lørdag 9. februar 2013

Pappa... meg synes du er søt

Å være småbarnspappa er en opplevelse jeg snart har hatt sammenhengende i 18 år. Det blir man saktens ikke lei av. Hør her:
En vanlig arbeidsdag måtte tilbringes hjemme, for å avlaste en småsyk kone litt med huset toåring, siden det i tillegg også har kommet en sylfersk verdensborger hit. Kombinasjonen jobb og tilsyn med toåring kan være krevende både for liten og stor, så noen sekvenser innimellom må det en liten pause til, der fokus rettes helt mot toåringen. Denne dagen kom det nok nysnø til at vi alltids kunne gå ut å måke litt, både for å få frisk luft og vært litt ordentlig pappa/toåring. Det ble 20 herlige minutter.
Gårdsplassen er jo sånn passe stor, og vi satte i gang med hver vår sørlandskuffe. Jeg gikk som vanlig systematisk til verks, mens toåringen dura i vei med sin sørlandskuffe, på kryss og tvers, tømte litt her og der. Det formelig lyste av stolthet og følelse av å være med på noe viktig hos min lille medhjelper. Naturligvis ble det jo bare rotet mer til av smårollingens aktivitet, men det var det bare jeg som så. Og sant og si frydet jeg meg - fantastisk flott å se barnet kose seg, engasjert, og i ettertid høre igjen og igjen "meg og pappa måka". Måkinga tok lenger tid, men til en avveksling følte jeg likevel at det gikk for fort. Dette fellesskapet var en stor opplevelse.
Jeg tror Gud har det sånn med oss. Vi styrer på med våre tiltak og aktiviteter, ofte er det omveier og rot i stor skala. Gud kunne sikkert ordnet mye mer effektivt i saker og ting, men det virker som han fryder seg over fellesskapet med oss. Vi durer i vei på kryss og tvers, mens vi er veldig opptatt av hvor viktig det vi holder på med er. "Jeg vil la mitt øye hvile på deg," sier Gud i Salme 32.
Også en opplevelse til: Toåringen er også på prater'n nå. Av de mange ting hun sier er følgende, hjerteknusende, innertier (subjektivt vurdert fra pappan), gjerne uttrykt med hodet litt på skakke: "Pappa... Meg synes du er søt". Need I say more? Også denne minner meg om hvor flott Gud synes det er når vi priser han med munnen. Enkle lovsanger, der teksten går igjen, med sterke ord som uttrykker hengivenhet til Fader, Sønn og Hellig Ånd. Noen mener disse sangene er for enkle. Jeg tror ikke det. Snarere tror jeg Gud fryder seg uendelig mye mer når hans barn sier "Pappa... meg synes du er søt", enn det jeg gjør da min lille pode sier det samme til meg. Selv om jeg frydet meg veldig.

2 kommentarer:

  1. Takk!! Nydelig, og rett og slett litt tankevekkende. Jeg vil så gjerne si "de riktige" ordene, men det enkle er kanskje det beste?

    SvarSlett
  2. Takk for hyggelig respons. Selv er jeg også full av "riktige" ord, men det enkle er nok minst like godt. Uansett ser Far til hjertet :-)

    SvarSlett