En fireårings tjeneste ved nattverdbordet - og en ekstra bordsetting

Huskirke er best! Ikke fordi vi er så flinke, men fordi det er så ekte. Fint frokostfellesskap, der maten smaker ekstra godt fordi vi er flere. Så nattverd.

I dag leste vi teksten om Jesus i Getsemane før nattverden, der den verste kvelden i Jesu liv ebber ut i tårer, desperasjon, men også overgivelse til Guds vilje - mens Jesu nærmeste venner sover på (bønne)vakt. Teksten slutter med at Jesus sier at foræderen er nær.
Innstiftelsesordet fra Bibelen vi leser før vi deler brød og vin rundt frokostbordet i huskirka, begynner med disse ordene "I den natt da han ble forrådt...". Og i dag kom jeg ikke lenger, før fireåringen i den andre familien tok over, og deklamerte innstiftelsesordene nærmest ordrett, mens han prekte om korsfestelsen og oppstandelsen innimellom. Du skulle ha vært der! Kanskje tror du jeg overdriver, skjønnmaler, men det er faktisk slik at ord ikke strekker til for å beskrive hvor flott dette var. Så du skulle heller ha vært der.
Mens fireåringen deklamerte, kunne jeg bryte brødet i biter og holde opp bereget med druesaften. Slik tjente vi sammen. Som om ikke det var nok, da vi hadde delt brød og vin, fastslo fireåringen at vi skulle synge noen sanger, og mente det passet å starte med "Opphøy Jesus" (Halleluja,opphøy Jesus! Han er konge over hele jorden). Så da gjorde vi det. Og videre sang vi "På Golgata stod det et kors", "Jesus passer på meg", "Jeg har en venn som har gitt sitt liv", og "Deg være ære". Alle sangene foreslått spontant rundt bordet, sangtekster fant vi fram underveis.
Til slutt ba vi sammen, for hverandre og andre. Jeg takker Gud for at jeg får leve i dette.
Men det var ikke over, selv om vi ba velsignelsen til slutt. Mens første bordsetting var i ferd med å skulle forlate huskirka, kom neste. Han hadde forsovet seg, og kom svært sent, men godt. Det var frokostmat igjen, og brødet og vinen stod fortsatt på bordet. Etter å ha delt liv, og blant annet søkt opp en potensiell leilighet på "finn" som vedkommende var på jakt etter, lagt inn søknad om å få leie, og talt sammen om åndelige og timelige ting, var det tid for avslutning. Igjen leste vi teksten fra Getsemane, ba sammen og delte Jesu kropp og Jesu blod til syndenes forlatelse.
Takk Gud for menighetslivet!

Pappa... meg synes du er søt

Å være småbarnspappa er en opplevelse jeg snart har hatt sammenhengende i 18 år. Det blir man saktens ikke lei av. Hør her:
En vanlig arbeidsdag måtte tilbringes hjemme, for å avlaste en småsyk kone litt med huset toåring, siden det i tillegg også har kommet en sylfersk verdensborger hit. Kombinasjonen jobb og tilsyn med toåring kan være krevende både for liten og stor, så noen sekvenser innimellom må det en liten pause til, der fokus rettes helt mot toåringen. Denne dagen kom det nok nysnø til at vi alltids kunne gå ut å måke litt, både for å få frisk luft og vært litt ordentlig pappa/toåring. Det ble 20 herlige minutter.
Gårdsplassen er jo sånn passe stor, og vi satte i gang med hver vår sørlandskuffe. Jeg gikk som vanlig systematisk til verks, mens toåringen dura i vei med sin sørlandskuffe, på kryss og tvers, tømte litt her og der. Det formelig lyste av stolthet og følelse av å være med på noe viktig hos min lille medhjelper. Naturligvis ble det jo bare rotet mer til av smårollingens aktivitet, men det var det bare jeg som så. Og sant og si frydet jeg meg - fantastisk flott å se barnet kose seg, engasjert, og i ettertid høre igjen og igjen "meg og pappa måka". Måkinga tok lenger tid, men til en avveksling følte jeg likevel at det gikk for fort. Dette fellesskapet var en stor opplevelse.
Jeg tror Gud har det sånn med oss. Vi styrer på med våre tiltak og aktiviteter, ofte er det omveier og rot i stor skala. Gud kunne sikkert ordnet mye mer effektivt i saker og ting, men det virker som han fryder seg over fellesskapet med oss. Vi durer i vei på kryss og tvers, mens vi er veldig opptatt av hvor viktig det vi holder på med er. "Jeg vil la mitt øye hvile på deg," sier Gud i Salme 32.
Også en opplevelse til: Toåringen er også på prater'n nå. Av de mange ting hun sier er følgende, hjerteknusende, innertier (subjektivt vurdert fra pappan), gjerne uttrykt med hodet litt på skakke: "Pappa... Meg synes du er søt". Need I say more? Også denne minner meg om hvor flott Gud synes det er når vi priser han med munnen. Enkle lovsanger, der teksten går igjen, med sterke ord som uttrykker hengivenhet til Fader, Sønn og Hellig Ånd. Noen mener disse sangene er for enkle. Jeg tror ikke det. Snarere tror jeg Gud fryder seg uendelig mye mer når hans barn sier "Pappa... meg synes du er søt", enn det jeg gjør da min lille pode sier det samme til meg. Selv om jeg frydet meg veldig.

Varmt brev, skarp analyse

Forfatter Eivind Skeie har skrevet brev til "et voksent, gjerne eldre, menneske med en klar og sterk kristentro" som er bekymret for at kristendommen taper terreng i Norge og det norske samfunnet.

Brevets form er varm, men analysen er skarp og tankevekkende. "Legg bak deg din bekymring og dine frustrasjoner over den tapte enhetskulturen! Være heller glad for at keiser Konstantins gedigne maktmisbruk av kristendommen endelig ser ut til å være over."

Etter flere tiår innenfor det kristelige boblen i Norge, har jeg selv møtt veldig, veldig mange gamle og unge som dette brevet godt kunne vært stilet til. Ja, jeg har selv vært der i rikelig monn, og har fortsatt islett av indignasjon over at kristendommen taper terreng. Men jeg ønsker å bekjempe min egen hang etter majoritetsprivilegier i skole, samfunn og politikk.

Jesus søkte aldri dette, heller ikke de første kristne. De levde bare kraftfulle liv, og var alltid minoritet. Majoritetsulykken rammet når staten fanget kirken på 300-tallet, og jeg er glad for å leve i en generasjon der kirken som institusjon mister makt og samtidig kirke som livsform slipper til - det er eneste mulighet for veien videre. Som Skeie sier: "Ja, i stedet for å ergre oss over alt vi har "tapt", skal vi oppleve dette som en ny frihet til å gå ut i samfunnet uten andre hensikter enn å tjene vår neste og å følge vår Mester."

Brevet kan leses på http://www.verdidebatt.no/eske/

Forvandling framfor forandring?

"Hvis vi ikke blir forvandlet innenfra og ut - vil vi bli fristet til å finne ytre metoder for å tilfredsstille behovet vårt for å føle at vi er annerledes enn dem som står utenfor troen. Hvis vi ikke kan forandre oss, blir vi tilfredse bare ved å bli informert eller ligne på andre."
Sitat fra John Ortberg i boken Kristuslengsel (Lunde forlag)"

Dette sitatet er vel til ettertanke både for mennesker og fellesskap av mennesker? Handler det om forvandling framfor forandring? Forvandling innenfra, med kraft utenfra. Det tar tid, kan synes lite, men over tid kan virkningen - ved Guds nåde - være stor.

Praktisk tro - kongen befaler

I går leika vi "kongen befaler" på tampen av familiens middagsfellesskap. Mye fekting og morro, og den som gjorde som det ble sagt uten at det ble sagt "kongen befaler" først, gikk ut av konkurransen.
Julenissen velsignet oss med en praktisk "tro i hjemmet"-kalender på tampen av fjoråret. Det er Jarle Waldemar som har produsert en livsnær sak av det hendige slaget. Passelig å ha på bordet, med et blad for hver dag. Med enten et ord eller en oppgave eller noe annet som kan skape fellesskap og tro - og ikke minst bevissthet og hjelp om hvordan troens gave kan blomstre i hjemmet og familien. Anbefales for familier med barn i alderen 0 til 18 år :-)

Jeg og humanetikerne - barnet og badevannet

Det livssynsåpne samfunn, heter et stykke arbeid som en gruppe mennesker har gjort for regjeringen. 2013s første NOU - om livssyn og tro i det norske samfunn. Jeg har ikke studert innholdet, eller behov for å uttrykke veldig sterke meninger om det av innholdet som jeg har fått med meg.
Men det er mange andre som har hatt behov for det. Da blir det debatt. Slike debatter kan være både underholdende og tankevekkende. Noen fronter er forutsigbare, andre ikke fullt så. Det er fristende å kommentere, men bedre å la det være.
Humanetikerne interesserer meg mye i slike debatter. Jeg liker folk som tenker prinsipielt, og ofte synes jeg en del av disse klarer det. Det sies ofte at de har litt lite å fare med, litt lite å tilby på egen kjøl. Sant nok, og det er vel også deres poeng - at de ikke har tro på noe livssyn utover mennesket selv. Dermed lar de være å koke religiøs suppe, og lar være å late som de er et alternativ i så måte. Og jeg foretrekker dette framfor en dvask, folkereligiøs suppe av et minste felles, politisk korrekt multiplum.
Egentlig føler jeg at jeg har mye til felles med humanetikerne. Jeg vet ikke om jeg yter dem helt rettferdighet ved å si det sånn, men:
Jeg tror at en humanetiker enten er en person som er godt over gjennomsnittet prinsipiell, og dermed ser på den opportune folkereligiøsiteten som de fleste luller seg inn i, som falsk. Jeg tror også en humanetiker kan være en person som har hatt nærkontakt over gjennomsnittet med dobbeltmoral i religionens navn, og skyr det hele med vemmelse og ulyst.
Jeg kan følge humanetikerne helt til døra. Opportunisme og dobbeltmoral er ikke tiltrekkende. Hvis det i tillegg kombineres... Men jeg kan ikke følge dem inn i det livssynsnøytrale rommet. Der inne finnes det også fanatisme, som kan kalles nøytralisme - en ganske slitsom religion det og, men heldigvis er de færreste humanetikere så religiøse.
Dessuten - der inne i det livssynsnøytrale rommet - er ikke barnet! Jeg følger deres behov for å kaste ut badevannet, og har selv gjort det. Og må sant og si stadig gjøre det. Men barnet i badevannet, da? Det er trist at så mange har kastet ut barnet fordi de fikk behov for å kvitte seg med møkkete badevann. Behovet for oppbrudd og oppgjør ble så sterkt at troen ble umulig. Og barnet - det er livet med Jesus og Guds kjærlighet. Skift gjerne vann, men bli heller kjent med barnet, enn å kaste det ut med vannet,

Planter som setter frø

Noe av julens sunne snadder mandariner og klementiner. Like sikkert som 1. desember kommer disse små, søte appelsinene i hus, og det er ingen begrensning på hvor mange som kan spises. Sjelden vare her i huset hva gjelde grenseløshet og fri tilgang - av mandariner bærer vi så mye til huset som det trengs, og man kan spise så mange man vil, når man vil.
I den anledning hentet jeg en kasse med seks-syv kilo slike søte, sunne forleden dag. Vi hadde prøvesmakt en liten pose, og kona ga ordre om å gjøre et større innkjøp - for disse var riktig gode.
Sant og si vei jeg ikke helt forskjell på mandariner og klementiner, men har det kanskje med hvorvidt det er steiner i dem eller ei? Uansett, de med steiner er litt mindre populære enn de uten. Det samme gjelder druer. Året rundt får man stort sett en halvkilo steinløse druer i plastpakning i butikkene - bortsett fra rett i forbindelse med skolestart. Da kommer de virkelige druene i store, søte klaser, til ok pris. Og med stein.
Seedless, står på utenlandsk når det ikke er steiner. Vi ønsker det helst slik. At frukten har fått manipulert vekk sin evne fra Skaperen til å sette frø, passer oss liksom best i vår overflod. Så får andre bry seg med å skaffe planter som setter frø, slik at vi kan kose oss neste jul også, eller hele året, med frøløse druer.
Midt i julekosen blir det en tankevekker for meg. Pakninger som selges med "seedless" som et pluss appellerer til en hop mennesker som helst vil ha kontrollen selv og liv når det passer. For så vidt er det en verdslig holdning som alltid har fulgt menneskeheten. La oss slippe å innordne oss en Skaper, la oss få konsentrere oss om våre egne henders verk. Slik er mennesket, og jeg vil ikke moralisere over det. Men det viser meg at verden ikke klarer seg så godt på egenhånd. Heldigvis visste Gud det lenge før meg, og har gjort noe med den saken - det er jo derfor vi sier god jul.
Så ingen moralisering til verden. Men jeg vil derimot riste litt i drueklasene til menigheten. Når den blir slik, at den helst vil bli servert seedless - hva har vi da? Jeg tror det er stor risiko for at vi ber om og serverer ufruktbar frukt. Dumt, fordi ut av sann åndelighet, vokser planter som sette frø, ikke kastrerte frukter.
Nyt jula i fulle drag, og la det bli til ettertanke når du finner en stein i frukten, hvor spennende det er at Gud har ment og gjort det mulig at alt liv skal sette frø.