onsdag 23. oktober 2013

Guds menighet er jordens største under

I det daglige lever jeg kirke innenfor og utenfor de aller enkleste rammer. Sist søndag erfarte jeg nok en gang hvor sterkt og livsnært dette kan være. Men før jeg vitner litt om det, vil jeg gi ære til søskenfellesskapet i det kirkesamfunnet jeg er tilsluttet.
La meg først si at jeg ikke finner noe bedre måte å plassere kirkesamfunnenens eksistens på enn å litt hjelpeløst si at det er en konsekvens av syndefallet. Mye av et nødvendig onde, nær sagt. Dessuten er jeg ganske overbevisst om at det, slik det tradisjonelt framstår, tilhører en forgangen tid - det moderne samfunn som er mer historie enn nåtid. MEN: Fellesskapet med disse søskenene (gjerne representanter de fleste av dem fra menighetsfellesskap som er veldig ulikt det jeg lever i) vil jeg virkelig ikke være for uten. De enkle og gode ordningene for tilsyn, er også uvurderlige.
Nylig var vi samlet til tilsynsmøte i det distriktet huskirkenettverket vårt sokner under. Det var til stor inspirasjon. Den menneskelige varmen, fellesskapt om Guds ord, Herrens måltid (om enn i en mer livsfjern fasong enn hva jeg foretrekker), engasjementet for at mennesker skal bli kjent med Jesus, den åndelige tryggheten og kraften - i sum var det til stor inspirasjon og oppmuntring. Jeg ville aldri vært det foruten. Jeg gleder meg til neste gang. Jeg reiste hjem med nytt mot, ny glede, ny kraft.
Det jeg reiser hjem til - nå kommer vitnesbyrdet om sist søndag - er det beste av alt. Når vi samles til forkost med påleggsspleis søndag i huskirka, og den myke kjerne setter hverandre stevne på slaget klokka 10, vet jeg allerede at dette vil jeg ikke være foruten. Det er godt å være familie i dette. Det er godt å møte venner på denne måten. Det er en stor gave å gi egne og andres barn og ungdommer denne måten å leve kirke på. Jeg fryder meg over å tenke på at uansett hva som hender og hvor de reiser ut i livet, så forbinder de kirke med dette enkle livet og fellesskapet. Denne søndagen opplever vi i tillegg at fellesskapet ved fire anledninger suppleres av flere mennesker som kommer til. I løpet av to timer er vi 20 små og store i hus, og selv med de sist ankomne blir det rikelig med tid til livsnær samtale om Guds tilgivelse ved det Jesus har gjort, om smerte som livets hårde realiteter bringer med seg, kaffe og mye annet. Men mest av alt sitter ett bilde igjen etter denne søndagen: Min snart tre år gamle datter som insisterer på å hente sin barnebibel (Jarle Waldemars - anbefales) når vi skal feire nattverd. Hun vil slå opp oppslaget der Jesus og vennene holder påskemåltid Skjærtorsdag, og ha det foran seg når innstiftelsesordene leses og brødet brytes. Slik er veslajenta med og konstituerer kirke - og jeg takker Gud og mennesker for at jeg får leve i dette.

2 kommentarer:

  1. Nå var jeg jo ikke på det tilsynsmøtet, men hva huskirkebiten angår så må jeg si du har gjort en fin oppsummering. Og når jeg leser din beskrivelse, så blir jeg minnet på hvor utrolig unikt og flott det er å møtes til kirke sånn som vi gjør det. I all enkelhet...

    SvarSlett
  2. Det er jeg gla for å høre. Ja, det ER unikt og flott :-) GØy

    SvarSlett