligger alt klart for å en ny start.
God påske!

Hverandre-verdiene

Et søk på ordet "Hverandre" i Det nye testamentet viser hvordan de urkristne var flettet sammen i fellesskap og interaktivitet, sier forfatter Sjur Jansen i boka "Fra urmenighet fra scenekirker".

Ha kjærlighet til hverandre.
Vent på hverandre.
Tjen hverandre.
Bær hverandres byrder.
Bær over med hverandre.
Vær hverandres lemmer.
Vær gode mot hverandre.
Vis medfølelse med hverandre.
Tilgi hverandre.
Vær hverandre underordnet.
Ikke lyv for hverandre.
Undervis hverandre.
Rettled hverandre.
Trøst hverandre.
Sett mot i hverandre.
Oppmuntre hverandre.
Oppbygg hverandre.
Ikke baktal hverandre.
Vær ydmyke mot hverandre.
Lev i fred med hverandre.
Vask hverandres føtter.
Ha omtanke for hverandre.
Oppgløde hverandre.
Ikke klag på hverandre.
Bekjenn synder for hverandre.
Be for hverandre.
Vær gjestfrie mot hverandre.
Ha fellesskap med hverandre.
Elsk hverandre.

Sjur utfordrer videre: Tenk gjennom om hussamlinger eller tradisjonell gudstjeneste har best rammer for å leve ut hverandre-oppfordringene.

Sjur Jansen kan også følges på bloggen Bygge mennesker

Kirkebyggene kirkens fremste egenproduserte hindring?

For noen år siden gikk jeg ut døra på kirkelokalet for siste gang. Dette er ingen hovmodig påstand, men et enkelt faktum: Jeg forlot kirken i fysisk betydning som forsamlingslokale, og har i vært fall ingen planer om å vende tilbake. Naturligvis blir det et og annet besøk i kirkebygg og forsamlingslokaler. Man blir jo invitert til hyggelige begivenheter, og menneskene som ferdes på innsiden av slike er fortsatt mine venner - mye bra folk, mye bra opplegg.

Men kirken er jo ikke hus, hvis vi snakker om et sted der Gud bor på en særlig måte, som man jo blant annet gjør ved å bruke benevnelsen "Guds hus". Rundt dette hersker det en ugrei blanding av forvirring, ubevissthet og religion. Vi har det jo blant annet med å vigsle slike hus i den kroken av kirkelandsskapet der jeg hører hjemme. Det er naturligvis godt og riktig ment, men effekten tror jeg er - for det første - helt verdiløs, åndelig sett, og - for det andre - helt forferdelig, pedagogisk sett. Dette blir en tilslørende handling, som indikerer at Gud bor i hus bygd av menneskehender. Kirkens første martyr understreket nettopp dette (Apg 7,48), og ble steinet for det.

Hva er det så som blir så mye bedre hvis man slutter med å gå inn i kirkebygg og forsamlingslokaler for å være kirke? Ingenting, etter min erfaring. Å følge etter Jesus gjenstår like fullt. Det radikale livet for og med andre, rundt bibel, bønn, nattverd og fellesskap, til Guds ære. 100 % avhengig av Den Hellige Ånd.

Men det fjerner i alle fall en av de største hindringene, hvis man tar utgangspunkt i det sortementet som kirkefolk selv har etablert, for at kirke kan være et organisk liv i hverdagen. Et liv midt i den verden vi lever sammen med alle de menneskene som kirken er til for og Jesus har gjort alt ferdig for.

Slutt dere sammen i husmenigheter

"Alt for lenge har den store massen av Guds folk og Jesu venner vært et publikum i kirkebenkene. Nå er tiden kommet for denne appellen: Slutt dere sammen i husmenigheter! Dette betyr ikke at dere bør slutte å gå på de vanlige gudstjenestene, men det betyr at det behovet dere har for kristent fellesskap og personlig nærhet til andre Herrens disipler blir tilfredsstillet. Det sitter fullt av ensomme og skuffede kristne rundt omkring i kirkene, bedehusene og misjonshusene. De er ikke skuffet over evangeliet. De er glade for å være Guds barn. Ofte får de også stort utbytte av å høre prekener og delta i sangen. Men de er dypt skuffet, og tvers igjennom utilfredse, fordi de ikke har funnet inn i et virkelig kristent fellesskap.

Det finnes en historie om en mann som beholdt hatten på i kirken. Presten og klokkeren visket nervøst sammen om saken. Til slutt gikk klokkeren ned og forklarte at vi pleier å ta hatten av oss i kirken. Strålende fornøyd rakte mannen fram sin høyre hand til hilsen mens han med sin venstre tok av seg hatten. Jo - det vet jeg godt, sa han, men jeg beholdt den på for å se om jeg kunne få hilse på noen."

Dette er innledningen på Edin Løvås bok om husmenigheten, som kom for snart 30 år siden. Den er knallaktuell, lun og utfordrende. Hele boken finner du her 

 

En fireårings tjeneste ved nattverdbordet - og en ekstra bordsetting

Huskirke er best! Ikke fordi vi er så flinke, men fordi det er så ekte. Fint frokostfellesskap, der maten smaker ekstra godt fordi vi er flere. Så nattverd.

I dag leste vi teksten om Jesus i Getsemane før nattverden, der den verste kvelden i Jesu liv ebber ut i tårer, desperasjon, men også overgivelse til Guds vilje - mens Jesu nærmeste venner sover på (bønne)vakt. Teksten slutter med at Jesus sier at foræderen er nær.
Innstiftelsesordet fra Bibelen vi leser før vi deler brød og vin rundt frokostbordet i huskirka, begynner med disse ordene "I den natt da han ble forrådt...". Og i dag kom jeg ikke lenger, før fireåringen i den andre familien tok over, og deklamerte innstiftelsesordene nærmest ordrett, mens han prekte om korsfestelsen og oppstandelsen innimellom. Du skulle ha vært der! Kanskje tror du jeg overdriver, skjønnmaler, men det er faktisk slik at ord ikke strekker til for å beskrive hvor flott dette var. Så du skulle heller ha vært der.
Mens fireåringen deklamerte, kunne jeg bryte brødet i biter og holde opp bereget med druesaften. Slik tjente vi sammen. Som om ikke det var nok, da vi hadde delt brød og vin, fastslo fireåringen at vi skulle synge noen sanger, og mente det passet å starte med "Opphøy Jesus" (Halleluja,opphøy Jesus! Han er konge over hele jorden). Så da gjorde vi det. Og videre sang vi "På Golgata stod det et kors", "Jesus passer på meg", "Jeg har en venn som har gitt sitt liv", og "Deg være ære". Alle sangene foreslått spontant rundt bordet, sangtekster fant vi fram underveis.
Til slutt ba vi sammen, for hverandre og andre. Jeg takker Gud for at jeg får leve i dette.
Men det var ikke over, selv om vi ba velsignelsen til slutt. Mens første bordsetting var i ferd med å skulle forlate huskirka, kom neste. Han hadde forsovet seg, og kom svært sent, men godt. Det var frokostmat igjen, og brødet og vinen stod fortsatt på bordet. Etter å ha delt liv, og blant annet søkt opp en potensiell leilighet på "finn" som vedkommende var på jakt etter, lagt inn søknad om å få leie, og talt sammen om åndelige og timelige ting, var det tid for avslutning. Igjen leste vi teksten fra Getsemane, ba sammen og delte Jesu kropp og Jesu blod til syndenes forlatelse.
Takk Gud for menighetslivet!

Pappa... meg synes du er søt

Å være småbarnspappa er en opplevelse jeg snart har hatt sammenhengende i 18 år. Det blir man saktens ikke lei av. Hør her:
En vanlig arbeidsdag måtte tilbringes hjemme, for å avlaste en småsyk kone litt med huset toåring, siden det i tillegg også har kommet en sylfersk verdensborger hit. Kombinasjonen jobb og tilsyn med toåring kan være krevende både for liten og stor, så noen sekvenser innimellom må det en liten pause til, der fokus rettes helt mot toåringen. Denne dagen kom det nok nysnø til at vi alltids kunne gå ut å måke litt, både for å få frisk luft og vært litt ordentlig pappa/toåring. Det ble 20 herlige minutter.
Gårdsplassen er jo sånn passe stor, og vi satte i gang med hver vår sørlandskuffe. Jeg gikk som vanlig systematisk til verks, mens toåringen dura i vei med sin sørlandskuffe, på kryss og tvers, tømte litt her og der. Det formelig lyste av stolthet og følelse av å være med på noe viktig hos min lille medhjelper. Naturligvis ble det jo bare rotet mer til av smårollingens aktivitet, men det var det bare jeg som så. Og sant og si frydet jeg meg - fantastisk flott å se barnet kose seg, engasjert, og i ettertid høre igjen og igjen "meg og pappa måka". Måkinga tok lenger tid, men til en avveksling følte jeg likevel at det gikk for fort. Dette fellesskapet var en stor opplevelse.
Jeg tror Gud har det sånn med oss. Vi styrer på med våre tiltak og aktiviteter, ofte er det omveier og rot i stor skala. Gud kunne sikkert ordnet mye mer effektivt i saker og ting, men det virker som han fryder seg over fellesskapet med oss. Vi durer i vei på kryss og tvers, mens vi er veldig opptatt av hvor viktig det vi holder på med er. "Jeg vil la mitt øye hvile på deg," sier Gud i Salme 32.
Også en opplevelse til: Toåringen er også på prater'n nå. Av de mange ting hun sier er følgende, hjerteknusende, innertier (subjektivt vurdert fra pappan), gjerne uttrykt med hodet litt på skakke: "Pappa... Meg synes du er søt". Need I say more? Også denne minner meg om hvor flott Gud synes det er når vi priser han med munnen. Enkle lovsanger, der teksten går igjen, med sterke ord som uttrykker hengivenhet til Fader, Sønn og Hellig Ånd. Noen mener disse sangene er for enkle. Jeg tror ikke det. Snarere tror jeg Gud fryder seg uendelig mye mer når hans barn sier "Pappa... meg synes du er søt", enn det jeg gjør da min lille pode sier det samme til meg. Selv om jeg frydet meg veldig.

Varmt brev, skarp analyse

Forfatter Eivind Skeie har skrevet brev til "et voksent, gjerne eldre, menneske med en klar og sterk kristentro" som er bekymret for at kristendommen taper terreng i Norge og det norske samfunnet.

Brevets form er varm, men analysen er skarp og tankevekkende. "Legg bak deg din bekymring og dine frustrasjoner over den tapte enhetskulturen! Være heller glad for at keiser Konstantins gedigne maktmisbruk av kristendommen endelig ser ut til å være over."

Etter flere tiår innenfor det kristelige boblen i Norge, har jeg selv møtt veldig, veldig mange gamle og unge som dette brevet godt kunne vært stilet til. Ja, jeg har selv vært der i rikelig monn, og har fortsatt islett av indignasjon over at kristendommen taper terreng. Men jeg ønsker å bekjempe min egen hang etter majoritetsprivilegier i skole, samfunn og politikk.

Jesus søkte aldri dette, heller ikke de første kristne. De levde bare kraftfulle liv, og var alltid minoritet. Majoritetsulykken rammet når staten fanget kirken på 300-tallet, og jeg er glad for å leve i en generasjon der kirken som institusjon mister makt og samtidig kirke som livsform slipper til - det er eneste mulighet for veien videre. Som Skeie sier: "Ja, i stedet for å ergre oss over alt vi har "tapt", skal vi oppleve dette som en ny frihet til å gå ut i samfunnet uten andre hensikter enn å tjene vår neste og å følge vår Mester."

Brevet kan leses på http://www.verdidebatt.no/eske/