Hurra for mamma

I dag feirer vi morsdagen med familiebilde på side 6 i VGs papirutgave og freske fraspark fra mine barns flotte mamma på VG nett - se her.

Jeg liker ikke klokkespill, men ingen regel uten unntak

Da jeg i dag gikk over kirketorget i Kongsberg klokka 12 ble jeg overrasket. Der stod den store katedralen og ga fra seg lyd. Vanligvis er jeg tilbøyelig til å betrakte denne lyden som lydforurensning - det er noe påtrengende, noe forhistorisk ved kirkeklokker og kirkeklokkespill som jeg tror minner folk i uheldig grad om tidligere tiders tvang til tro.

Men - ingen regel uten unntak - så da jeg gikk over kirketorget ble jeg overrasket av en kjent melodi som ble spilt på klokkespillet. Etter noen sekunder forstod jeg at det var sangen Hans Nilsens Hauge sang da gnisten for alvor slo fyr i ham mer enn 200 år tilbake -  "Jesus din søte forening å smake" -  som ljomet utover byen. Det var jo rett og slett sterkt og flott.

Hør sangen sunget av Sissel Kjyrkebø her. Se teksten under.

Jesus, din søte forening å smake Lenges og trenges mitt hjerte og sinn; Riv meg fra alt det meg holder tilbake, Drag meg i deg, min begynnelse, inn! Vis meg rett klarlig min jammer og møye, Vis meg fordervelsens avgrunn i meg, At seg naturen til døden kan bøye, Ånden alene må leve for deg.

Styrk meg rett kraftig i sjelen her inne, At jeg kan kjenne hva Ånden formår, Ta meg til fange min tale og sinne, Led meg og lokk meg så svak som jeg går! Meg og hva mitt er, jeg gjerne vil miste Når du alene i sjelen må bo, Og seg omsider på døren må liste Hva som forstyrrer i hjertet min ro.

Å, den som kunne det ene kun lære, Seg å oppofre med hjerte og hu! Å, måtte Jesus mitt allting kun være, Jeg er dessverre langt borte ennu! Jesus, som gav meg et hørende øre, Rekk meg til like din kraftige hånd, At jeg herefter min vandring må føre Rett som en kristen i hellighets ånd!

Hør dog, o Jesus, din kurrende due, Hyrde, oppsøk ditt villfarende lam! Vær meg blant myrra en leskende drue, Rens du mitt hjerte fra synd og fra skam! La meg i bokstavens vesen ei blive, Som kun gjør utvortes ærbar og fin, Ånden la loven i hjertet innskrive, Så jeg i sannhet må kalle meg din!

Jesus, når vil du dog skaffe meg hvile? Byrden den trykker, o ta meg den av! Når skal jeg se deg rett vennlig og smile? Reis deg å true det brusende hav! Kjærligste Jesus, du må deg forbarme, Skjul dog ditt åsyn ei evig for meg, Edleste rikdom for åndelig arme, Fyll mitt det uttømte hjerte med deg!

La meg, o Jesus, forgjeves ei bede, Se dog hvor sjelen er hungrig og trett! Vær dog, Immanuel, hos meg til stede, Har jeg deg ene, så bliver jeg mett! Fordum du sagde: De måtte forsmekte Dersom jeg lader dem hungrige gå; Evige kjærlighet, kan du da nekte Sjeler som hungrer, en smule å få?

Nådigste Jesus, nu jeg vil meg binde, Ved dine løfters den trofaste pakt: Beder og leter, så skal I og finne! Så har de sanndrue leber jo sagt. Jeg vil med kvinnen fra Kanaans egne Rope deg etter og bliver ei still Før du på bønnen til slutning må tegne: Amen, ja amen, deg skje som du vil!

Det eneste historien lærer oss er at historien ikke lærer oss noe

(Skjermdump fra NRKs Hvem tror du at du er? 1. januar 2015)

Utholden blogger med viktige alternative temaer

Godt nytt år!

Et meget magert år på bloggen. Slik kan 2014 oppsummeres for min del.

Det kan ikke sies om Sjur Jansen, en ivrig blogger med et par bra alternativ-teamer - alternativt til evolusjonsvitenskapen og alternativ til scenekirke. Jeg har anbefalt han tidligere, og gjør det igjen i starten av et godt nytt år. Det er godt at noen med et varmt hjerte og kaldt hode fortsetter å holde fram med å utfordre det etablerte.

Se http://byggemennesker.blogspot.no/

Til minne om Edin Løvås

Anno 2014: Edin Løvås (1920-2014) gikk bort Allehelgensdag. Jeg er takknemlig for hva denne lille, frikirkelige kjempen også fikk bety på mine kanter, og lyser fred over hans varme og sterke minne.

I denne anledning vil jeg dele en av Edin Løvås viktige bidrag: En liten bok om husmenigheten - du finner den ved å klikke her Husmenigheten - et levende nærmiljø

Mer om Edin Løvås her.

Nok en overkommelig rystelse

Anno 2014: Ulf Ekman forlot menigheten Livets Ord i Uppsala i Sverige. Han og kona hadde bestemt seg for å bli katolikker. Det var en rystende hendelse for mange som gjennom årene har fulgt menigheten og den sterkt profilerte pastoren. Selv har jeg også hatt glede av noen av hans bøker og hans undervisning, men må likevel sies å ha et ganske distansert forhold til både den svenske pastoren og hans menighet. Hendelsen står likevel for meg som et tegn i tiden. Et tegn i en tid som kirkene og menighetene sliter veldig med å forholde seg til. Derfor har vel også bølgende lagt seg raskt, og ingen ser seg tjent med å dvele ved dette utover den kos enhver sensasjon kortsiktig byr på. Rystelsen ble også denne gangen overkommelig.

Jeg vil likevel lufte et par-tre, enkel forhold:

Den tradisjonelle og moderne bedehus-, fri-, lav- eller høykirkelighet som har preget generasjoner har ikke lenger særlig appell. Svaret fra det tradisjonelle og moderne synes å være en dragning mellom mer bønn hos de mest åndelige og mer aktivitet og opplegg hos de handlingsorienterte. De mest vellykkede klarer å samle ganske bra med folk, dog mest de fra før av kristelige, deres barn og barnebarn. Nye mennesker når de ikke med evangeliet.  I folkekirken samles man velkledd om konserter og seremonier, mens lære og liv liberaliseres i fritt fall. Staten ser seg fortsatt tjent med å betale for gildet, og alle frikirkelige er med på ferden siden vi får vår del av pengekaka.

At pastor Ulf valgte å forlate sitt livsverk forteller meg om en kaptein som ikke lenger har tro på kursen eller holdbarheten til det skipet han selv fikk bygget, sjøsatte og styrte. Jeg tror ikke at det handler om den svenske pinsekarismatikerens liv og lære, hans syn på Guds ord eller tillit til Jesu frelsesverk. Jeg tror det handler om at han innså at forsamlingskristendommen, aktivitetskristendommen, aksjonskristendommen ikke har mer å utrette i vår tid enn å hermetisere. Det store bildet ble mer og mer at byggverket bruker all sin kraft på oppholdelse av seg selv, sitt og sine, og så og si ingen kraft på å leve disippellivet i hverdagen med den legende og forvandlende kraft som er iboende i evangelitet.  Samtidig må jeg erkjenne at jeg ikke har sett noen gjøre forsøk på å anaylsere hendelsen i en slik retning. Det kan være at jeg selv er på jordet, eller det kan være at det lav- og høykirkelige etablisement med alle dets aldrende nestorer i ulike generasjon og deres publikasjoner ikke ser seg tjent med å begi seg inn på en slik refleksjon.

At Ekman til alt overmål valgte selveste den katolske kirke er litt gåtefullt. Men en god del troende har valgt samme vei de siste årene. Om jeg forstår meg på noe særlig, gjelder det i liten grad dette. Det nærmeste jeg likevel kommer er en anelse om at det kan handle om frihet ved å hvile i noe stort som veldig lite beror på individets subjektive erfaring og valg. Mor, jeg vil tilbake, synger Jan Eggum - ikke om kirken - men kirken som vår mor er jo noe av den katolske tradisjonens mest forlokkende sayings.

Det store bildet av kirken er noe av det sterkeste Guds ord tegner. At noen velger den katolske kirke av den grunn fortoner seg for meg som underlig. Skulle jeg konvertere i en eller annen retning - noe som ikke er veldig relevant uansett - kan jeg likevel fornemme at den katolske kirke sannelig er mer relevant enn luthersk folkekirke. Personlig konkluderer jeg likevel også dette året med at jeg har funnet hjem, i dobbel forstand - tilhørighet i det store bildet av kirken som Jesu kropp, levd ut i hverdagen sammen med andre som kjenner samme tilhørighet og ønsker å dele dette livet med alle.

Ved årets slutt - en spontan kåring

"Kirken er ikke mer hellig enn en do," siterer Vårt Land på sin fredagsførsteside rett før jul. Og jeg kårer det til årets beste avisforside, helt uten annen begrunnelse enn at den intuitive, ekstremt subjektive.

Temaet for forsiden er i utgangspunktet kirkeasyl, og justisministerens beslutning om å be politiet om å avvikle ordningen, i samarbeid med "Kirken". Den sakens kjerne skal jeg ikke si noe bastant om. Vanskelige greier. Visst er det en god ting at kirken betyr noe for mennesker i nød. Myndighetenes behandling av asylsøkere kan være ganske så tankevekkende. Det har dette året så visst gitt meg nær kjennskap til. I huskirkenettverket som jeg lever har vi også vært et tilholdssted for mennesker i nød, og enda mer - et sted der mennesker har blitt kjent med Jesus, tatt i mot troens gaver og levd ut sin tro og sitt liv - levd menighet. Vi har sett en venn få oppholdstiltatelse på grunn av troen på Jesus, andre har flyktet videre i frykt for å bli retturnert dit de ikke vil, mens andre av våre søsken igjen har blitt hentet av politiet og returnert under dramatiske omstendigheter fordi de ikke blir trodd av myndighetene. Visst kan det oppleves veldig rett å bry seg, og å gi beskyttelse. Slik sett vil jeg ikke ta stilling til kirkeasyl, eller si noe mot de menighetene som tar en slik byrde. Jeg forutsetter at de gjør det i tro og medmenneskelighet - Gud velsigne dem i det.

Men - hele ordningen med kirkeasyl bygger på falske premisser om hva et kirkebygg er. At kirkebygget skulle ha noen form for særlig hellighet utover andre bygg. At "basketak foran alteret", som en politiker uttalte det i sakens anledning, skulle være mer uverdig enn basketak et hvilket som helt annet sted. Den danske forskeren som uttaler seg i Vårt Land setter skapet på plass - "Kirken er ikke mer hellig enn en do". 

Hvorfor tiltaler denne førstesiden meg så sterkt? Fordi den utfordrer Ola Normanns forståelse av hva kirke er. Og fordi den også utfordrer det meste av tradisjonell kirkelighets forståelse av det samme. Hvorfor kan ikke disse ha sine forestillinger i fred? Vel, det får de stort sett, men: Slike forestillinger står etter min mening i veien for menneskers tro og åndelige modning. I denne forståelsen er kirke noe man går til, ikke noe man lever. Kirke reduseres til arrangementer i hellige bygninger med hellige prester og hellige handlinger. Slik lulles Ola og Kari, også de såkalte aktive kirkegjengere i høy og lav kirkelighet, inn i forestillinger om at det er et helt sett med spesielle forutsetninger som skal til for at de kan ha fullverdig kirke. De umyndiggjøres, sløves, splittes - og Kirkens svekkes, mens den mer og mer sorteres ut på sidelinjen som en livsfjern seremonileverandør. Hverdagslivet er vi dermed dømt til å leve uten kirke. Takke meg til kirke på do!