Vitne, martyrium

Med utgangspunkt i Apg 1,8, der det norske ordet vitne, er en oversettelse av ordet martyrium, opplever jeg spennende forelesninger av Johannes Reimer, i Drammen i disse dager. Et vitne er et menneske som dør fordi han vet bedre, sa Reimer på den sesjonen jeg var på i dag. Litt ubeskytta utsagn, men sterkt fra en mann som selv har opplevd å få slått ut alle tennene i overkjeven i sovjetisk fangenskap, på grunn av sin tro. En professor med bøtter av levd liv - et troverdig vitnesbyrd med akademisk tyngde - om Jesus som Herre.

Sjur blogger ufortrødent

Det er mye småhyggelige og greit å finne på internett, også om organisk menighetsliv og huskirker. Av norske ting er det mindre å velge blant. Mye velmenende finnes om menighet og tro, men det meste er tradisjonelt i tilnærmingen til menighetsliv. Mye bra småpludder om livet finnes også. Men grunnleggende opprettholdes en forestilling om at menighet og kristenliv er noe man går til, er med på, og enda verre - bygninger, roller, ordninger, aktiviteter og tradisjoner.

Et unntak, for den som vil følge med i norsk kristelighet, med et skarpstilt organisk, anti-hierarkisk blikk, er bloggen til Sjur Jansen i Oslo - http://www.byggemennesker.blogspot.com/. Sjur blogger utrettelig om "kristen likestilling, urmenighetens verdier, organisering og hussamlinger". 340 blogginnlegg har blitt lagt ut de siste årene, med et utall kommentarer og svar. Det kommer nye hele tiden. Sjur har også gitt ut en debattbok om temaet, som bygger på hans egen vandring fra det tradisjonelle menigehetslivet til samlinger i eget hjem.

Jeg er ofte enig i Sjurs anliggende. De fleste innleggene har det til felles at innholdet i dem ville skape uro og kirkekaffen på tverke i en hver tradisjonell menighet, om de ble ropt ut.

Jeg vet ikke om norske menighetsfolk, for ikke å snakke om ledere, tør å reflektere over slike anliggender. Man smiler lett overbærende, trøster seg med den kristelige dagspresse og sine menighetsblader, og er bekymret over kirkens manglende relevans og gjennomslag i folks hverdag.

Hverdagskristen

Mer fra Bob Fraser, for den som vil la seg utfordre i retning organisk menighetsliv:

"Under et møte for noen år siden så jeg utover flere tusen ansikter – mennesker som satt passive i stolene sine og hørte på talen. Mange av dem var sterke, salvede personer, likevel så de ut til å lide av åndelig forstoppelse. Spørsmålet slo meg: Hvor mye vokste det åndelige potensialet hos disse menneskene i dette øyeblikket? Kanskje én prosent, tenkte jeg, og det var et sjenerøst anslag. Var jeg i nærheten av å ha rett, satte det fingeren på en stor tragedie i menighetene våre.

Vår tids menigheter er møteorienterte og tjenesteorienterte, først og fremst fordi lederne ønsker at menigheten deres skal oppfattes som dynamisk og relevant. Men ved å legge så stor vekt på møter og aksjoner, har de ubevisst undergravd og umyndiggjort de individuelle tjenestene som utøves i hjemmene og på arbeidsplassene. Den autentiske, historiske, bibelske kristendommen ble ikke først og fremst praktisert på møtene, men i hjemmene, på torgene og andre steder hvor folk møttes. De var så lite opptatt av møter og aksjoner at de troende måtte advares mot ikke å droppe dem helt (Hebreerne 10,25).

Den tradisjonelle menighetsmodellen har ikke lykkes i å forløse det åndelige potensialet hos de hverdagskristne. Møter og gudstjenester kan gi kunnskap, men ikke gjøre noe for at de troende virkelig skal få øvd opp «trosmusklene».

Jeg tror den nytestamentlige menigheten er grunnlagt på apostolisk kraft og forkynnelse, men vokste fram fra den enkeltes hverdagstjeneste. Det vil si at alle troende, selv de yngste og de minst salvede, rett og slett elsket Gud og tjente andre i alt de gjorde hver eneste dag. Jeg så dette i funksjon i bedriften min mens minivekkelsen stod på. Alle tjenestene som utfoldet seg gjorde meg ganske målløs. Det var ikke bare en eller to av de ekstra frimodige eller begavede som var i funksjon – det var majoriteten av de troende. Mange som ikke lyktes i noen tjeneste i menigheten, gjorde det på arbeidsplassen. De fleste av de troende hadde en jobb å gjøre, og de gjorde den «som for Herren» (Ef 6,7). Men samtidig ble de fleste av dem venner med dem som satt på pultene rundt; de delte evangeliet, delte livet, ba for hverandre og støttet hverandre når det røynet på i privatøkonomien eller familielivet. De troende inviterte kolleger med på møter, satte dem i kontakt med kristne tjenester som kunne hjelpe dem med problemer de slet med, besøkte dem på sykehuset og gikk ut og spiste med dem. Det er umulig å måle hvor mye som skjedde, men én ting var helt klart: Normale hverdagskristne levde i stor grad ut sitt åndelige potensial.

En stund kjørte jeg internopplæring for unge voksne i bedriften. For å lære dem arbeidsmoral åpnet vi en kaffebar i en kino like i nærheten. Jeg lærte dem to ting. For det første at når vi lager en kopp kaffe, skulle vi lage den «av hele hjertet, som for Herren» (Ef 6,7 etter amerikansk bibel) – det vil si at de så mye som mulig skulle la kjærligheten strømme fra hjertet og tilbake til Jesus. Jeg forklarte dem at når de gjorde det oppfylte de det største av alle budene: «Å elske Herren av hele sitt hjerte» (Matt 22,36-40).

For det andre lærte jeg dem at når de serverte en kunde, skulle de elske vedkommende så fullt og helt som mulig, og på den måten ville de oppfylle det andre store budet: «Å elske sin neste som seg selv» (Matt 22,36-40).

Som takk for at de oppfylte de to største budene, skulle ikke bare Gud belønne dem (Ef 6,8), men de skulle få lønn av meg også. Dette kalles arbeid: Å oppfylle de to største budene og få dobbelt lønn.

Millioner av troende i arbeidslivet fungerer i kanskje én prosent av sitt åndelige potensial. Tenk om de ble i stand satt til å vandre i om så bare 50 prosent av sitt åndelige potensial – da ville det ble en massiv utgydelse av åndelig kraft her på jorden. Den enkeltes hverdagstjeneste ville igjen bli den drivende kraften i menighetslivet."

97 prosent

96 prosent skal visst være sterke saker! Så, lite kan vel da måle seg med 97 prosent!!!

Siden jeg leste boka "Å tjene Gud i arbeidslivet" for to og et halvt år siden, har jeg hatt litt mer klarhet over hvor viktig det er at alle vi kristne ser oss som prester og heltidstjenere i Guds rike, der vi er. Noen tenker at den viktigste tjenesten er den noen av oss har fordi vi er ansatt i en menighet eller lignende. Det er en løgn som hindrer frimodighet til flere hundre bekjennende kristne i byen min! 97 prosent av de kristne har sitt daglige virke i arbeidsliv eller annet viktig viktig virke utenfor strukturen og veggene til menighet og kirke. Hva er visjonen til den kristne helsearbeideren, den kristne ingeniøren, den kristne læreren, den kristne studenten - for kristen tjeneste på arbeidsplassen?

"De fleste næringslivskristne føler seg åndelig meningsløse, betydningsløse og formålsløse," mener forfatteren av boka. Med næringslivskristne mener han alle som lever hverdaglivet i vanlig arbeidsliv eller omsorgstjeneste eller hva det ellers kan være.

"Å arbeide som for Herren," uansett hvem du tjener i arbeidet eller hva du gjør, er nøkkelen. "Finn noen kristne å be sammen med på arbeidsplassen," oppfordrer også forfatteren. Hva om vi kristne begynte å tenke tjeneste med nådegavene på arbeidsplassen eller i hverdagslivet ellers, i stedet for å vente på spesielle samlinger og oppgaver i kirkebygg eller kristne fellesskap?

Ville noen savnet den?

Midt i en samling av mennesker, i en kirkelig sammenheng, der all verdens viktige, uviktige ting ble samtalt om, spurte én:

Er det noen utenfor denne menigheten som ville savna den om den blei borte?

Spørsmålet søkk i forsamlingen, og i meg. Det har ligget der noen dager, også med tanke at jeg ville dele det her på bloggen.

Til ettertanke.

500 frikirkemenigheter kan dø av tradisjonalisme og modernisme

500 frikirkemenigheter har under 30 "aktive", i følge Dawn-rapporten. Det varsles et mulig ras av menighetsdød. Avisen Vårt Land dekker saken i dag, og bortforklaringene er i gang.

Jeg har kjennskap til noen slike små frikirkemenigheter, og er sant og si i en selv. Mange små menigheter sliter med å opprettholde aktiviteter og bygninger og stillinger. Man står i en tradisjon, og henger i stroppen for å innfri forventninger fra mange kanter. Når tradisjonen blir viktigere enn livet, blir det tradisjonalisme - og tradisjonalisme fører ganske sikkert til den visse (menighets)død, selv om det ikke nødvendigvis er noe galt med tradisjonen i seg selv.

Mange menigheter moderniserer på ulike måter, eller slår seg sammen, eller reint ut tiltrekker seg mennesker fra andre menigheter på stedet, fordi de lykkes med å modernisere. Jeg er ikke sikker på at resultatet er noe bedre enn ved tradisjonalisme, det tar bare litt lenger tid... Hvis modernisering blir viktigere enn livet! Å samle flest mulig mennesker, i et bestemt lokale, på en bestemt dag, og servere gudstjenestearrangement utført av noen få, er etter min mening, i beste fall moderne tankegods i en en postmoderne tid. Modernisering i en post-moderne tid - kan det bli annet enn modernisme? Kanskje er modernisering av gamle former dømt til å bli modernisme... så dør de små først, og de store litt seinere!

Mitt eget fellesskap kan synes å være en nær-døden opplevelse, hvis man ser på papiret. Jeg opplever det innenfra, og ser det annerledes. Det er masse liv, masse kraft, kjærlighet og visdom! Det er farlig å være for generell og bombastisk, men jeg kan ikke fri meg fra tanken på at de 500 små frikirkene sannsynligvis kan settes fri til å leve menighet i mellom 500 og 1000 vitale huskirker. Hvis de slipper fri fra tradisjonalisme og modernisme.

100 timer bønnearbeid - en god start på 2011

Fattigmann kafé på Stortorvet har hatt 100 én-times besøk denne uka, når lørdag formiddag er omme - enkeltkristne fra ulike kristne fellesskap i Kongsberg, som har vært der for å be for Kongsberg.

Mye av det som er bedt om i Jesu navn, og er etter Guds vilje, vil i sin tur bli lagt ferdig for oss eller andre troende søsken, som gjerninger vi kan vandre inn i. Nå gjelder det å ha åpne øyne og ører og hjerte de neste dagene.

Jeg har aldri vært med på bønnemøter med så god oppslutning, så god og avslappa atmosfære, med så mange forskjellige mennesker. Og - med aldersspenn mellom 0 og 75 år, tre generasjoner hver dag, minst tre ulike menigheter hver dag, gjerne fire, og en dag fem. Dette har vært veldig gøy! Det vil bli nok mer, og 2011 har fått en spennende og løfterik start.