søndag 28. februar 2010

Ba'al-profeter og fyrstekake

Søndag kveld, og jeg har tenkt gjennom dagen i dag, at jeg vil fortelle om gudstjenestefellesskapet mitt fra i formiddag! 10 mennesker, fem voksne og fem barn, fra fire husstander, var sammen. En fin gjeng. Organisk fellesskap med Gud og mennesker.
Noen av oss bor her huskirka samles, og tre av oss hadde tanken om at vi måtte synge "Jesus, ta meg som jeg er" i gudstjenesten - en sang om å komme med livet til Jesus, sånn som det er... Sant og si hadde vi litt krusninger her i oppkjøringa, slik det ofte kan være. Så den sangen skulle vi synge... nåde og bønn om at Gud får gjøre sitt verk med oss :-)
Vanlig norsk messetid, kl 11, var vi en fin gjeng, men vi visste at i alle fall to til skulle komme. Så den første delen av gudstjenstelivet brukte vi til å vente på dem. Vi lærte en ny sang mens vi ventet, slappet av sammen, delte noen oppmuntringer, og sendte oppmuntringer på sms til to som ga beskjed om at de ikke kom.
Så vandret vi videre, nærmere halv 12, med en flott fortelling av Kari Vinje, vi betjente hverandre med syndenes forlatelse, sang lovsanger og priste Gud. Noen hadde med seg en alabasterkrukke, "tatt rett ut av" teksten Lukas 7 om kvinnen som ble tilgitt av Jesus. Og vi leste fra 1 Kongebok 18, der det blant annet stod at Ba'al-proftene hinket nytteløst rundt for sin døde gud (tegningen forestiller de hinkende Ba'al-proftene, tegnet av et av barna, mens han hørte på preken og samtale om bibeltekstene).
Ordet ble delt av han som hadde forberedt preken - livsnært, utfordrende vitnesbyrd og en sterk appell om å stole på Gud. Oppbyggelsen gikk videre i samtale.
Det ringte på døra undeveis, og en gutt fra nabolaget ble inkludert i gudstjenestefellesskapet. Det ble bedt for mange syke, som ble nevnt.
Etterhvert delte vi kaffe og saft og fyrstekaka mm som huskirkas gode ungkar av Guds nåde hadde med til fellesskapet.
Ord blir fattige, du skulle ha vært her, eller et annet sted der Jesu disipler møtes ansikt til ansikt :-) Jeg ønsker meg mange flere slike fellesskap i byen vår, og jeg kjenner skikkelig tilfredshet over å få være en del av et slikt fellesskap selv. Derfor noen ord - selv om de blir fattige - i takknemlighet og med ønsker om å gi videre.

onsdag 24. februar 2010

Levende snømann i fantastisk vinterland


Jeg som trodde at Gamlegrendåsen var neste flat og bare småkuppert!?! Og fallet var stort! Det kan jeg si, akkurat tilbake fra ei god mils skitur rundt Brannknattene, i hellingene ned mot Krekling og Grosvoldkroken. Denne rundløypa er for første gang siden jeg flytta hit for vel fem år siden, kjørt opp med snøskuter. Takket være mye snø! Faktisk mye utfor og opp igjen, litt svingete også. I en av svingene turte jeg ikke annet enn å foreta en kalkulert utforkjøring, for å stoppe. Og fallet var stort, og snømannen som kava seg opp av den dype, dype løssnøen, enda større. Herlig :-)

Bildet er fra Bjørndalsmyra, eller Brandmyra som den også kalles etter den store skogbrannen i begynnelsen av forrige årshundre (samme grunn til at Brannknattene lyder sitt navn). Denne myra ligger innerst på et småkuppert og trivelig, litt kortere rundløype, som jeg har rusla rundt mange ganger i vinter. Denne vinteren har jo vært et mirakel for en skiglad familiefar med stor fleksibilitet på dagtid. Godt for både ånd, sjel og legeme!

mandag 22. februar 2010

Sannhetens øyeblikk

Huskirke gir mulighet til nattverd som en del av livet. Den tradisjon jeg "stammer" fra, ja kanskje mer eller mindre alt tradisjonelt menighetsliv, praktiserer nattverd som noe litt rart og ekstraordinært. Man ønsker orden og det er jo godt. Men hva hvis denne orden stenger livet ute?


Forrige uke feiret jeg nattverd to ganger. En gang sammen med tenåringer og ledere på weekendtur. En gang sammen med min livsnære gruppe. Begge gangene i forbindelse med et godt måltid mat. Begge gangene var det planlagt, og bekjentgjort på forhånd.


Nattverd forkynner Jesu død for oss, og gir oss syndenes forlatelse. Korset står sentralt. Og Guds kjærlighet. To sider av samme sak.

tirsdag 16. februar 2010

Bønnefellesskapet FOTVASKERE bygger tilllit

Jeg er veldig glad for å være blant fotvaskere i byen min. Det er et bønnefellesskap som består av 18 mennesker, som fra før lever kirke i fire ulike kristne fellesskap.

I går kveld var det samling igjen. Det er mye stillhet og bønn. Det er undervisning. Vi hørte, noe vi også erfarer, at kristne som ber sammen

- går fra mistenkeliggjøring til tillit

- utvikler reklasjonsenhet framfor funksjonsenhet

- vokser i vertikal enhet, i forholdet til Gud, like mye som horisontal enhet

- erfarer at Gud tar bolig, ikke bare kommer på besøk med vekkelse

- går fra å være arbeidere, til å være elskede

- sammen blir tilbedere, framfor krigere

- ydmykes til å være lærevillige, framfor eksperter

Hver tredje fredag inviterer fotvaskere kristne i byen til den gamle metodistkirken.

mandag 8. februar 2010

Skikkelig mannfolkfellesskap


I helga var jeg på men... til Menn i Vennesla. Vi var en god neva Jesus-mannfolk som reiste fra Kongsberg, og hadde helga sammen med mer enn 400 av samme sorten. Gode greier!

Opplegget var i utgangspunktet ganske trad konferansesetting, men det var sunne og gode opplegg for å leve kirke sammen, betjene hverandre med Guds nåde og kjærlighet. Ikke noe opphausa greier, men jordnært og ekte. Hverdagslivet blei tatt på alvor! Og mye godt matfellesskap!

Det gode var jo at dette ikke var en konferanse, der du blei dratt opp på ei rosa sky, for så å havne tilbake i grå hverdag, hjemme igjen! Nå er det mandag, og jeg kjenner meg oppmunta og utrusta til å leve Jesus-livet her midt i virkeligheten. Takk til de jeg reiste sammen med, alle jeg møtte, og til Far!

tirsdag 2. februar 2010

Leve kirke, leve menighet, leve livet

Det var dette som skulle til for at jeg ble blogger!
Livet som Jesu disippel er spennende og utfordrende og livsnært. Og det er nettopp livet det handler om! Ikke alt rundt av kirkebygninger, ordninger, kirkesamfunn, debatter, for ikke å snakke om aktiviteter.

Jeg ønsker å inspirere til slikt liv, i hverdagen, og å bli inspirert selv. Dele erfaringer, høre andres.

De siste par-tre årene har jeg fått leve menighet med tyngdepunkt på det organiske. Det er mye avlæring som skal til, men etter å ha gått et stykke vei, er det ingen vei tilbake: Hverdagslivet med mennesker og Gud vil jeg leve i små fellesskap, ikke i de store byggene og organisasjonene og oppleggene.