Fra gudstjenestedyrkelse til Gudsdyrkelse

Tese nr 10 fra Wolfgang:

Bildet av mye av dagens kristenhet kan kortfattet, og litt formildende, uttrykkes på denne måten: Et hellig folk som regelmessig kommer til et hellig sted på en hellig dag ved en hellig time for å delta i et hellig rituale ledet av en hellig mann kledd i hellig skrud mot en hellig avgift. Ettersom den vanlige "opptredenorienterte" gudstjenesteformen krever stort organisasjonsmessig tallent og administrativt byråkrati for å holde det gående, utvikler formaliserte og institusjonaliserte mønstre seg til stive og rigide tradisjoner.

Statistisk sett er en 1-2 timers gudstjeneste svært ressurskrevende, men produserer faktisk svært lite frukt når vi snakker om disippelgjøring av mennesker, det vil si gjennom liv som blir forandret. I økonomiske termer kan vi snakke om en struktur med høye kostnader og små inntekter. Tradisjonelt jar ønsket om å "feire gudstjenesten på den rette måten" ledet til mye kirkesamfunnstenkning, strid om bekjennelse og navnekristendom. Dette overser ikke bare at kristne er kalt til å "tilbe i ånd og sannhet", ikke i katedraler der vi holder sangbøker, men overser også at det meste av livet er uformelt, og det er også kristendom som "en måte å leve på". Vi trenger å forandre oss fra å være kraftfulle skuespillere til å"spille" i hverdagslivet med kraft.

Stort bedre kan det ikke analyseres, mener jeg nok. "Litt formildende" - den likte jeg særlig. Den som bruker sin kraft på å opprettholde et fremmedgjørende skuespill, slik Simson beskriver det, må virkelig gjøre det med et helt hjerte hos Gud, hvis ikke er det dødsens bortkasta - sannsynligvis er det uansett veldig inefektivt, er jeg redd. Livet er vanskelig nok, om vi ikke også skal bygge menigheter som ikke handler om det!