"Ikke gjør dette hjemme"

To gale gutter har en tid forlystet folket via Rikskringkastningen, med å gjøre masse galskap i et kondemnabelt hus. Ting man ellers aldri burde finne på å gjøre i sitt eget hjem. Jeg må innrømme at de få glimta jeg har sett, har vært ganske morsomme - skikkelig gutteprogram, selv om det jo også kan innvendes at det er ganske motbydelig å lage TV av å ødelegge. Så litt ambivalent kan man jo eventuelt føle det.
MEN: Det rant meg i hu, at vi huskirkefolk, kunne lage en liten versjon av dette TV-programmet. Langt inn i våre egne rekker, og for ikke å snakke om de rundt oss, er det stor usikkerhet på om man tør gjøre noe så vågalt som i feire nattverd rundt matbordet, døpe i egen eller andres stue, eller drive med konfirmantundervisning hjemme. Skumle greier - "ikke gjør dette hjemme", synes å være noe av holdningene som ofte må bearbeides.
Men det går ganske bra, heldigvis, og er feiende flott å leve i et ikke-kondemnabelt hjem som også er åsted for kirkeliv.

Stressa menighetsliv

Begynner det nye året, der det gamle slapp - hvor god helse er det i alminnelig menighetsliv? Utklippet fra Vårt Land bør være en tankevekker. Det er ikke til å undres over at såkalte prester er stressa. De må bære manges forventninger, og ofte levere kirkelige tjenester til et passivt publikum. At kvinner som er såkalt prester er mest stressa, er heller ikke å undres over. De må vel som alle andre yrkesaktive kvinner ta hovedstøyt for hjem og familie, og i tillegg opererer de her i en bransje som i alle fall ikke ligger under snittet hva gjelder mannsjovinisme...

Er menighetslivet sunt?

VG gir impulser til romjulsrefleksjon om sunt menighetsliv. Se huskirkas blogg http://www.dinkirke-gk12.blogspot.com Se også VG http://touch.vg.no/article.php?artid=10032756

Med ønske om et ikke altfor innholdsrikt, men velsignet godt, nytt år til alle, uansett kirkeform og kirkesyn.

Menigheten kommer hjem

Hvilket sted er det enkleste sted for en mann å være åndelig? Er det ikke når man gjemmer seg bak en stor talerstol, oppdresset i hellig skrud og taler hellige ord til en masse uten ansikter og deretter forsvinner inn på et kontor? Og hva er det vanskeligste, og kanskje derfor det mest meningsfulle stedet å være åndelig? Hjemme, foran kone og barn, der alt han sier og gjør automatisk blir utsatt for en lakmustest, og der hykleriets ugras effektivt blir luket ut og ektheten kan vokse. Store deler av kristenheten har flyktet fra familien, ofte det sted der man har opplevd åndelige nederlag, til organiserte kunstige forestillinger i hellige bygninger langt borte fra atmosfæren i det virkelige liv. Ettersom Gud holder på med å gjenvinne hjemmene, vil menigheten vende seg tilbake til sine røtter - der den kom fra. Den kommer bokstavelig talt hjem, og fullfører kirkehistoriens sirkel mot slutten av denne verdens historie.

Når kristne på alle livets arenaer, i alle kirkesamfunn og uansett bakgrunn, kjenner gjensvaret i sin sin ånd på hva Guds Ånd sier til sin menighet, og begynner å høre globalt og handle lokalt, vil de etter hvert fungere igjen som ett legeme. De vil organisere seg selv i nabolags-/husmenigheter og møtes til regionale feiringer eller feiringer for hele byen. Du inviteres til å bli en del av denne bevegelsen og gi ditt eget bidrag. Kanskje vil ditt hjem også bli et hjem som forandrer verden.

Og med dette - tese nummer 15 fra Wolfgang Simson "Hjem som forandrer verden". Gjerne for meg - hvis hjemmene gjenvinnes kan alt skje. Hvis ikke, kan kanskje ingenting skje...

For 25 år siden

Nøyaktig i kveld. Da gikk jeg og min nårværende bedre halvdel på kino sammen for første gang, og den kvelden blei det oss! Purpurfargen var filmen. En sterk sak, og det var nok ikke helt uvesentlig for min del at Andrea Crouch stod for filmmusikken.

Men i ettertid er det dama som tok showet, og jeg er utrolig takknemlig til hu' og Gud for 25 år med så mange velsignelser. Det er ikke mulig å telle alle. Og - aldri har vi vært rikere enn nå, aldri har vi hatt det bedre. Jeg håper og ber at det skal vare og vokse.

Inne i skogen, langs en grusvei på Åsen, ikke langt fra her vi bor nå, står det et tre. Det er mer enn 25 år gammelt, men ikke så mye mer. Går man helt borttil og ser etter, kan det skimtes at noen har risset inn i treet. Det ligner på et hjerte, og det står noen bokstaver, vanskelig å se hvilke, på hver sin side av et +tegn. Men jeg vet hvilke. Det er våre bokstaver, et morsomt minne fra starten på en enda bedre fortsettelse. Hjertet på treet har vokst med treet og årene.

Utvikling av en forfølgelsessikker ånd

De korsfestet Jesus, alle kristnes sjef. I dag er hans etterfølgere ofte mer opptatt av titler, medaljer og sosial status, eller verst av alt, de forblir stille og er ikke verd å bli lagt merke til i det hele tatt, sier Wolfgang Simson i tese nummer 14 i "Hjem som forandrer verden", og fortsetter:
"Salige er dere når dere blir forfulgt" sier Jesus. Bibelsk kristendom er en kraftig trussel mot hedensk gudløshet og syndighet, en verden som regjeres av grådighet, materialsime, misunnelse og alle slags demoniske etiske standarder, sex, penger og makt. Dagens kristne er i mange land ganske enkelt for harmløse og høflige til å være verdig å bli forfulgt. Men når kristne igjen begynner å leve ut standarden for livet som beskrives i Det nye testamentet og, for eksempel kaller synd for synd, vil omvendelse eller forfølgelse være en naturlig reaksjon fra denne verden som det alltid har vært. I stedet for å kose oss i vårt reir av midlertidig religionsfrihet, bør kristne forberede seg på igjen å bli oppfattet som den hovedskyldige av verdenshumanismen, dette moderne slaveri der man må ha det gøy, og den åpenlyse selvtilbedelsen, det feilaktige senter i universet. Det er derfor kristne kjenner og må kjenne den "undertrykkende toleransen" fra en verden som har mistet alle absolutter og derfor nekter å gjenkjenne og adlyde sin skaper, Gud, med Hans absloutte standarder. Koblet sammen med den voksende ideologiseringen, privatiseringen og åndeliggjøringen av politikk og økonomi, vil kristne - snarere enn de fleste tror - få sjansen til å bli lykkelig beskyldt for å være i ledetog med Jesus. Derfor trenger kristne å forberede seg nå for fremtiden ved å utvikle en forfølgelsessikker ånd og enda mer en forfølgelsessikker struktur.
For egen del vil jeg si: Dette er reine ord for penga. Mange blir engstelige når de tenker på den forfølgelsen som kan komme med styrke, mot kristne. Mange fnyser, kanskje, og tror ikke slikt er realistisk. Jeg er uansett glad for å leve menighet i en huskirkestruktur. Jeg tror ikke det er likegyldig hvilken struktur vi velger, heller ikke når forfølgelse blir en realitet.

Fra kirkesamfunn til feiring for hele byen

Jesus ba om en universell bevegelse, og det han fikk var en rekke religiøse foretak med verdensvide kjeder som markedsførte deres spesielle kristendomsmerke og som konkurrerte med hverandre. Gjennom denne merkelapptenkningen av kristenheten har mye av protestantismen derfor blitt politisk ubetydelig og ofte mer opptatt av tradisjonelle spesialiteter og intern religiøs strid enn å utvikle et kollektivt og samlet vitnesbyrd overfor verden. Jesus ba simpelthen aldri noen om å organisere seg i kirkesamfunn. I kirkens første tid hadde de kristne en dobbel identitet: De var sant nok Hans kirke og vertikalt omvendt til Gud, og så organiserte de seg i henhold til geografi, dvs de omvendte seg også horisontalt til hverandre her på jorden. Dette betyr ikke bare de kristne naboene i nabolags- eller husmenigheten der de delte sine liv på lokalt nivå, men også at kristne kom sammen som et hele, med felles identitet, så ofte de kunne til feiringer for hele byen eller regionen. På denne måten legemliggjorde de kirken. Ektheten i nabolaget koblet med en regional- eller byomfattende felles identitet vil ikke bare gjøre kirken politisk betydningsfull og åndelig overbevisende, men vil åpne opp for en tilbakevending til den bibelske tanken om "menigheten i byen".

Gudfeldighetene ville det slik at det lå til rette for å distribuere tese nummer 13 fra "Hjem som forandrer verden" i dag, samme dag som menighetsnettverket som vår huskirke er en del av rutinemessig skal ha menighetsmøte med tilsynsmannen fra vårt kirkesamfunn. Tilsyn er bra, det er sunt og godt å stå i en sammenheng, der noen uten i fra har kontakt og innsyn i våre kristne fellesskap. Hvorvidt dette hører hjemme i kirkesamfunn eller andre regionale nettverk, bør diskuteres. Personlig tror jeg bestemt, og med et litt skjevt smil om munnen, at kirkesamfunnene er et resultat av syndefallet. Vi forstår stykkevis og delt, og derfor blir det slik - og må kanskje forbli slik, i noen grad. Samtidig er det mer som samler kristne, enn som skiller, derfor burde det kanskje også vært annerledes - i alle fall i byen.

For min del har huskirkelivet naturlig resultert i mer kontakt med kristne fra andre kirkesamfunn og menigheter i byen. Jeg har i grunnen alltid satt det høyt, men i og med huskirkevandringa har dette fått enda større mulighet til å blomstre. Dermed fungerer det organiske menighetslivet vårt med hovedvekt på huskirka og menigheten i byen. Kirkesamfunn kommer dermed i tredje rekke, eller noe sånt, og slik tror jeg naturlig det vil være for denne og kommende generasjoner.