Gjenoppdagelsen av "Herrens måltid" som en middag med ekte mat

Au, som tida flyr - men her kommer Wolfgang Simsons 12. tese fra "Hjem som forandrer verden":

Kirkelig tradisjon har oppnådd å "feire Herrens måltid" på en homøopatisk og dypt religiøs måte, karakterisert av noen få vindråper, en smakløs oblat og et trist ansikt. Men "Herrens måltid" var snarere et innholdsrikt måltid med en symbolsk mening enn et symbolsk måltid med innholdsrik mening. Igjen leder Gud oss til å spise sammen når vi møtes.

Jeg gleder meg over at jeg har fått være med og høste nydelige erfaringer av dette siste halvannet året. I huskirka vår har vi måltidsfellesskap ala frokost med påleggspleis, hver tredje søndag. Da feirer vi nattverd i forbindelse med måltidet, før vi forsetter gudstjenestelivet sammen. Det er i sannhet en hellig stund på mange, mange måter. 15-20 små og store, som deler måltidsfellesskap og samler seg om Jesus og det han gir oss. Jeg tror vi har mer å gå på når det gjelder å hvile i bordfellesskap, og se egenverdien i det, slik at måltidet oppleves som en enda mer integrert del av nattverdfeiringen og gudstjenestelivet. Frokost og kirke, er vel for mange snakk om dårlig tid og dårlig frokost for å rekke å komme seg i kirken før klokka er slagen. Vi er vant med å splitte disse tingene helt fra hverandre. Den veien vi har startet på, tilbake til kirke rundt matbordet, både smaker og lukter godt.

Nettopp!

Sjekk denne videoen, som ble lagt inn som link i kommentar fra Silje, til tese nr 10 fra Wolfgang Simpson.

Jeg liker at noen tar seg bryet med å lage - og dele - sånne relevante kommentarer.

Fra gudstjenestedyrkelse til Gudsdyrkelse

Tese nr 10 fra Wolfgang:

Bildet av mye av dagens kristenhet kan kortfattet, og litt formildende, uttrykkes på denne måten: Et hellig folk som regelmessig kommer til et hellig sted på en hellig dag ved en hellig time for å delta i et hellig rituale ledet av en hellig mann kledd i hellig skrud mot en hellig avgift. Ettersom den vanlige "opptredenorienterte" gudstjenesteformen krever stort organisasjonsmessig tallent og administrativt byråkrati for å holde det gående, utvikler formaliserte og institusjonaliserte mønstre seg til stive og rigide tradisjoner.

Statistisk sett er en 1-2 timers gudstjeneste svært ressurskrevende, men produserer faktisk svært lite frukt når vi snakker om disippelgjøring av mennesker, det vil si gjennom liv som blir forandret. I økonomiske termer kan vi snakke om en struktur med høye kostnader og små inntekter. Tradisjonelt jar ønsket om å "feire gudstjenesten på den rette måten" ledet til mye kirkesamfunnstenkning, strid om bekjennelse og navnekristendom. Dette overser ikke bare at kristne er kalt til å "tilbe i ånd og sannhet", ikke i katedraler der vi holder sangbøker, men overser også at det meste av livet er uformelt, og det er også kristendom som "en måte å leve på". Vi trenger å forandre oss fra å være kraftfulle skuespillere til å"spille" i hverdagslivet med kraft.

Stort bedre kan det ikke analyseres, mener jeg nok. "Litt formildende" - den likte jeg særlig. Den som bruker sin kraft på å opprettholde et fremmedgjørende skuespill, slik Simson beskriver det, må virkelig gjøre det med et helt hjerte hos Gud, hvis ikke er det dødsens bortkasta - sannsynligvis er det uansett veldig inefektivt, er jeg redd. Livet er vanskelig nok, om vi ikke også skal bygge menigheter som ikke handler om det!

Tilbakevending fra organisert til organisk kristendom

"Jesu legeme" er en levende beskrivelse av et organisk, ikke organisert vesen. Menigheten består på lokalt plan av en mengde åndelige familier som hører organisk sammen som et nettverk, og der måten disse delene fungerer sammen på er en integrert del av budskapet som helhet. Det som har blitt maksimal organisering med minimalt organisk liv, må forandres til minimal organisering for å tillate maksimalt organisk liv. For mye organisering har ofte, som en tvangstrøye, kvalt organismen av frykt for at noe kunne gå galt. Frykt er det motsatte av tro, og ikke akkurat en kristen dyd. Frykt ønsker å kontrollere, tro har tillit. Kontroll kan derfor være av det gode, men tillit er bedre. Jesu legeme er tillitsfullt overlatt i hendene på mennesker som leder med tjenersinn og med en overnaturlig karismatisk gave - nemlig å tro at Gud fremdeles har kontroll, selv om de ikke har det. Det må skapes tillitsbaserte regionale og nasjonale nettverk, ikke en ny organisering av politisk økumenikk, for at den organiske kristendom skal gjenoppstå.

Tese nummer 9. Ja, Gud er en ordens Gud - derfor kan vi stole på ham! Simson levner ikke mye igjen til hierarki og styring og strømlinjeforming. Jeg må si jeg stadig også gjør erfaringer som peker på det samme. Hver huskirke vil være forskjellig. La de tusen blomster blomstre. Selvfølgelig blir det frustrasjoner og problemer av en slik måte å leve menighet på, men den som vil unngå det må finne på noe annet enn å leve sammen med andre mennesker om verdens viktigste oppdrag.

Gud overlater ikke sin menighet til byråkratisk presteskap

Ingen menighet i Det nye testamente ledes noen gang av en ansatt "hellig mann" som forestår kommunikasjonen med Gud og deretter fôrer noen relativt passive religiøse konsumenter etter Moses' forbilde. Kristenheten har adoptert denne metoden fra hedenske religioner, eller i beste fall fra Det gamle testamente. Den kraftige profesjonaliseringen av kirken etter Konstantin har nå influert kirken lenge nok. Den har delt Guds folk på en kunstig måte i lekfolk og geistlige. I følge Det nye testamente (1. Timoteus 2,5) er der "en Gud, og en mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Jesus Kristus". Gud kan ganske enkelt ikke velsigne profesjonelt religiøse i å tvinge seg inn mellom Gud og mennesker for evig. Forhenget er revnet, og Gud tillater mennesker å ha tilgang direkte til Ham gjennom Jesus Kristus, den eneste veien. For at den enkelte troende skal komme inn i sin "prestetjeneste" må dagens system endres totalt. Byråkrati er det mest tvilsomme av alle administrative systemer, fordi det i grunnen bare har to svar, ja eller nei. Der er ikke rom for spontanitet og menneskelighet, ikke noe rom for ekte liv. Dette kan være greit nok for politikk og bedriftsledelse, men ikke for menigheten. Guds ser ut til å frigjøre sin kirke fra et Babylonsk fangenskap av religiøse byråkrater og kontrollerende åndsmakter, og ut til vanlige mennesker som gjøres ekstraordinære av Gud, og som på Jesu tid fremdeles luktet av fisk, parfyme og revolusjon.

Tese nummer åtte fra Hjem som forendrer verden, Wolfgang Simson (Prokla Media). Her ligger det veldig mye. I dette ligger også forklaringen på at veldig mye av vårt menighetsvirke, heller hører hjemme i kategorien religion enn menighetsliv. Det er jo ganske synd.

Et profetisk kall midt i trøst og oppmuntring

Norge balanserer på en knivsegg mellom forfall og Sannheten i disse dager. Mitt i dette holder NRK konsert i Oslo Domkirke til minne for ofrene etter terror. Konserten illustrerer til det ytterste hvilke skjebnesdager dette er for landet vårt. Her var mange vakre ord og toner til trøst og oppmuntring, men intet mer. Kun rabulisten Ole Paus våget ord som ikke først og fremst klør i øret, men ord som setter på valg - en ekte profet. Han sang en gammel folketone, som han etter eget utsagn hadde brukket litt på både hva gjaldt melodi og tekst - men, du verden - se dette:

Kom hjem, kom hjem, du villfarne barn, fra din mørklagte vei, og fra fristerens garn. Du villfarne barn, du villfarne barn. Kom hjem - å, kom hjem.

Kom hjem, kom hjem, fra løgn og fra last, fra sorg og fra svik, og fra drømmer som brast. Du villfarne barn, du villfarne barn. Kom hjem - å, kom hjem.

Kom hjem, kom hjem, kom din Frelser i favn. Se han lengter så sårt og han visker ditt navn. Du villfarne barn, du villfarne barn. Kom hjem - å, kom hjem.

Se også her http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/272317/ - et budskap til Norge, både drapsmenn, offer, sørgende, likegyldige.

De riktige bitene - men satt sammen på en gal måte

Disse dagene i juli 2011 skaker Norge. Midt i grufullhetene, kommer noe enda mer grufullt til syne, slik jeg fornemmer det: Norge mangler Gud og mangler åndelige ord for nød og sorg og lidelse. Det eneste folkereligiøsiteten sitter tilbake med, er å tenne stearinlys og håpe at det blir bedre. Folkets ledere, som gjør så godt de kan, kan ikke annet enn å besverge seg på at "vi må ikke gi opp", at "frykten ikke må vinne".

Den lokale menighet er verden håp, har den amerikanske kirkegründeren Bill Hybels sagt. Jeg holder fast ved det samme, og derfor - etter å ha pustet dypt - legger jeg ut tese nummer 7 fra Wolfgang Simsons Hjem som forandrer verden:

Når vi legger et puslespill trenger vi å ha det rette bildet å pusle etter, ellers blir sluttproduktet, totalbildet, feil, og de enkelte delene gir ikke mye mening. Dette har skjedd med store deler av den kristne verden - vi har alle de riktige brikkene, men har satt dem sammen på feil måte. Dette kan skyldes frykt, tradisjon, religiøs misunnelse eller en mentalitet av makt og kontroll. På samme måte som vann kan eksistere i tre ulike former - is, vann og damp - finnes de fem embetstjenestene som er nevnt i Efeserne 4,11-12: Apostlene, profetene, hyrdene, lærerne og evangelistene i dag. Men disse er ikke alltid i den "rette form" eller på de rette stedene. Ofte har de frosset til is i et rigid system av institusjonalisert kristendom. Noen finnes som rennende vann, og noen har forsvunnet som damp ut i de tynne luftlag av tjenester som reiser fritt og tilhører "uavhengige" menigheter uten å stå til ansvar for noen. Siden det er best å vanne blomstene med den flytende versjonen av vann, er disse fem utrustende tjenestene nødt til å bli omformet tilbake til nye - og på samme tid eldgamle - former, slik at de totale åndelige organismen kan blomstre og de individuelle tjenestene kan finne sin riktige rolle og plass i helheten. Dette er enda en grunn til at vi trenger å gå tilbake til Skaperens originale tegning for menigheten.

Her var det ikke mye trøst for tunge hverdager, sier du kanskje. Vel, jeg tror at menighet i betydningen av levende Jesustro og Jesusliv er verdens håp. Hvis vi er bygningsarbeidere på dette Guds byggverk, bringer vi håp til verden. Men da gjelder det å bygge slik byggmesteren sier, og ikke jobbe på egenhånd. Her har Simsons noen utfordrende innspill til nettopp det - både for de av oss som en (over)ivrige menighetsarbeidere innen ulike deler av "katedralen", eller de av oss som ikke tror vi har noen plass eller oppgave.