mandag 20. mai 2013

Slipp fangene ut og lås døra

"Vår Far, Du som er i himmelen."

For en tid tilbake kom en forskningsrapport fra Mediehøgskolen Gimlekollen som viste at kun 10 prosent av barn og unge i Norge i dag er registrert i kristent barne- og ungdomsarbeid. Folkene bak undersøkelsen sier at vi i dag må snakke om unådde barn og unge - de kjenner faktisk ikke til evangeliet om Jesus.

Det er trist, og ansvaret ligger nærmere enn vi liker å tenke.

For: Det er ikke myndighetenes ansvar, etter min mening. Mange er indignerte over at kristendommen er ute av skole. To ting om det: For det første - mye av den kristendommen som er formidlet i skoleverket opp igjennom har lite med nåde og kraft å gjøre, og mer med lov og pugging. Jeg våger den påstand at dette er det godt barna er kvitt. Men for det andre - den dag i dag opplever jeg stadig at barna og ungdommene mine lærer dyp kunnskap om hva kristen tro handler om, og det av kav verdslige lærere. Det oppmuntrer meg.

Ansvaret ligger ikke hos skolen, ikke hos myndighetene, men hos menigheten, hos oss som er aktive i små og store fellesskap. Men hva har vært menighetens måtte å skjøtte dette ansvaret på gjennom generasjoner? Klubber, kor, aktiviteter og morro. Selv har jeg tilbrakt de beste årene av livet mitt med all fritid knyttet til slike saker. Mye moro, mye idealisme, mye rom. I dag tror jeg likevel at jeg er kristen på tross av disse aktivitetene, ikke på grunn av dem.

Det er bare trist at kirker og bedehus forsetter å produsere slike aktiviteter. Jeg ønsker ikke å såre de som ga - og gir - av sin tid for å skape positive miljøer og fortelle om Jesus. Jeg innser at det likevel kan oppfattes sårende. Det er jo litt ille... Men verre er det at de fleste av de jeg tilbrakte tid sammen med gjennom barne- og tenårene i disse miljøene, er ute av det man kaller aktivt menighetsliv. Så lenge det handler om å gå på møter og delta i kristelige aktiviteter er det jo saktens ikke så farlige om de er ute av det, men det er jo så mye verre enn som så: Bibelen er en lukket bok og Jesus er en fjern skikkelse.

Jeg har jo tilkjennegitt mange ganger, mer eller mindre tydelig, noe i nærheten av at; første punkt på agendaen kan være å lukke kirker og bedehus. Sørg bare for å slippe de kristne ut først, så kan døra lukkes. Og livet kan starte. Her ute kan vi leve og samle oss i naturlige former og aksjoner, sammen med hverandre og sammen med alle andre. Hjemmene blir en naturlig plass å møtes på tvers av generasjonene. Nærmiljøet. Kanskje også skolene, arbeidsplassene, kafeene, torgene.

Så kan kirkene og bedehusene bruke ressursene sine til å hjelpe mennesker å leve livene sine. Det blir jo ikke så mange talerstoler, så de skalte prestene kan slippe å bruke tiden sin der og heller øse av sin visdom og inspirasjon inn i hverdagshendelser, familier og nettverk. Praktisk hjelp, veiledning, fellesskap. Alle mann til pumpene. Det allmenne prestedømme. Hvordan være familie? Hvordan leve troen i eget hjem? Hvordan bygge fellesskap mellom generasjonene? Hvordan være kristen i arbeidslivet?

Veien framover er lys hvis de 10 prosentene går ut igjen til de 90 prosentene, og forblir der. Der blir det aldri langt mellom familier og enkeltmennesker som hører til blant de 10 prosentene. Der må vi finne hverandre, oppmuntre og styrke hverandre. Slikt blir det små fellesskap av. For vi trenger hverandre, hvis vi skal være noe for de 90 prosentene.

Og det vil vi vel?

"La Ditt navn holdes hellig, la Ditt rike komme, la Din vilje skje i min by som i himmelen!"

2 kommentarer:

  1. Flott skrevet, og jeg er ganske så enig. Både som mor, lærer og hungrende hjemvendt!! :-)

    SvarSlett
  2. Takk for hyggelig respons. Lev vel :-) GØy

    SvarSlett